Er ikke det litt urettferdig at...

[Fiolinen]

Samboern min som tjener en go del emr enn meg, skal reise på ferie i en mnd til den nette sum av 40.000 kr, mens jeg tar en uke uspes til Syden, for 1000 kr. Han betaler da. Kontoen min, det som kommer inn dit, det er ikke så mye, det går til MAT MAT MAT. Jeg har ikke mulighet å jobbe så mye, fordi han jobber borte, og da er kveldsarbeid ikk aktuelt for meg. Nå har jeg 100 kr på kontoen, og føler jeg må grien meg til lommepenger tilf erien som begynner på onsdag. hjeg føler meg så kuet økonomisk..han kjøper dyre fritidsklær, mens jeg har dritdårlig samvittighet bare jeg kjøper meg nye truser f eks. Jeg må snu på krona for omtrent alt jeg handler, men han kan glatt kjøpe en jakke til 4.000.

Jeg ofrer meg selv for at han skal jobbe...jeg ofrer til og med å utdanne meg fordi han er så mye borte, jeg makter ikke å pendle med to små barn hejmme.

[våken_om_natta]

Jeg hadde vært potte-sur om jeg var deg. Hvem skal han på ferie med da? Her i huset har vi felles økonomi da, ikke noe ditt og mitt...

[~sjiraff~]

litt urettferdig? Har man valgt å leve sammen og få barn sammen bør det være en selvfølge å dele pengene.

 

Jeg jobber ikke for å tjene penger til meg. Jeg jobber for å tjene penger til OSS. Hadde aldri klart å leve i et forhold slik du beskriver.

 

Har dere snakket om dette?

[imsdal med julesmak]

Jo det synes jeg hørtes blodig urettferdig ut! Høres ikke ut som han helt skjønner hvilke utgifter du har i forhold til ham...

[rødhette*]

Det har vært diskusjoner før, om lignende situasjoner.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Jeg skjønner virkelig ikke at folk har separat økonomi når man har barn.

[Fiolinen]

Han og noen i familien...sånn fjelltopptur på andre sia av jorda. Forsåvidt greit nok det, men jeg syns kanksje vi har nok å bruke penger på. Men han skal bruke feriepnegene sier han... Her går jeg og sliter med mine to-tre arbeidsdager ii uka+ungene, mens han tjener rått, og får en sum feriepnger som er høy, og ca 80% av det går til hans ferie...

[Fiolinen]

Jeg må få si en ting til da...Jeg ønsker ikke å jobbe 100% av hensyn til barna...Syns ca 70% er nok..Det er omtrent det jeg jobber, emn lønna er ikke så høy.

[imsdal med julesmak]

Men det gavner jo han også det da, at du jobber 70 % mener jeg. Hvis ikke kunne det jo hende at han måtte finne en annen jobb fordi det ikke gikk opp med henting og levering osv.

[Fiolinen]

Det er det jeg lurer på om jeg skal si..hva jeg kan jobbe med begrenser seg, for jeg er avhengig av at det passer med bhg osv..vil ikke bruke besteforeldrene da de alle er i fulle jobber, og har mer enn nok med sine liv.

[imsdal med julesmak]

Det er jo en selvfølge at man fordeler ansvar for barn (henting/levering, hjemme med sykt osv.) mellom foreldrene og ikke gjør dette til en besteforeldre oppgave. Hvis den ene foreldren ønsker å gjøre karriere eller ha en jobb som er vanskelig å tilpasse etter familiens behov må jo også denne foreldren ta konsekvensen av dette f.eks. å bidra med en større pott til fellesskapet slik at den andre foreldren kan jobbe delt og få hjulene til å gå rundt.

Du kan jo samle kvitteringer og sette opp ett budsjett slik at han ser de faktiske tallene på din side av økonomien, så forstår han kanskje bedre at han må jenke seg. Han må jo innse at selv om han tjener best betyr ikke det at han kan bruke "overskuddet" på seg selv!

[Herlige barn har jeg fått]

Hadde ikke godtatt at min mann hadde reist på ferie i 1 måned sammens med familie eller kollegaer. Greit nok med en fotballtur til England, men ikke ferie i 1 måned.

 

Dessuten så har jo du barna mye og da burde han heller bestilt en familieferie.

 

Hva tenker din mann med? Har dere diskutert dette sammen før du gikk med på at han reiser bort på ferie i 1 måned?

[Nummer 3 kom i november :)]

Akkurat derfor har vi felles økonomi, fatter ikke at andre orker å ha det slik som deg... Hadde nok tatt en skikkelig samtale med ham jeg...

[tresøtesmå-torødogenblå]

Unnskyld meg, men stå på krava, dame! Dere er to foreldre, og EN familie. Blir sjokkert jeg, over at det finnes mennesker som mener at "siden jeg tjener pengene er de mine, mine og atter mine". Og du godtar det jo? Det hadde jeg aldri gjort. Da kan du jo heller flytte ut, få diverse stønader og skaffe deg den utdannelsen du ønsker deg.

 

Sett deg ned og lag en oversikt over hvor mange timer du jobber med barna, og forlang betaling for halvparten av dem! Ikke at jeg synes man skal ha separat økonomi i det hele tatt når man har barn, men det har dere jo. Da synes jeg at det er rett og rimelig at du skal ha kompensasjon for den tiden som du bruker mer enn ham på å ta deg av barna.

 

Ta en gjennomsnittlig uke, og tell timer. Han gjør så mye, jeg gjør så mye. Forskjellen deler du på to, og forlanger STIV timepris.

 

Mener ikke å være så skarp altså, men... Eller forresten: Jo, det mener jeg. SKriv ut svaret mitt og gi det til ham. Jeg kan ikke uttale meg om han er en dust eller ikke, men sånn som det der skal ikke et forhold mellom to likeverdige (og elskende???) mennesker være.

[Gjest mphs]

Det hadde ikke skjedd hos oss for da hadde det ikke vært noe oss.

Er dere gift eller samboende?

[Gjest thricane]

her deles alt av inntekter likt.... kan ikke fatte at man gjør noe annet. jeg synes det er egoistisk, og vitner om, slik jeg ser det, at man ikke bryr seg stort om den "man elsker".

[tvilling73, 05/07]

Uff å uff!!!

Finn ut hvor mye du kan få som alenemor og hvor mye han hadde måttet ut med i barnebidrag.. Det kan kanskje sette ting litt i perspektiv for hans del?

 

Vi har heller ikke felles konto da min mann ikke vil det.... det har irritert meg også men kommer aldri til å få gehør for det. Når jeg har regnet på det finner jeg ut at jeg kommer greit ut allikevel. Han betaler alt i lån. Dvs ca 12000 i mnd. Jeg betaler mat men er han med betaler han like gjerne. Han betaler alle store beløp som vi har. Nye møbler, maling, ny ytterdør, utbygg. Han har aldri krevd ei krone men huset står på oss begge. Vi har en felles regningskonto der jeg betalte 6000 kr i mnd og han ingenting. Så fikk vi barn og jeg opplyste at jeg ikke hadde råd til mer enn 3500kr. Sånn har det fortsatt jeg betaler 3000-3500, han resten. Nå får jeg kontantstøtta og barnetrygd på min konto men jobber bare 60 %.Jeg slipper å betale for hus og hjem. Vi reiser ikke til syden noen av oss for vi har ikke råd. Når jeg flyttet inn til ham for flere år siden så ville han ha parabol og jeg var ikke uenig.. Men da krevde han at vi betalte 2500 kr hver for den, og jeg syns jo at det hadde vært mer gentle at han betalte. Var hans foreldre sin utleiebolig.. Når vi var på ferie (jeg har vært i alle verdensdeler før jeg traff ham) så betalte vi halvparten hver av maten, samme hvis vi var ute og spiste... Våre venner syns jo han var rar. Men jeg kom med små hint, gjorde motsatt av det han gjorde - kjøpte blomster, spanderte, sa at "hallo - jeg er jo ikke så gniten at det er vits å betale hver for oss".. sånne ting. Nå er han en annen. Overfører penger til meg, i morgen har jeg bursdag og da kom han med den flotte rosebuketten og 1000 kr. Det jeg vil fram til er at du må hinte for å få han der han bør være. Ved din side økonomisk. Forstår han ikke hint så kom med lista over alenemor fordelene og at du hadde klart deg bedre økonomisk uten han.. Langt og lengre enn langt..

[bever]

Kjære fiolinen,

Den mest rettferdige måten å ordne økonomien på vil være at dere betaler deres relative andel av fellesutgifter, slik at dere sitter igjen med det samme til eget forbruk.

Det hører ikke noe sted hjemme at han skal unne seg en tur til 40.000 mens du må nøyes med 1.000. Uansett hvem som jobber fulltid og deltid. Men regner med at han syns livet er herlig med den ordningen dere har i dag...

Og sørg for at dere har papirarbeidet gjort, i forhold til eierskap på hus, bil etc. Ikke vær dumsnill og tro at han vil unne deg alt godt om noe skulle skje.

 

Stå på krava! :-)