Ingen besteforeldre "tilstede"...

[Anonym bruker]

Mannen min sier ofte til meg at: "det er godt vi to er så glad i gutten vår, ettersom ingen andre er engasjert i han".

Gutten vår vil nok klare seg, men vi synes det likvel er trist at han ikke er "gullgutten" til flere i familien.

 

Foreldrene til mannen min er skilt. Vi har ett godt forhold til alle, men de er likevel mest engasjert i sin inngiftede familie. Altså barnebarna til sin ektefelle.

Moren hans valgte å flytte til tyskland like før jeg ble gravid. Til ett håpløst sted der vi må ta fly eller båt og likevel kjøre i mange timer for å komme frem. Da de flyttet sa de at de skulle komme ofte, isteden ble det sjelden og lenge.. Noe som er litt for intenst og belastende i seg selv - for alle parter. Nå skal de snart passe lillegutt fordi jeg ikke har barnehageplass. Kun to dager, men de er helt ute av seg fordi de synes det vil bli så slitsomt!? Han er en harmonisk rolig gutt, derfro gjør det meg trist at han skal være en belastning. De ser han jo så sjelden og kommer alldri til å være en del av hverdagen hans..

 

Pappaen til min mann ser ikke på sønnesønnen sin en gang. Han ser helst på tv de gangene han er her, også prater han om sin kones barnebarn ustanselig. De er kremen av krem. Sønnen min smiler, prøver å få kontakt, man han registrerer det ikke engang..

 

 

Mine egne foreldre er et kap i seg selv. Vi flyttet hit i nabolaget for å få mer kontakt. men vi ser dem kun om vi ber dem om å komme. Da har de alltid dårlig tid. Min mor sliter med depresjoner som hun er svært uberegnelig. Pappa er en engel, god og snill men rastløs og ikke av typen som kommer for å hilse på - men sier alltid ja til å hjelpe til.

 

Men det er ikke nødvendigvis barnevakt vi ønsker - der tilstedeværelse og interesse for barnet vårt. Det at han skal få følelsen av å være elsket av flere enn bare oss...

 

Men som mannen min sier for å trøste, Godt han har oss to. Vi elsker gutten vår.

 

 

[Anonym bruker]

Huff, dette var trist lesing....

Jeg tror jeg hadde forsøkt å funnet noen andre som ikke har barnebarn, og som er på jakt etter et ekstrabarnebarn:) Det trenger ikke være et par, men vet om et par tilfeller der enker har funnet en familie de har "adoptert" med stor entusiasme og suksess. Så kan de andre besteforeldrene sitte der med skjegget fullt av postkasse og bry seg om seg og sitt:) Det er jo deres tap!

mennesker som bryr seg om trenger ikke nødvendigvis å være kjøtt eller blod:)

Lykke til!

[Anonym bruker]

takk for gode ord... :-)

Kanskje vi gjør nettop det du skriver, finner en "adoptiv besteforelder".

Det er jo mange der ute som sikkert også savner ett nettverk på tvers av generasjoner. Synes det er viktig at barna får oppleve den eldre generasjonen i oppveksten. Selv mistet jeg alle besteforeldrene mine veldig tidlig. Noe som har vært ett savn.

Takk igjen for omtanken! :-))