Ekte kjærlighet?

[Anonym bruker]

Jeg elsker sambo...men så blir jeg i tvil, ønsker jeg en fremtid med han? Vi har nesten ikke sex, vi koser mindre og mindre, vi har veldig lite å prate om, han drikker litt for mye...tvilen kommer ganske ofte for tida, what to do?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen... Av erfaring vet jeg at det er skikkeli kjipt når den andre parten begynner å tvile. Det merkes. Du burde prate med han om det. Kanskje har han de samme tankene? Jeg har også en jeg ikke har så mye å prate om med, og vi kommer nok snart til å gå hver vår vei.. (jeg som har skrevet innlegget utro og egoistisk) Og jeg har ofte tenkt på hvor fint det hadde vært å stå opp søndags-morningen og ikke merket at timene forsvant i kaffe og prat.. sitte og lese avisene og høre på radio.. jeg vil finne meg en som jeg kan dele tankene mine med:)

[Anonym bruker]

men ekte kjærlighet er da vel ikke det samme som forelskelse.. når man er forelska vil man ha hverandre hele tia, klarer ikke holde fingra av fate;) men det er vel bare naturlig å gå over til en roligere fase? er det ikke feil å forvente at en skal finne en som man aldri går tom for ting å snakke om, når man sko bo sammen i flere år?

[Anonym bruker]

kan du fortelle meg hva det betyr elske noen, du som hvet det?

[Anonym bruker]

hvordan kan du elske samboere din, når du samtidig er i tvil på fremtida deres på grunn av lite sex og prat? er det ekte kjærlighet da?

[Anonym bruker]

dette hørtes kjent ut HI. Heldigvis er sambo veldig forsiktig med alkoholen, hadde det vært et problem (i tillegg til at vi ikke snakker sammen, aldri har sex og sjelden koser), så tror jeg at jeg hadde vurdert strekt å gå. Jeg har vokst opp med alkoholen litt for nært innpå kroppen, og jeg hater det!! Så jeg har sagt til meg selv at mine barn ALDRI skal vokse opp med en far som drikker.

 

Hovedproblemet mitt er at han hele tiden irettesetter meg. Og særlig når vi er hos svigers eller sammen med venner kommenterer han hva jeg gjør/ikke gjør, og kommanderer meg rundt. Jeg hater det, men fordi jeg ikke vil lage noen scene, så biter jeg det i meg (hater det enda mer)

 

ønsker ikke at barna mine skal vokse opp å se at det er greit at far holder på sånn.

 

Men vi er begge elendige til å prate sammen. Vurderer å skrive ned hva jeg føler og gi det til han - kanskje det fungerer for deg også?

 

Og angående alkoholen, der hadde jeg satt hardt mot hardt, han får velge - deg eller flaska!