Kjærlighetsbarn

[Anonym bruker]

Av og til lurer jeg på hvordan det er å ha barn fra før. En har brutt opp familien fordi en ikke lenger orker å leve sammen med eksen. Og så har en startet ny familie med et menneske en elsker, og fått barn sammen.

Jeg har selv en eks, vi fikk ikke barn sammen, og godt er det, når jeg tenker på han, så tenker jeg herregud! hva kunne jeg se i han, synest han er helt kvalm, litt flau er jeg også, men forelska var jeg så lenge det varte.

Han jeg er sammen med nå,han elsker jeg, vi har vært sammen i mange år, vi har det fantastisk, og vi har fått barn sammen. Når jeg ser på våre barn ser jeg mannen jeg elsker. Det kan være ansiktsutrykk, morsomme blikk, et lite tekk med øynene, og hvordan smilet trekker seg oppvoer, jeg ser også igjen personligheten.

 

Lerer på hvordan det er for han, han som har barn fra før. Han ser vel igjen meg også i våre barn, og det er meg han elsker. Han må jo se igjen eksen sin i deres barn, jeg ser iallefall eksen hans i dem. Jeg ser både de små ting og personligheten. Det gjelder også negative ting. Hun er temmelig drama queen, og skaper seg g alt er så voldsomt. Når barna begynner med det samme for å få viljen sin, jeg blir irritert. Tenker uff hvor dumt! Ser dere ikke at dere flauser dere ut når dere oppfører dere slik. Jeg blir sånn flau på deres vegne, og så minner det om henne, som jeg virkellig har lite til overs for.

 

Jeg kan se tilsvarende i våres barn, min mann sine og mine litt mindre heldige trekk, men da blir det jo mer litt sånn, ha, ha. Morsomt hvor det går igjen, dette bør vi kanskje fikse litt på.

Lurer på hva han føler når han ser henne i dem, han har jo veldig lite til overs for dama, og hennes person.

 

Det må være veldig rart å ha barn en har med et menneske en ser på som en plage. Påvirker dette forholdet til barnet, hvordan påvirker det forholdet til barnet? Og hvordan påvirker det forholdet til det barnet i forhold til forholdet til de barna en har med en en elsker?

 

Av og til tenker jeg på det, kvinner som får barn etter en voldtekt, eller barn som er blitt til i et ekteskap fult av vold og terror, det er jo ekstrem situasjonene. Andre som har gjort seg tanker om dette?

[ana baroma]

Av og til er man kanskje best tjent med å godta situasjonen som den er? Jeg er også glad for at jeg ikke har barn med exen, men det er mest av egoistiske grunner. Da hadde jeg vært stucked å bo et sted jeg ikke ville blant annet:)

 

Om min mann ser exen sin i sønnen sin, så "hva så"?? Han har jo elsket henne, det er en realitet! Men det ble slutt, de flyttet fra hverandre, og er gode venner. De skapte et barn sammen, en herlig gutt som heldigvis er lett å bli glad i. Jeg vet at de har vært gift i ti år, men det er ikke en fortid jeg kan slutte å forholde meg til, ei heller at avkommet ligner også sin mor på godt og vondt.

 

Så jeg dveler ikke ved det som var, men det som er:)

[Anonym bruker]

Jeg er en mann som endelig har funnet den rette i mitt liv. Og henne er jeg nå gift med, og vi har flere barn sammen. Jeg har i tillegg en datter fra før av, som vi får besøk av annenhver helg.

 

Barna jeg har med min kone ser jeg på som ekte kjærlighetsbarn, og jeg elsker alle sidene ved de. Men når det gjelder hun jeg har fra før av, så er hun mest lik min søster av utseende, og jeg kan ikke se noe av moren i utseendet hennes. Heldigvis... for som du også føler, så kan en som regel ikke forstå at en har likt eksene. Jeg for min del synes det er kjipt at det er en annen som er moren hennes. Skulle av hele mitt hjerte ønske det var kona mi som var det.

 

Selv om jeg ikke ser moren i utseendet hennes, så ser jeg det i måten hun er på, og det er ofte et problem for meg. Selv om jeg ikke liker det, så blir jeg lett irritert på jenta. Jeg prøver hardt å ikke la det gå utover henne, men jeg må dessverre innrømme at lunta mi er mye mye kortere når det gjelder dette barnet.

[Anonym bruker]

Jeg har en stedatter jeg er veldig glad i.

Da vi ble kjent liknet hun veldig på pappaen og faktisk på meg.

"Alle " vi møtte som ikke visste at jeg ikke var moren trodde jeg var den biologiske mor. Også av vesen er vi veldig like på mange måter. Eneste forskjellen er at hun strutter av selvtillit, mens jeg var svært usikker som barn pga omsorgsvikt.

 

Nå det siste året begynner hun faktisk å likne mer og mer på sin mor. Det er rart å se hvordan ei jente kan forandre seg. Fra å ikke likne i det heletatt, til å få de samme trekk. Hun har ennå øynene til sin far, men resten er blitt mer moren og mindre meg. Noe jeg synes er fint for ikke minst moren.

 

Hverken far eller jeg har noe imot bio mor. Hun er tullete i blandt, men ellers en veldig god mor med fornuft og masse omsorg for datteren.

Hun har også skrytt av meg til min svigermor, noe jeg synes er stort av henne, for egentlig er hun litt sjalu og lei for at hun ikke klarte å holde på faren les min samboer. ( Var mye utro m.m.)

 

Vi venter imidlertid barn nr to nå og er veldig glade for å ha en fiks ferdig storesøster til dem. Jeg ønsket meg barn lenge med min eks mann, men vi passet ikke sammen biologisk. Da er det fint å ha ett større barn i familien, som jeg kan sankke med å være "venninne" med. Dvs vi deler veldig mange intersser jenta og jeg :-)

 

Trekk, utseende , personlighet på ett barn. det kan stamme fra her og der. Det viktigste vi bør notere oss er at alle barn er unike individer. Ikke en blå kopi av foreldrene. De er jo en arvemasse langt tilbake i tid som sakper akkuratt dette barnet. Ikke legg for mange "minner" i barnet, sett heller pris på nuet.

[Anonym bruker]

Sine barn elsker man uansett, og å ønske at noen andre var mor til barnet er idotisk.

 

Jeg har barn med to forskjellige fedre, og jeg bor ikke sammen med noen av dem. Jeg har et ekstremt anstrengt forhold til han ene faren og skjønner ikke hva jeg så i ham noen gang. Skjønner ikke hvorfor jeg var så dum å gifte meg med ham.

 

MEN, og det er et stort men, ut av dette forholdet kom mitt ene barn som jeg elsker over alt på jord (sammen med det andre barnet). Og hadde jeg ikke fått barnet med den faren hadde ikke barnet vært den det er.

 

Kunne ikke tenkt meg å noen gang angre på at jeg fikk barn med de jeg fikk barn med. Der og da var jeg veldig glad i fedrene. Hva som har skjedd i ettertid har ingenting med unnfangelsen og småbarnstiden deres å gjøre.

 

Om min kjæreste skulle si noe som at han synes ungene ligner for mye på eksene mine, og det hadde vært en grunn til at han ikke likte dem hadde jeg kuttet ham ut.

[Anonym bruker]

Kjærlighetsbarn slapper en av sammen med, en trenger ikke bevise noe, kanskje det er når det skorter på kjærlighet at den dårlige samvittigheten kommer?