Alene....................

[Anonym bruker]

Jeg har mistet 2 ganske langt ut i svangerskapet. siste var i 2006.Min erfaring nå er at folk holder seg vekk å har vanskelig for å ta kontakt med meg.Det er så vondt.Jeg har laget minnealbum å ingen vil se i det.Har sagt at de som vil må si fra så kan de se. men ingen spør.Ingen spør hvordan vi har det heller å vi er så å si alene hele tiden.Har det så vondt å jeg er så alene.Måtte bare få det ut.Leser om andre som får kort å blomster å oppmuntring.

[All done]

Kjære deg, så leit å høre at du har mistet to... Og at ingen bryr seg lenger, det er så feil som det kan få blitt...

 

Tipser deg om www.englesiden.com, et nettsted for oss som har mistet barn. Der inne er det er helt utrolig fantastisk å være, selv om alle er der for en grusom grunn.

Alle støtter hverandre på forskjellige måter, man trenger ikke alltid fortelle hvordan man har det, for vi vet det så godt...

Og vi har treff innimellom, hvor vi møter hverandre og snakker om alt mulig. Det er SÅ godt!! )

 

Håper du finner veien inn dit, så slipper du å være alene om sorgen...

 

Sender deg mange mange klemmer, selv om de ikke hjelper. Fra en englemamma til en annen...

Klem fra

 

[ninikk70-fikk jente 6 des]

Kjære deg.

Så trist og høre at du har mistet to små.

Det er vondt dette du forteller om,- vi som har mistet er jo like stolt av barna våre som de som får beholde de.

Kanskje du kunne lage en minneside her på nettet,slik at du kan vise frem her?

Vi som har mistet vet hvor vondt dette er,men er ganske flinke til og støtte hverandre.

 

Jeg har også lagd minnealbum om lille vakre Sander,-bevisst lar jeg det ligge fremme, slik at folk kan se det.

Om folk ikke ønsker og se, forstår de at barnet ikke er glemt.

Vi som har opplevd dette glemmer aldri,og det MÅ folk forstå.

 

Ønsker deg masse lykke til.

 

Mammaen til lille vakre Sander

 

 

[C79 - Stolt mamma til en nydelig liten englegutt]

Kjære Anonym.

 

Jeg skjønner godt at du synes det er vondt at ingen spør om å få se minnealbumet til dine to små engler og at de holder seg unna deg. Det er sikkert ingen trøst, men jeg tror nok det er mer vanlig at folk vegrer seg for å snakke om englebarn enn at de sender blomster og kort. Slik har det i allefall vært for meg. Det har vært vondt til tider, men jeg har lært meg å leve med det. Min sorg har blitt mer personlig med tiden som har gått. Jeg snakker ikke lenger om min lille Robin som jeg mistet for 2 år med noen, dersom de ikke selv tar det opp. Selv når de nevner han sier jeg ikke så mye lenger. Det er blitt for personlig.

 

Håper at det vil føles letere for deg med tiden. Jeg vet det er en mager trøst. Men ikke la andres oppførsel knekke deg.

 

Klem

[Anonym bruker]

Så trist det er å lese dette. Er selv 32 uker på vei og må gråte av innlegget ditt. Du har laget minnealbum og ingen vil se dem. Jeg ville også blitt utrolig lei meg og trist.

 

Jeg ønsker bare å si at det kanskje ikke er fordi folk ikke bryr seg, men fordi de synes det er vanskelig, de vet ikke hva de skal si til deg. De føler kanskje at de må trøste deg, og vet ikke hvordan. Så da velger folk det "letteste" og det er å unngå temaet. De har ikke gått gjennom de smertene du har gått gjennom, og det er sikkert altfor uvant for dem å forholde seg til slike smertefulle triste ting. Ikke for å forsvare dem, men jeg tror at det ofte er slikt. Tror meg, jeg hadde ønsket å se albumet ditt, selv om jeg ikke har mistet selv. Men, jeg er gravid og har et nærere forhold til det å få en baby, og hvis jeg hadde mistet nå så hadde jeg ønsket at folk så på mitt minnealbum. Ikke ta det for personlig, det handler ikke om at dine barn ikke var verdifulle, det handler om at andre ikke orker å forholde seg til et tema som er så vanskelig, at de velger en lettvindt løsning, "late som" om det ikke har skjedd, eller i hvertfall unngå det smertefulle. Jeg håper at dette hjelper deg å forstå hvorfor folk gjør som de gjør. Og husk at barna dine var verdifulle og fantastiske og unike. Lykke til med sorgeprosessen din. Stor klem fra meg