Jeg er noens stebarn...

[Anonym bruker]

Jeg er ei 15 år gammel jente. Jeg bor sammen med moren min, og stefaren min. Ellers så er jeg hos min far og stemor annenhver helg.

 

Da jeg var 5 år, kom stemor inn i livet mitt, og det ble en fin forandring for meg. Før det var jeg en tv slave hos far. Han kjøpte filmer til meg, og det var det tiden hos ham gikk ut på. Men da stemor kom inn i bildet ble alt annerledes. Hun dro oss med ut på turer etc. Jeg ble veldig glad i henne. Hun gav meg masse oppmerksomhet, og vi gjorde mye sammen. Etter et par år, fikk jeg en liten bror.Gjett om jeg var stolt. Jeg følte endelig hvordan det var å være i en familie. Jeg hadde det utrolig godt den første tiden. Men etterhvert ble min mor mer og mer sjalu på at jeg var så knyttet til den familien. Hun var alltid irritabel, og ekkel mot min far og stemor. Hun kunne til og med skjelle de ut foran lillebroren min(da de kjørte meg hjem...). Jeg syntes det var veldig ubehagelig, og var flau over alt moren minn kunne finne på. Hun stakk virkelig kjepper i hjulene... Jeg ble så preget av dette at jeg gradvis trakk meg mer og mer vekk fra faren min og stemoren min. Jeg ble vanskelig å ha med å gjøre... gjorde ting som såret stemoren min for å få henne på avstand... Når dette skjedde ble det ro rundt moren min også. Hun trodde at jeg hadde funnet ut hvor kjip stemoren min var osv. Men sannheten er at jeg savner så sårt å få være en del av den familien... det å kunne få lov å fortelle alle om hvor fint jeg egentlig har det der, hvor glad jeg er i småsøskenene mine osv. Men jeg kan ikke vise det offentlig for da sårer jeg moren min, og hun kan bli "ekkel" igjen. Det heter seg at vi barn som vokser opp i dag er heldige som slipper å oppleve krig... vel dette er i mange tilfeller feil, for mange av oss skillsmissebarn lever faktisk i krig.( og i dag er det mange av oss)En krig mellom mor og far, eller en krig mellom mor og stemor... Vet ikke hvilken krig som er verst å vokse opp med jeg. I mitt tilfelle har jeg iallfall tapt mye i den krigen.

[Anonym bruker]

Så flott å kunne få vite hvordan barna faktisk oppfatter ting!

[*-*]

Det var godt å høre at du syns det var fint å få stemor. Jeg håper at jeg på mange måter beriker mine stebarns liv på samme måte som de beriker mitt liv - selv om det ikke akkurat var sånn her noen av oss hadde tenkt det, og selv om ting i blant er kronglete og vanskelig fordi det ligger mye motstridende følelser i slike relasjoner.

 

Det eneste vi vet sikkert her i livet er det forandrer seg. Flere mennesker å være glad er jo egentlig veldig fint. Steforeldre/stebarns-forhold er kompliserte, men de kan likevel være fine, trenger ikke være ukjærlige eller vonde. Jeg tror det kommer mye an på hva slags signaler foreldrene sender, om de gir stebarn og steforeldre lov og mulighet til å bli glad i hverandre og få en viktig plass i hverandres liv - eller om de vil bruke litt for mange anledninger til å understreke at den andre personen egentlig er 'annenrangs' og ikke hører til i familien.

 

Hvis man er glad i barna sine tenker jeg at det beste man kan gjøre er å fortelle barna hvor heldige de er som har flere voksne som er glad i dem og passer på dem. Da bidrar de til at barna tør å knytte seg til sine steforeldre, og man vil også være med på å utvikle gode og kjærlige steforeldre til barna sine.

Og vips,lykkeligere barn

 

Fungerte hos oss i alle fall!

[Anonym bruker]

Så fint at du som stebarn skriver inn din opplevelse av det hele. Fikk litt vondt av deg, siden du tydeligvis lider under at din mor ikke klarer å skille sine behov og følelser med hva som hadde vært best for deg. Du savner tydeligvis den kontakten du hadde med din far og hans nye familie. Det er synd at ikke din mor forstår at du faktisk kan være glad i og ha kontakt med både din far og det livet han har etablert på nytt, uten at det betyr at du er mindre glad i din mor fordet.

 

Har du prøvd å prate med din mor om hvordan du føler det nå? For har inntrykk av at du tidlig som barn senset at din mor reagerte negativt på den kontakten du fikk med stemor og den nye lillebroren du fikk, og dermed tidlig utviklet tilsynelatende "antipati" mot dem du egentlig hadde hatt det så fint med, bare for å slippe lojalitetskonflikten i forhold til din mor. Men når man ikke er så gammel, er det jo heller ikke så lett å settte ord på slike vanskelige ting.

 

Nå er du faktisk snart på veg inn i de voksnes verden, og virker både moden og reflektert i forhold til hvorfor ting har blitt som de har blitt. Og det kan kanskje være verd et forsøk på prøve en litt mer "voksen-til-voksen"-samtale med din mor om dette temaet her? Du er tross alt blitt så stor at du i flere og flere sammenhenger nå har sterkere medbestemmelsesrett og innflytelse over hvordan du ønsker at livet ditt skal være, og det er jo synd om du skal miste all kontakt med din far og stemor og lillebror når det ikke er egentlig det du ønsker. Pass samtidig på å understreke hvor glad du er i din mor og at du ikke bryr deg mindre om henne, men at du faktisk ønsker å kunne ha kontakt med begge parter (din fars liv i tillegg til din mors) uten å måtte føle at noen blir sur av den grunn. Du har faktisk rett til å ha kontakt med begge dine foreldre, og det er dine foreldres plikt til å legge tilrette for dette. (fine ord, og jeg vet at de voksne ikke alltid er så eksemplarisk at de klarer å legge irrasjonelle følelser tilside i forhold til fornuften).

 

Men jeg ble litt engasjert da jeg leste hvordan du sliter, for noe som slettes ikke er ditt ansvar. Det burde ha vært og skal være din mors ansvar å kunne takle sine egne vonde følelser, uten å lesse dem over på deg. Stå på, men om du føler det blir vanskelig å ta dette opp med din mor, så ville jeg absolutt ha tattt dette opp med helsesøster eller en annen voksen som du har tillit til (og som du vet ikke i utgangspunktet har tatt forhåndsstandpunkt på hvem de "holder med")

[Anonym bruker]

Er du gravid?

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke gravid... Men min stemor er, og når jeg er hos de så har jeg sett at hun er inne på disse sidene ( selv om hun prøver å skjule det for meg). I går, og i dag er jeg hjemme fra skolen pga at jeg ikke er helt i form, så derfor har jeg benyttet meg av å gå inn på denne siden.( Min mor og stefar er på jobb, så jeg er alene hjemme nå) Tenkte jeg kunne skrive hvordan jeg har det. Mest i håp om at min stemor skal lese det, og legge to og to i sammen... vil så fryktelig gjerne at hun skal lese det, og forstå. Jeg tør ikke snakke med verken henne eller min mor om dette... vil ikke såre min mor, og oppleve at hun blir "sleip" igjen. Da får jeg heller ofre meg selv. Men jeg vil jo heller ikke såre min stemor, for jeg bryr meg mye om henne også. Håper derfor så inderlig at hun leser dette, og forstår... At selv om det ikke virker slik, så er jeg glad i henne også. ( faktisk mer enn i min far...)

[Anonym bruker]

Nb ! i morgen må jeg på skolen igjen, og i ettermiddag er jeg ikke hjemme alene, så dette er nok kanskje siste gang jeg er innom her. Håper også andre har lest dette, og tenker litt mer på hvordan det er for deres barn/stebarn... At de kan føle at de er mellom barken og veden, og at det er mye bedre for de å kunne knytte bånd til steforeldrene også.

 

Vil med det samme si en ting til : La barna også få knytte bånd til stemors familie. Min stemors foreldre og søsken har alltid vært fantastiske mot meg, og jeg har alltid følt meg vel sammen med de. Men min mor har hindret meg der også. For hun har hele tiden fremhevet at jeg har mine egne besteforeldre osv. Hun har gitt min stemor beskjed om å huske at jeg har mine egne besteforeldre, og at hennes ikke behøver å "leke" reddende engler for meg. Hun påstår at de likssom synes så synd på stakkars meg som er skillsmissebarn, at det er grunnen til at de behandler meg som et barnebarn. Jeg vet at min mor synes det er sårt at jeg har en annen familie også. Hun er redd for at jeg skal foretrekke de, fremfor henne og min stefar. ( De ønsker å gi meg søsken, og familie her, men jeg tror de sliter med den saken). Hun er nok også redd for at jeg skal bli så knyttet til halvsøskenene mine, at jeg en dag vil velge å flytte til de. Så som dere forstår, er det ikke sånn at min mor er ond, og prøver å ødelegge for meg bevisst, men hun er livredd for å miste meg. Derfor kan jeg aldri gå i mot henne, når det gjelder denne saken. Hun er den siste på jord, jeg vil at skal ha det vondt.

[Anonym bruker]

Hvis det er slik du føler det, synes jeg du burde si det til henne(stemor) og forklare henne situasjonen. Kanskje din mor også, slik at du ikke får et altfor anstrengt forhold til henne senere.Jeg vet at det er lett for meg å si nå, nå som jeg har blitt 30 og forhåpentligvis litt klokere enn da jeg var 15.

 

Denne historien begynte for 20 år siden og mor er fremdeles bitter og far er sammen med nr. 3.

Nr. 2 ble vi aldri kjent med, for mamma saboterte hele tiden. Ingen faste helgebesøk, for det passet seg ikke osv.

Nr.3 har vi et ok forhold til, men henne ble vi kjent med i voksen alder, hvor mamma ikke kunne sabotere samvær på samme måte, for vi bodde ikke hjemme lenger.

I dag er vi glad i moren vår fordi hun er mamma, men vi har et veldig anstrengt forhold.

 

Hadde jeg turt å si i fra for 15 år siden, kanskje det hadde blitt annerledes. Men jeg forstår deg, det er ikke let.

 

Gjør noe ekstra fint for stemoren din en gang i blant slik at hun forstår.

 

 

 

 

[Gjest marie-s]

Vet du hva jeg synes? At du skal sende denne linken i mail til din stemor, det tror jeg virkelig hun hadde satt pris på.

[Anonym bruker]

Tror hun forstår når hun leser det her inne... Vet hun ofte er inne og leser på disse sidene ( aldri sett henne skrive selv, men hun leser som sagt....) Ellers takk for rådet.

 

Tusen takk for alle andre råd også... Håper det blir bedre for meg, dersom min stemor leser dette. At hun vil forstå hvorfor jeg er som jeg er.

 

 

[Anonym bruker]

Ser ikke ut som det er en 15 åring som har skrevet dette, men......

[Anonym bruker]

Det er sant at jeg er en femtenåring... tro hva dere vil. Uansett så er situasjonen min lik i dag.Dessverre.( Nå har jeg ferie, og moren min er på jobb så jeg kan skrive dette. ). faren min og stemoren min vil at jeg skal komme til de i løpet av sommeren, men jeg vet ikke om jeg orker. Da blir mora mi "stressa" igjen. Og drar jeg ikke til de, så blir de skuffet. Blir galt uansett hva jeg gjør.

[~~DoraDora~~]

Off... trist historie du har... det er nok en typisk historie ja. Håper du velger å ta turen til din far og stemor. Så lenge din mor setter seg selv først, kan du også sette deg selv først. Det er tross alt deg det gjelder, og ikke henne. Du har rett til å få ha god kontakt med din familie på farssiden også. Reis til dem, og vis dem en "ny" side av deg. Dersom du gir litt av deg selv, så forstår de nok at du ønsker å være hos de. Lykke til!