Veldig ustabil i humøret?! (litt langt innlegg)

[Anonym bruker]

Er i uke 32 og føler at jeg griner for alt mulig. Startet en kjempe krangel med sambo i går bare fordi han ikke så på meg mens han satte på plass varer i kjøleskapet. Har vært veldig stabil og fin og ikke kranglet om noe frem til nå, men føler nå at alt er galt og at hele verden er i mot meg. Sover kjempe dårlig om natta , men føler meg uansett veldig våken. Skulle ønske jeg fikk sovet mer så tiden gikk fortere. Har bare en uke igjen på jobb før ferie og permisjon, men er redd for å gå på veggen av kjedsomlighet alene hjemme. Er det andre her inne som har det på samme måten? Begynner også å få fødsels angst. Hadde en forferdelig fødsel sist hvor jeg revnet og brakk halebeinet og ble klippet... Vet dere om noen jeg kan prate med på føden for å bli litt ekstra trygg før fødsel?

[Gjest]

oi oi oi. Dette var meg for 2 mnd siden. Jeg var sånn fra den dagen jeg blei gravid i oktober til slutten av mars. At jeg og sambo fortsatt er sammen er et under. Den perioden kranglet vi HVER eneste dag. Nå har vi ikke kranglet på 2 mnd.

 

Det kan jo i ditt tilfelle ha noe med at du hadde en forfærdelig fødsel sist og gruer deg fryktelig til den nye, bare at du vet det ikke enda. kanskje :S Du kan ringe fødeplassen din å forklare situasjonen og spørre om det er noen du kan snakke med. det er det også helt sikkert. Eller så kan du snakke med JM du går på kontroll til hvis du føler deg trygg på henne.

 

Masse masse lykke til!

 

trøste klem

 

[Anonym bruker]

Takker for trøsten, føler meg virkelig som ei dum stor ku. Svinger mellom å gråte og le hele tiden. Skal ta en ekstra samtale med jm neste gang ang fødselen, er nok sikkert den som trykker litt ekstra i bakhodet. Masse lykke til til deg som ikke har så lenge igjen, skal bli godt å få gullet i armene dine snart.

[gadiana- 1 dag på overtid]

hei hei, hvis du gruer d til fødselen kan jm sende til en time som heter Morgenrøden i poliklinikken og d hjelper skal du se, j var der selv for par uker siden og er ikke så redd fødselen lenger:) lykke til og håpe du får nytte av den timen:)

 

klem

[Gjest]

ja DET gelder jeg meg kjempe masse til. :)

 

Men sånn som du forteller det synes jeg du er veldig flink. :) dte tok meg flere uker å skjønne at det var meg og mine hormoner som var problemet og ikke han. hehe. stakkars snille gutten min, men han er jo SÅ forståelsesfull og snill da. håper din sambo forstår at det er hormonene og nervene som snakker og ikke deg. det hjelper masse med litt støtte og forståelse fra han som blir fienden. :) men sånn som jeg så på det etter en stund så var jeg min egen verste fiende.

å gleden blir desto større når det går over og alt blir så fryktelig mye lysere og bedre.

 

[Anonym bruker]

Uff...du er ikke alene, for og si det sånn.. jeg har vært blid som en sol HELE svangerskapet..mannen min og jeg har ikke kranglet en eneste gang..bare vært glad i hverandre og ledd og kost oss..følt at jeg hadde det veldig godt med meg selv, og at jeg så positivt på livet.. Men de siste 2 ukene nå, da har jeg vært en stor hormonbombe..klikker for den minste ting..alt er ugreit, liksom..alt er dritt..hater og gå ut av døra.. Og andre mennesker irriterer meg de luxe!!! Hadde et skikkelig patetisk utbrudd inatt.. Mannen min kom hjem fra jobb, jeg har søvnproblemer, og var derfor våken når han kom hjem klokken 4.. Da laget jeg baguetter med egg til oss..når jeg skulle spise, datt de jævla eggsmulene ned på gulvet hele tida, og jeg klikket helt og slang tallerkenen i bordet med et smell så smulene og maten fløy utover det hele..heeelt unødvendig..mannen min skvatt jo, selvfølgelig stakkars der han satt og spiste maten sin og ble sur på meg..(forståelig nok) Etter det, så ble jeg så ufattelig lei meg og tårene bare rant og rant..hikstet t.o.m...følte meg så sår innvendig..uff, veldig slitsomt og slite med disse humørsvingningene..æsj... Men mannen min er veldig forståelsesfull, gudskjelov..men jeg får så innmari dårlig samvittighet ovenfor han, for han er verdens snilleste.. Men vi klarer jo ikke styre det helt selv heller.. Men det har sikkert noe med underbevisstheten vår som uroer oss for den forestående fødselen..jeg har bare 11 dager igjen, og jeg aner ikke hva jeg har i vente, bortsett fra SMERTER..men, men, godt at det er endre enn meg som sliter litt med lunta for tiden...