Selvstendige individer.

[Anonym bruker]

Jeg tror det kan være litt naivt å tro at alle som liker deg, liker ungen din. Elsker noen deg elsker de også dine barn. Verden funker ikke sånn. Barn er jo selvstendige individer, de er ikke en forelngelse av verken sin mor eller sin far. Det går andre veien også, en kan like et barn, men ikke mora og ikke faren. Det dreier seg ikke bare om i stefamilier, men i helt vaskekte blodsbånds familier også.

 

Sånn er det bare!

[Anonym bruker]

Er helt enig med deg i at unger er selvstendige individer og ikke en forlengelse av mor og far, men skjønner ikke helt hvor du vil med innlegget ditt. Det stopper liksom opp med "sånn er det bare". Mener du da at det er greit at en stemor ikke liker ungene til samboeren/ektemannen, "sånn er det bare og sånn vil det bli"?

[Anonym bruker]

Jeg mente bare å poengtere at det er ikke alle som ser på barn og far som ET, det er heller de ferreste vil jeg tro. Godt mulig at det er flere som ser på mor og barn som et, men jeg vet ikke hvor vanlig det er heller.

Grunnen til at jeg ville dra det frem i et eget innlegg er at når noen sier at de ikke liker mannens særkullsbarn, de ikke vil ta ansvar for dem, de ikke vil passe på dem, så er det så mange som svarer dem med, ja men de er jo barna til din mann, barna hans er jo en del av han, du kan umulig elske han om du ikke elsker barna hans etc.

Det synest jeg at blir feil. For det er ikke nødvendigvis slik.

 

Men akkurat hvor greit dette er, eller hvor ugreit det er, det kommer jo an på et veldig detaljert helhetsbilde, der mange faktorer spiller inn. Det er jo slitsomt for alle familiemedlemmer når det er noen som ikke går overens, men i hvor stor grad det faktisk er så ille at forholdet bør avsluttes er det jo ikke automatikk i.

 

Jeg tror at i noen tilfeller er det greit å erkjenne at slik er det, og så går en videre der i fra, slik at belastningen blir minst mulig. Åpenhet og ærlighet er her veldig viktig.