Hva hadde dere gjort, ang. halvsösken..

[Patetica fåkksi]

Hei,

bare lurer paa hva dere hadde gjort i fölgende situasjon;

 

Pappan til barnet deres har et barn fra et tidligere forhold, men har ikke hatt kontakt paa mange aar, og sannsynligheten for at de noen gang tar kontakt er meget liten.

 

Hadde dere fortalt barnet deres at det har en halvbror/halvsöster som er ca 10 aar eldre i en helt annen del av landet, evnt. i en annet land? Eller hadde dere rett og slett ikke sagt noe om det, da det kunne starte problemer siden barnet deres naa vil bli kjent med sitt halvsösken? Jeg regner med at bare et "ok, har jeg det.." ikke hadde vaert eneste reaksjon fra barnet..

 

Merk; en del voksne folk dere kjenner veit om dette barnet, selv om de selvfölgelig kan faa beskjed om aa ikke si noe ting..

 

Hva tenker dere?

[søljenes]

Er i en lignende situasjon. Har ikke barn enda da, og hører til inne på Bli Gravid. Men barna mine skal såklart få vite om sine halvsøsken. Jeg mener det er deres rett å vite.

 

Tenker endel på dette, og sitter med to alternativer:

1.Vente med å fortelle barna om søsknene deres til de er store nok til å forstå det.

2. Gjøre barna tidlig oppmerksom på at de har søsken som vi ikke har kontakt med, og ta spørsmålene etterhvert. Kanskje ha fremme noen bilder om dette er mulig, slik at mine barn har ansikt å sette på sine søsken.

 

Personlig heller jeg mest mot alternativ 2, da jeg tror det blir flere og mer vanskelige spørsmål jo lenger man venter.

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Selv har jeg to halvbrødre som jeg har liten kontakt med, men jeg har alltid visst at disse fantes. Tror det hadde vært litt anderledes om det var snakk om en halvsøster...er enebarn, og har alltid ønska meg en søster eller en bror som stod meg nær. Altså hadde jeg kanskje følt et større behov for å ha kontakt med min halvsøster hadde jeg hatt en, og det hadde kanskje skapt problemer...ikke vet jeg.

 

Men hadde det vært slik at jeg ikke fikk vite at jeg hadde halvbrødre før i dag f.eks., så hadde jeg fått sjokk...hadde følt at jeg blei satt i skyggen, og følt meg sviktet. I alle fall hvis det var slik at foreldrene mine visste om dette og holdt det fra meg bevisst.

[*Vetlis*]

Jeg fikk kontakt med søsteren min da jeg var 18 år. Å jeg må si at jeg ble både glad, men også jævlig irritert på pappa fordi han ikke hadde sagt noe før. Eller mora mi for den sakens skyld (for hu viste det også) ! Søsteren min derimot hadde visst om meg hele tiden, men hadde ikke tatt kontakt med meg av andre grunner. Feks så ville hu ta kontakt når hu var 15, men da var jeg bare 9, å hu visste jo ikke om jeg ante noenting osv.. Så sånne ting kan være vanskelig. Moren til min søster hadde tatt vare på ting og bilder av meg og min bror som sto i avisa osv. Hu skjulte det aldri!

 

Jeg synes du skal si noe helt fra begynnelsen jeg :-) Eller når de blir store nok til å forstå hva det handler om ....

[Vestlandske meierier A/S]

Selfølgelig hadde jeg det!! mener en har rett på å vite slike ting. Bedre å høre det fra dere, enn ute på "bygda" om du skjønner...

[yogamamma]

Jeg mener åpenhet er viktig i slike saker, min personlige erfaring er at det er det eneste riktige. Da vet de sannheten og kan håndtere det derfra. Barn er sensitive og vil på ett eller anne tidspunkt fange opp at det er noe i luften, dersom ikke noen talelystne rett og sett forsnakker seg. Og det er jo ikke noe kriminelt? Et annet litt større menneske bare. Sannheten kommer man som oftest lengst med og så slipper du å ta og føle på dette i fremtiden. Sånn er det bare, liksom... Skjønner?

[jordbærsjokolade]

Klart dere må fortelle om halvsøsken, hvorfor ikke egentlig?

har selv en halvsøster jeg ikke har møtt, og det er noe jeg tenker masse på. Syntes det var fryktelig dårlig gjort av alle foreldrene å ikke la oss bli kjent.

Dessuten har samboer et barn i et annet land, de har ikke kontakt, bortsett fra de brevene og gavene han sender henne til jul og bursdager (som hun sikkert ikke får likevel). Men hjemme hos oss henger det bilder på veggen og hun skal snakkes om. Det er jo tross alt søsteren til barnet vårt!

[Tamline]

jeg fikk vite på bygda at jeg hadde en halvsøster...da var jeg 18 år. nå har jeg plutselig 3 nye søsken som jeg ikke visste om. tenk om jeg hadde visst det før? jeg har slitt mye pga dette...si det du, for barnas skyld!!

[Gjest]

Jeg ville fortalt om at hun/han har halvsøsken, når barnet er gammelt nok til det. Sånn kanskje fra åtte års alderen. Da begynner de å forstå mer.

 

Jeg ville forklart situasjonen, at barnet har søsken som bor i et annet land. men at hun/han ikke kan møte vedkommende nå. Men at hun/han vil ha mulighet til å velge selv om de skal ha kontakt når de nærmer seg ungdom/voksen.

[ana baroma]

Åpenhet og ærlighet er som regel det beste:) Så fortell det, og la ungen slippe å få høre sånt via rykter!

[SusyQ]

Jeg har to venninner som begge har funnet ut om halvsøsken i voksen alder (den ene var 17 da hun fant det ut den andre 23) og de har følt seg utrolig sviktet, løyet for og lurt av foreldrene sine som ikke har sagt det før.

 

Det snudde på en måte hele verdensbildet deres på hodet at foreldrene deres hadde holdt noe så viktig skjult for dem så lenge.

 

Hva hvis barnet deres (eller halvsøsknene) en gang blir syke og f.eks trenger ryggmarg/blod fra familien? Da er det størst sjans for at søsken har DNA som matcher. Eller hvis de får greie på det via andre? Tror "problemet" (for dette trenger virkelig ikke være noe problem!) blir større jo lenger dere holder dette hemmelig. Det er jo ikke noe skamfult å ha et barn fra før??

 

Det beste er å si det til barna når de er så små som mulig. Barn aksepterer gjerne ting de voksne sier som de er. Så får dere heller ta spørsmålene som dukker opp etterhvert. Da vet barnet deres i det minste at de kan stole på mammaen og pappaen sin.

[Ginger-mor]

Det hadde jeg fortalt fra begynnelsen av. Ingenting å holde hemmelig, synes jeg(?) Jeg har selv to halvbrødre som er mye yngre enn meg og som jeg har liten kontakt med, men de har jo alltid visst om meg og hatt bilder av meg og sånn. De forventer jo ikke å ha mer kontakt med meg når de ikke er vant til det fra før... Det er jo den mest naturlige situasjonen i verden for dem:)