Kan trenge noen gode råd..

[Anonym bruker]

Venter barn i august med mannen min som jeg har vært sammen med i over 10 år. Mitt problem er at jeg synes han engasjerer seg lite i barnet som skal komme. Ikke vil han kjenne på spark, eller lese om fosterutvikling.

 

Han er veeldig opptatt med alt mulig annet hele tiden, og fikser mye for oss i hus og hage, men det følelsesmessige engasjementet for barnet vårt virker litt fraværende. Det føles veldig ensomt å være gravid !

Alle mine spørsmål rundt det å være gravid, at jeg kikker innom disse sidene, og gruer meg til fødselen, synes å være bagateller for ham. Han bruker til og med å si at fødselsmerter er oppskrytt, slik som BCG-vaksinen ! Han har også fått høre av sin mor at å føde to barn var ikke det vondeste hun har vært med på. I en slik setting blir jeg den som syter,klager og bekymrer meg, og slik vil jeg jo ikke være.

 

Noen gode råd om hvordan jeg kan få han til å fatte interesse både for meg som gravid og for barnet vårt? Jeg orker ikke mase om at han må engasjere seg, det virker garantert mot sin hensikt.

[Anonym bruker]

hei, jeg også hadde det sånn frem til jeg var i uke 27. samboern min ville ikke høre om noe, eller kjenne noe. det var utrolig sårt. men det var en natt jeg våknet for at han faktisk lå strøk meg over magen. jeg har vært i kontakt med flere som har opplevd det samme. å det virker som at far ikke forstår at det er ett barn der. det er liksom så fjernt for dem.

[Gjest]

Hørtes ikke ut som noen trivelig situasjon nei. Unnskyld at jeg sier det, men for en dårlig holdning han har!

 

Hva med å snakke med jordmor om dette, og få han med på kontroll? Angående det at han ser på fødsel er en bagatell: Han vil nok få seg et sjokk når han står midt oppe i fødselen. Og vil helt sikkert trekke tilbake de ordene etterpå!

 

 

Blir provosert av menn som sier sånt, de har ikke PEILING om hva de snakker om!

[*Milla74*]

Skjønner godt at du synes det er ensomt. Man har jo liksom dette prosjektet i fellesskap, og da hadde det vært deilig å kunne dele ventetiden også...

 

Men, jeg tror det for mange blivende fedre er vanskelig å forholde seg til det som skjer med babyen inni magen. Det blir for fjernt for mange av dem. Selv om min mann har vært veldig interessert i magen min gjennom begge svangerskapene, så jeg at det skjedde noe med han da han ble med på svangerskapskurs. Da møtte han andre menn i samme situasjon, og jeg tror han følte at han ble med i "klubben" han og...

 

Det kan jo være verdt et forsøk å dra han med på kurs, hvis det finnes noe da der du bor.

 

Lykke til da!

[amalie 10.08.07 og thea 12.10.]

hei!

Er litt i samme situasjon som deg. Men han har begynt å komme seg, vi har snakket en god del om det. Han sier han ikke klarer helt til å forholde seg til det som er i magen. Han føler han ikke klarer å knytte så sterke bånd til det som er i magen min som jeg gjør.

 

Men han gleder seg kjempe masse til fødselen og til barnet kommer. Dette har han sagt gang på gang, og det tror jeg ham på.

 

En ting kan være om kvelden når dere legger dere, ta vekk dynen fra magen hvis det er masse liv der inne. Ligg å kjenn og føl mens han ligger ved siden av deg. Lag det til din lille kosestund, som han etterhvert kommer nok til å ønske å ta del i.

 

Min kjære sa til meg, du ligger her å smiler så lurt. Se da sa jeg, hele magen min vibrerte og hun snudde seg fra sete/hodeleie til tverrsleie og hele magen forandret form. I tillegg kunne man kjenne godt hvor hodet lå.

 

Nå har det hent flere ganger at det kommer snikende en arm under dynen, og han legger handen på magen min. Hvis han holder feil, flytter jeg den forsiktig i forhold til hvor sparkene/bevegelsene kommer uten å si noe. Da ligger han der med smilet rundt munnen og sier ikke stort. Får en kjempesuss på kinnet og en veldig god klem etterpå før vi legger oss til å sove.

 

Det er nok hans måte å forholde seg til det hele. I begynnelsen sleit jeg litt med det å akseptere hans måte å vise glede over det hele på. Men husk vi er forskjellig som person og reagerer forskjellig på tingene.

 

Spebarnsboken, fødselsboken, og gravidboken ligger på do som lesestoff til ham. Han må faktisk ha lest en god del i smug uten at jeg har lagt merke til det, for det kommer enkelte spørsmål av og til. Hvordfor det er så viktig med blodtrykksmålingen på svangerskapskontrollene f.eks.

 

Ikke mas på ham, det bare gjør situasjonen verre. Jeg har en god venninne som jeg kan snakke om dette så mye jeg vil. etter at jeg ikke har sagt et ord om noen ting, begynner han faktisk å bli litt mere nyskjerrig. Jeg har vel gitt ham all informasjonen før, før han har hatt mulighet til å tenke igjennom spørsmålene. Hvis han vil vite noe nå, må han spørre selv og det har faktisk hjulpet oss. Jeg føler at han viser mere interresse. jeg sier ikke hvordan det gikk på svangerskapskontrollen, i det jeg kommer inn døren. Men gir jeg han to minutter så står han forandmeg og så kommer spørmålet. Før har jeg kommet løpende inn døren og sagt, alt er bare bra.