*Under fødselen..........

[nickoline og supermann]

var det et tidspunkt dere virkelig var redde..........

 

Jeg var redd da gutten min var helt blå og måtte ha oksygen. Jeg ville så gjerne se ansiktet hans........de snudde han fort noen sekunder til meg før de igjen satte på masken!

 

 

[F-mor]

Tok katastofesnitt, så jeg var ikke så høy i hatten. ikke viste jeg om hun kom til å overleve heller:-(

[*mamma* snart bryllup]

Ja, med nr 1 da riene stoppet opp når jeg hadde 8 cm åpning og andre fdsel da hodet til jenta vår sto mitt i åpningen å riene tok av, ja var redd:s

[trompetisten]

Nei, ikke under fødselen. Var noe jeg ville bli ferdig med, uten tanke for verken den ene eller andre.

 

Men derimot var jeg redd både før og etter....

[Gjest]

nei aldri under selve fødselen. Men da nummer 2 fikk pustestans helt plutselig på barsel, 4 timer etter fødselen......trodde jeg livet var over. Det preget de neste 6 mnd kan du si.....glemmer aldri sykepleieren som sa "de jobber med henne nå"......kommer ALLTID til å være SIA evig takknemlig for at hun snart kan feire 3-årsdag:)

[*Rutletutt*]

Ja, da det hadde gått endel timer og det ikke skjedde en dritt! Lå i 18 timer og fikk aldri mer enn 3 cm åpning, vannet var misfarget og da de gav meg riestimulerende gikk hjertelyden til Tobias i været...var så sliten og hadde så vondt at jeg bare kastet opp...og var sikker på at gutten min kom til å dø...skjønte ikke hvorfor han ikke ville ut, og ingen sa en dritt til oss....var hell jævlig....de tok han med ka til slutt og alt gikk heldigvis fint, men det har satt en støkk i meg - og jeg har hatt mye angstanfall under dette svangerskapet pga jeg gruer meg sånn til fødselen og den følelsen av å miste all kontroll:o(

[*Rutletutt*]

...de tok han med ks...selvsagt...

[Twintipp og himmelblå]

Det eneste som skremte meg var at han lignet på svigermor når han kom ut:-\

[nickoline og supermann]

ha ha ha.......................

[*Rutletutt*]

He, he, Tonje )))))

[cheni]

JA!!!!

 

Etter at pressveene kom fant de ut at han kom i setefødsel! Da vae jeg redd, og ville de ikke ta ks på meg, truet jeg med å stikke av... )

 

Rommet ble fylt med fødselslege, 2 jm, flere sykepleiere på 2 min. Tror vi var 12 stk på fødestuen da, og mannen min stod i en krok og gråt.....

 

Men det må jeg si; - setefødsel er ikke værre enn vanlig fødsel, og jeg fikk ikke epidural en gang, noe som er obligatorisk for ALLE som føder i seteleie. Men det var ikke tid til å gi meg det, og fødselen gikk strålende!!!! )

[jente 06/06 jente 08/08]

Jeg ble livredd når jeg kjente at det revnet.-) holdt igjen og ville ikke presse mer!!! sambo har aldri sett ansiktet mitt slik før. og øynene ba ham om å få slippe sier han:-) rakk ikke å få bedøvelse.....uff så vondt det var. Hjertet til tulla stoppet nesten, så de fikk henne fort ut med vakum....da trodde jeg hun var død og de bare mistet henne på gulvet...ha ha ha. må le nå. var deilig å få henne på brystet ja, da tisset hun på meg.

[Sassy.]

Med nr 1 ante jeg ingenting om hva jeg gikk til,så der var jeg ikke redd. Men fødselen var litt komplisert, sterkt misfarget fostervann, gutten ble tatt med tang pga fare for asfyksi. Hjertelyden stoppet på han. Ble klippet og revnet i tillegg. Gutten lå med oksygen etterpå og var helt blå/lilla. Så stakk de av med han på intensiv-nyfødt-avdelingen (da kjente jeg at jeg var litt redd). Han fikk indre blødning i hode,men kom ellers fra det bra. Frisk etterpå.

 

Med nr 2, var jeg livredd for at det skulle skje samme som med nr 1, og lå bare å hvisket : jeg er redd jeg er redd den siste timen. Hadde en super jordmor som klarte å roe meg ned,kjempebehagelig var hun. Men det gikk jo helt strålende,og hadde en drømmefødsel som varte 2 timer + 15 minutt fra 1. rie til vesla var ute :-)

[Happiness♡*en jente&en gutt*]

Ja da det viste 0 i hjerteslag da jeg skulle føde datteren min.

Med sønnen min var jeg redd fordi det gikk altfor fort når han kom ut.

 

[kua kalva,drektig igjen]

jeg var livanes redd da hodet var på tur ut,prøvde fortvilt og komme meg vekk derifra,men hun var frisk som en fisk, å ukomplisert fødsel,men jeg var dødsredd

[Ikke bytt kone, bytt kjøkken!]

:-D

[mai mammaen til to]

nei jeg var aldri redd... men jammen gledet jeg meg til det var over..hehe.. men så var ikke fødelen min noe dramatisk i det heletatt... våknet med rier kl 04. og kl 07.46 var hun ute..så det gikk jo som en drøm.... men om det var vondt ? JAAAAAAA i ett..hehe

[Stratos med 3 barn]

Ente i akutt snitt, så ja, det var ikke moro

[NessaS]

Her ble det hastesnitt etter en helt vanlig kontroll på termindagen. Jeg hadde fullstendig panikk for at vesle gutten min skulle dø fra oss, noe han sannsynligvis hadde gjort hvis vi ikke hadde hatt kontroll akkurat der og da. Roet meg ikke før spinalen ble satt i ryggen min et par timer etterpå.

[Elipepsi]

Jeg var livredd helt på slutten. For hver rie mistet de hjertelyden på ham. Han hadde navlestrengen rundt halsen, og var ganske blå da han endelig kom ut. Fy flate så redd jeg var da

[PlinkiPlonk]

Ja, når lillebror ble født med navlestrengen rundt halsen, blå og livløs. og de bare sprang ut med han, og tilkalte anestesilege for å få liv i han...men han pusta før legen kom, heldigvis.)

[Lilla`83 *snuppa & snuppen*]

2x!!!!

 

* Da hjerterytmen sank betraktelig og JM føy ut og inn i tlf med vakthavende lege...

 

* Da snuppa endelig var ute, hastet de avgårde med henne med en gang, de glemte faktisk NESTEN å klippe navlestrengen.. ikke så de hvilket kjønn det var... hun har helt blå og var helt "livløs" da hun kom ut..

[♥2 små gull♥]

Var ikke noe særlig redd under fødselen, følte at jeg var i trygge hender der. Men på barsel, i dagene etterpå... da hadde jeg ofte en blanding av å være fortvilet og å være redd. De mistenkte at hun kunne ha lavt blodsukker fordi hun skjalv endel, har sukkersyke i familien, så det var mitt mareritt om hun skulle ha arvet det, pluss at hun gråt og gråt og gråt, jeg hadde ikke melk. Jeg fikk INGEN forståelse fra personalet, jeg ble helt fortvila. Men tilslutt kom det endelig en sykepleier som forsto meg og skjønte at lille gullet var jo sulten! Jeg hadde jo ikke melk! Hun ga henne mme og hun roet seg med en gang. DET var en lettelse... og heldigvis ga skjelvingen seg også, og det har i ettertid ikke vært noen tegn på sukkersyke, heldigvis!