Min fødselshistorie, planlagt keisersnitt (langt)

[Mai-mamma!]

Den lille gutten vår lå i seteleie og hadde tydligvis ikke tenkt til å snu seg, derfor ble jeg innkalt til ekstra ul og røntgen av bekkenet mitt. Målene mine viste at jeg fint kunne føde normalt dersom babyen ikke var over 4 kg, Alle legene og jordmoren min sa at det beste ville være en natrulig fødsel og det var jo det jeg helst ville også, men etter mange dager, tårer og samtaler med samboeren min bestemte vi oss for keisersnitt. Vi bestemte oss for det fordi vi syntes det virket mer kontrolert enn en setefødsel, og legen fortalte oss også at halvparten av alle setefødsler uansett ender i keisersnitt. Dette var absolutt ikke noe lett valg for meg som alltid har tatt det for gitt at jeg skulle føde vaginalt, men når valget var tatt var jeg veldig lettet.

 

Vi bestemte oss på fredag og utrolig nok fikk vi time allerede mandag. Den helga var den merkligste helga noen sinne. Rart å vite at på mandag skal vi bli foreldre. Vi kom oss da gjennom helga og møtte klokka 07.00 på sykehuset mandag morgen. Jeg var først i køen den dagen så de begynte å gjøre meg klar. Da alt var klart trillet de meg ned til oprasjonssalen. Der var det masse mennesker, og alle var hyggelige og småpratet om alt og ingenting. Når jeg hadde fått epudralsprøyta i ryggen fikk samboeren min lov til å komme inn. Han så ut som en lege der han kom med de grønne klærne =) Var en merkelig følelse å ikke kjenne noe fra livet og ned, men jeg følte meg veldig trygg hele tiden. Jeg og samboer pratet og tullet, og plutselig hørte vi verdens herligste lyd. Det var den lille gutten vår som skrek så høyt at han fikk toppskår på skalaen =) De løftet han over forhenget så vi fikk se han før jordmor tok med han og samboer ut for å vaske han litt. Så kom de tilbake og den lille gutten vår ble lagt inntil meg. Det var en helt herlig følelse! Etter en liten stund gikk de igjen for å måle og veie mens jeg ble sydd igjen. Så ble jeg kjørt til oppvåkningen. Det var trist å ligge der alene uten gutta mine og jeg følte meg såpas bra at jeg spurte om jeg ikke kunne få besøk av dem. Det gikk bra, og kort tid etter kom samboer trillende med med gutten vår. Han ble lagt ved siden av meg og begynte å suge med en gang.

 

Nå er gutten vår blitt 16 dager gammel, og han er verdens snilleste og nydeligste gutt! Såret gror bra og formen min blir bedre for hver dag som går. For dere andre som er i samme situasjon så vil jeg si at dere må følge magefølelsen uansett hva den er. Du bør selvfølgelig høre på hva legene sier, men det viktigste er at du føler deg trygg for det er tross alt din kropp. Men når det er sagt så er ikke keisersnitt noen enkel utvei. Man slipper unna riene, men når bedøvelsen går ut er det fryktelig vondt iallefall de to første dagene. Men heldigvis får man så mye smertestillende man trenger. Et annet minus er selvfølgelig at det tar lengre tid før man kan bære og trene igjen. Men uansett, for meg er det viktigste nå den lille gutten min og man glemmer fort hvor vondt man har hatt. Når jeg holder han i armene er det verdt hver sprøyte og alle smertene, for å være mamma er helt herlig =) Gled dere og lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor gråt du så mye før du bestemte deg for keisersnitt? Hva fikk deg til å velge keisersnitt?

[**Hege&Amalie**]

gratulerer så fryktelig masse og lykke til videre fremover...

[Venter gutt i juni :)]

Ble helt rørt, jeg... Min ligger også i seteleie for tiden, men har noen uker på å snu seg. Jeg vil jo så gjerne føde på vanlig måte, men tror jeg vil vurdere sterkt å ta keisersnitt for å unngå setefødsel.

 

Gratulerer så mye!

[Nilla :-) jenter 05/07]

Gratulerer så mye med gutten :-)