Min samboer vil være far til min sønn.

[Gjest]

Jeg fikk en sønn for snart to år siden. Som alenemor. ikke oppgitt far ved fødsel. 0 kontakt med "donoren" siden jeg ble gravid.

Min samboer, som jeg i løpet av sommeren skal gifte meg med, vil være far til min sønn. Hvordan gjør vi det?

 

Oppgi ham som far? eller bør han adoptere ham?

[Miss L å di]

Tror han må adoptere han... Men jeg vet ikke hvordan man gjør det.

[Gjest]

Hadde foretrukket å få han til å adoptere jeg;) for han er jo ikke den biologiske faren.

Uansett hva du finner ut, lykke til;)

[spirenr 2 er gutt!]

Adopsjon er nok det riktigste. Lykke til !!!

[Gjest]

Skjønner at de fleste mener at adopsjon er det som er riktigst. Vi er selvfølgelig helt åpen og klar på at det skal gjøres på en skikkelig måte.

 

Må bare tilføye at jeg ble sammen med min tilkomne mann mens jeg var gravid. Han har altså vært pappan hele veien..

Bortsett fra at vi ikke var gift da "vi" fikk barn, er det jo nesten som om pater est regelen gjelder..

 

Er det fremdeles adopsjon som er tingen?

[spirenr 2 er gutt!]

Ok - da skjønner jeg bedre. Tenker du at gutten ikke får vite at mannen din ikke er den biologiske faren? Selv mener jeg at far er en person som trøster deg, gleder seg med deg over små ting, hjelper deg til å sykle, lære deg alt om livet etc,,, Biologisk far som han aldri har truffet vil aldri være far uansett.

Men samtidig - jeg ville ha gått for adopsjon om dette gjaldt meg.

Dette er helt og holdent deres valg. Lykke til

[Gjest]

Takker for svar!

Jeg var vel litt diffus i første innlegg.

 

Min sambo og guttens juridiske far, er den perfekte pappa - og jeg har ingen planer om å fortelle ham om noen annen "far", dersom det ikke blir "nødvendig". Vil ikke lyve for ham, men vil heller ikke forvirre ham med å dra inn en fremmed 3dje person, bare fordi det i tilfeller er politisk korrekt.

[Sluffsa]

Hei. Har vært gjennom samme saken som deg, der min elste har en fantastisk pappa som har vært der for henne hele veien siden hun ble født og er hennes far, selv om han ikke var til stede under unnfangelsen.

Han har ikke addoptert henne på papiret, men har skriftlig kommet til enighet med biologiske far og advokater om en "avtale" om INGEN sammvær før barnet er voksen, INGEN kontakt fra biofar om jeg skulle falle fra, at hennes far får oppdra henne som hennes far og Biofar skal ikke ha noe å si.....

 

Vet dette ikke er vannfast, men Biofar ser sine begrensninger og vil ikke ha del i hennes liv. Dette syns jeg foresten er stort av han og er veldig takknemmelig for det!! Vi har ingen kontakt, men har bestandig hatt respekt for hverandre noe som er viktig!!!

 

MEN mitt barn er nå 6 år og vet hun er spesiel fordi hun har en pappa som er her og elsker henne over alt og en annen pappa somo å er glad i henne på sin måte, men som ikke er tilstede og som hun kan møte når hun blir voksen...

Dette har aldri vært en hemmelighet, og hun har godtatt det veldig fint.... Tror ikke det er bra for et barn og få vite noe slikt fra blå himmel sår h¤n er tennåring eller voksen, ville selv følt meg ført bak lyset...

Ikke skjul det for det er det enkleste for deg selv og du vil unnngå ubehagelige spørsmål..... Sannheten er alltid best..

 

At dere er åpene om det tror jeg fører til at guttin din vokser opp og vet at han har en annen far men likevel har en pappa som er til stede og som ER pappa.

 

Er ikkek en runde i sengehalmen som gjør deg til forelder:) Det er det kjærlighet som gjør....

 

Vet det ble langt, men blir så engasjert. Lykke til ))))

[Gjest]

Jeg synes det riktige må være å adoptere.

Men så må jeg også si at å "lure" gutten til å tro at "adoptiv-pappaen" er den riktige pappaen er nokså slemt.

Er det ikke like greit å være åpen om det?

 

Enn om noe skulle skje med en av dere (behov for donor etc.) ...

eller at dere forsnakker dere om når dere ble sammen, og han skjønner at han ble unnfanget før det tidspunktet.

 

Hvis han skulle finne ut av det på et senere tidspunkt, tenk for et svik han vil oppleve det som ... at mamma og "pappa" har løyet for en hele livet ... at de som står en nærmest ikke er til å stole på...

 

Hadde jeg vært dere hadde jeg alliert meg med en barnepsykolog eller en annen som har grundig peiling på hvordan man skal forholde seg til barn og slike problemstillinger i tillegg til veiledning rundt adopsjon (de juridiske aspektene rundt det).

 

Skjønner ikke helt hva du mener med "juridiske far" i innlegget over. Dersom din forlovede ikke har adoptert sønnen din, og heller ikke står som far i farskapspapirene ifb. med svangerskapet/fødselen er han vel ikke juridisk knyttet til gutten din på noe vis.

[Gjest]

Takk for langt og greit svar. Er enig i mye av det du sier, og vi skal nok finne den beste løsningen - selv om vi ikke helt har tatt noen avgjørelse enda. I min nære familie er det en som har blitt adoptert, og det skulle vedkommede ønske at foreldrene aldri fortalte - fordi det ble så sårt å vite om at en ikke var ønsket...

 

så, jeg tror det kommer mye an på historie - og hva man har å tilby barnet/barna - om man skal tvinge gjennom sannheten - eller la dem leve trygt og godt sammen med de som er forelde og bryr seg.

[Gjest]

Jeg svarte deg i ett eget innlegg jeg ,-)))