uffa, jeg må bare få det ut!

[Anonym bruker]

jeg har aldri noensinne følt meg så ufattelig trist, alene og ensom som jeg gjør nå!

Jeg er i uke 24 nå og vet at jeg er kjempe heldig som har en nydelig liten krabat i magen min, jeg er frisk og fin og jeg har egentlig ikke noe og klage over.

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre..

Jeg er bare 20år, har en kjæreste som jeg har vært sammen med i noen år nå. Han engasjerer seg null i babyen, dvs han engasjerer seg i den grad at han stryker på magen ol men ikke noe mer.

De gangene vi prater om babyen, så er det jeg som bringer temaet på bane.

Når det gjelder utstyr som er kjøpt inn så lang så er det jeg som har betalt hvert eneste øre. Det er ikke pengene det er snakk om, men bare det at han ikke gidd og bry seg så mye at han ikke engang kan kjøpe en body til babyen sin!

Han er verdens herligste; og vi har alltid hatt det veldig fint sammen; men nå føler jeg at det er dette med babyen som "ødelegger" forholdet vårt.

Jeg føler meg så utrolig ensom og alene med alt ansvaret.

Jeg klarer ikke lengre og skjule hvor såret jeg er over dette, og det resulterer selvfølgelig i en rekke krangler.

 

Når det kommer til venninnen mine så er de kjempe interessert i både meg og babyen, men hva hjelper det med en melding/tlf i ny og ne når vi aldri møtes lengre? Jeg opplever det slik at jeg ikke er god nok for noen lengre, for i deres øyne er jeg "kjedelig".

Jeg går både på skole og jobber, og det blir skjeldent til at det klaffer med deres tidplaner at vi møtes.

Nå sitter jeg alene her lørdagskveld igjen, og jeg klarer ikke og ta meg sammen heller, for nå bare gråter jeg.

Jeg tenker at hvis jeg føler det slik nå, så kommer jeg hvertfall til og gjøre det nå den lille er født!

 

Jeg skriver ikke dette for og få moralpreken om hvor dum og ung jeg er, men håper på trøstende ord.

[mamma snart ;o)]

Dere er veldig unge. For han kan det være veldig uvirkelig ennå. Bare vent til det blir heftige spark, for ikke å snakke om når babyen deres er født.

Tror også at vi jenter er mest engasjert siden vi kanskje har drømt om dette siden vi var bitte små. I tillegg blir det mye av graviditeten på inntil det nærmer seg fødsel fokusert rundt kvinnen; deg!

Nyt at han stryker deg på magen - det er en kjempegod egenskap en mann kan ha. Gi han litt tid. Husk at du "kun" er 24 uker på vei....fortsatt noen uker igjen før du er "stor" og fødeklar )

 

Lykke til!

[Gjest]

Kjære Hi.

Trøstens ord kommer her:

Kjæresten din har ikke babyen inni sin kropp, og det er nestem umulig for han å glede seg på samme måte som du gjør. Min mann glemmer til og med å kose meg på magen om kvelden, gjør det bare hvis han blir bedt om det - og kær og utstyr har han aldri engasjert seg i...

...men når ungene først er født, er han VERDENS beste pappa, og 100% engasjert. Så jeg prøver å ikke ta det så tungt, at han ikke er så engasjert med nr 3 som ennå bare ligger i magen.

Når det gjelder vennene, så opplevde jeg det på samme måte som deg, men i motsetning til mannen, kom de IKKE på banen etter fødselen. Har rett og slett måttet finne meg nye venner og de er en berikelse for livet mitt. Litt trist å gi slipp på det gamle, treffer dem jo i ny og ne ennå, men det blir ikke som før. Men som sagt, nye venner i samme situasjon som meg er godt å ha.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

takk for trøstende ord! Jeg føler meg bare så fortvilet oppi situasjonen.

ikke fordi jeg er gravid, for jeg gleder meg 100% over den lille jenten min, men jeg føler meg bare så ensom..! Har så lyst og ha noen og dele gleden med, og hadde selvføgelig håpet at pappaen kunne være den rette til det.

Føler at jeg alltid sitter alene, og at jeg alltid må aktivisere meg selv, det eneste sosiale jeg har er de få timene jeg er på skolen et par dager i uken.

Jeg vet at jeg er kjempe heldig, og det er ikke meningen og klage, men jeg må bare få lettet trykket litt.

Alle vennene jeg ellers har kunne pratet med om alt og ingenting har jo forsvunnet..

 

hi

[Patetica fåkksi]

...vil bare slenge meg med og si at det er veldig vanlig at mannen ikke er like interessert i smaa bodyer og leker og babytepper og andre innkjöp som det kvinnen er, av den simple grunn; alt er akkurat som för for ham. Babyen er ikke her enda. Ikke bekymr eg du, dette gaar nok fint!

[Snuppa_00:13 og Gutt_16:28]

Jeg tror at menn tenker anerledes enn oss damer.

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 9 år (gift i to) og vi venter vårt første barn. Jeg snakker mye mer om baby enn han. Han striker meg over magen og kysser den men han er litt redd. Han har sagt til alle at ingen får lov å komme med noe baby ting før baby er født, og jeg har ennå ikke kjøpt noe. Jeg har utrolig fin famile både min og hans og jeg vet at vi får alt fra de, og da mener jeg alt men ingen ting før baby er ute.

 

Han gleder seg som en unge til denne babyen men tørr ikke vise det, som han sier han er redd hvis noe går galt.

 

Vi jenter snakker mye mer, og det er faktisk vi som er hormon demoner for tiden Gråt litt og få det ut så ser du lysere på alt i morgen. Tenk bare på alle de humør svinginger våre menn må igjennom og noen gagner synes jeg de er veldig tøffe som holder ut

 

 

LYKKE TIL