disse bekymringene...

[liten_passasjer]

Hei jenter

Et lite hjertesukk. Jeg går rundt og er nærmest konstant bekymret. De første 12 ukene av sv.skap for at jeg skulle abortere. Så for at noe skulle være galt på UL. Så for at jeg ikke kjente spark. Så var jeg i utlandet to turer og ble bekymret for toxoplasmose (men blodprøven var selvfølgelig negativ). I det siste syns jeg at jeg har kjent lite spark. Og i går på kontrollen viser det seg at gutten fortsatt har hodet pent opp og bena ned. Så nå er jeg bekymret for setefødsel. Når skal dette ta slutt?

Det verste er kanskje det med sparkene. Men selv om babyen er rolig i magen må det vel ikke være noe galt?

Jeg, som egentlig er en avbalansert og realistisk person, kjenner meg ikke helt igjen. Og hvordan skal det gå når barnet kommer. Mamma er jo fremdeles bekymret for meg, og jeg er snart 31.....

 

Flere bekymrede der ute?

[jentebabymom]

jeg er også litt som deg..men ikke helt såååååå bekymret.tror det handler mye om at man ikke har kontroll på sitvasjonen.mye man ikke vet, ny sitvasjon kan gjøre hvem som helst usikker og redd. også tror jeg at de bekymringene er naturlige når man skal bli mammaer. tenk deg alle de tingene vi kommr til å bekymre oss over i framtiden også. jeg tror dette er normalt jeg...

[Bambi på slankern]

Hei.. Jeg tror det er helt vanlig å bekymre seg litt ekstra til tider...

Noen ganger mer enn andre... Men det pleier oftest å gå bra...

 

Vi som går gravide har tross alt et hav av hormoner på avveie, og jeg merker selv at det vokser opp et beskyttelses instinkt over spiren i magen, til tross for at vi ikke har sett den ennå...

 

og når det gjelder din mor, så slutter vi jo aldri og være foreldre...

Min mor går fortsatt og passer på elstemannen sin... (36, 12 år eldre enn meg) og kommer til å gjøre det med oss andre også....

 

Syns det er litt godt også jeg... vite at hun bryr seg, og at hun bare vil det beste for oss...

 

jeg tror vi kommer til og klare oss fint de aller fleste av oss... Vi klarer det meste når vi må...

 

Klem:)

[Anquor]

hehe kjenner meg litt igjen,

men må bare si at det tar aldri slutt!

Når lille gullet kommer ut blir det bare verre....

og da må du leve med å vere bekyret for den lille i evig tid!

som sagt din mor er det fortsatt selv om du snart er 31

og kommer fortsatt til å vere det når du er 40

å så kommer barnebarn, og så har du enda flere å bekymre deg for

[bassen2]

at du ikke kjenner sparkene så ofte er pga at barnet ligger i seteleie.....men de andre bekymringene kan eg dessverre ikke hjelpe deg med...men du høres ut som meg, så eg er heeeelt på bølgelengde med deg.....du har min fulle støtte...

[Alba44]

Å ja, jeg kjenner meg veldig godt igjen.

Ikke alltid lett...

Har ikke så mange råd til deg, men vil bare si at jeg vet hvordan du har det.

Har risikosvangerskap og en rolig baby i magen, så har mange tanker i hodet som ikke er like greie å ha.

 

Men; om kort tid har vi gullene hos oss, og da er det vel tid for andre bekymringer enn spark og svangerskap ))

 

Masse lykke til videre!!

[zzzzz-frøken]

Jepp, det er som om jeg skulle ha skrevet det selv! Klarer jo å glede meg veldig også, men alltid noe nytt å guble på. Tror vi bare kan venne oss til at sånn vil det være resten av livet (huhei for et perspektiv En positiv sak med det å være bekymret for lille tassen, er jo at vi faktisk har noe superverdifullt som det er verdt å bekymre seg for!