Jeg er så lei meg.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har barnefri, for første gang siden jul. Han dro først en tur ut med en kompis, var en tur innom her, for så å forsvinne til naboen. Naboen har også dame, som han tar med overalt. (De har ikke barn). Men mannen min har tydeligvis blitt for vant til å farte rundt alene. Har han mistet all glød? Eller?

[Anonym bruker]

Kjipt at han oppfører seg slik, men hva gjør du med det? Har du fortalt han at du ville være sammen med han eller finne på noe sammen med naboene? Gjerne han trodde du ikke brydde deg med å være med... De klarer ikke å lese tankene våre, derfor må vi fortelle hva vi ønsker og vil.

 

Nå antar jeg bare at du ikke har fortalt noe, tilgi meg hvis jeg tar feil. Uansett, det er dårlig gjort å forlate deg hjemme når dere har barnefri, jeg er enig i det.

[Anonym bruker]

og det værste er jo at naboene alltid er velkomne her. Begge to. Så om han eier det minste snev av tenkeevne og logikk, burde han klare å trekke en linje til at dette ville såre meg.(Siden dette har vært en kilde til diskusjoner før). Han kom jo hjem klokka 3 i natt, etter å skulle ta "en liten tur over til naboen". Og han forstår ikke at det han gjorde kunne såre meg.

 

Jeg er ikke av den typen som vil henge som et slips på mannen min, men jeg ta det faktisk som et hint når han aldri vil gjøre sosiale ting med meg. Kompisene hans er mye flinkere til å ha med damene om de skal en tur ut.

 

Det har nå gått så langt at jeg vurderer å gå ut av forholdet. Han er en super far og en grei kar, men jeg tror han må ha mistet alle de følelsene han en gang hadde for meg. Han sier da at vi har flere å tenke på enn oss selv, men jeg synes faktisk at han i så fall må ta del i det ansvaret det er å jobbe for å holde et forhold i gang. Jeg er ikke fornøyd med å leve helt på siden av hverandre, og han har fått beskjed om at han må vise at han verdsetter meg og at han er glad i meg i hverdagen. Som du sikkert leser mellom linjene er det en stund siden forholdet var glødende, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få det i gang igjen. Har skaffet barnevakt om 2 helger igjen, men som du ser av mitt første innlegg er vel ikke akkurat det noen garanti for at forholdet skal begynne å gløde igjen. (I hvertfall ikke for at det skal gløde i riktig ende av følelsesskalaen). Og jeg føler at mine intianativer til å forbedre forholdet har blitt dårlig motatt...

 

Mannen min er den typen som stiller opp hjemme, men av og til tar jeg meg i å tenke at: Er det der mannen min? Har vi noe felles, bortsett fra barna? Vi hadde et godt utgangspunkt, men jeg mener at man i en familie bør være villige til å skape felles nettverk også. Med tre barn blir det litt feil om man skal ha all sosial omgang borte fra hverandre.

 

Jeg blir så trist på sånne familiedager. Som på 17.mai. For der skal vi liksom gå ved siden av hverandre, men vi har ikke den lune, varme tonen som er mellom en del andre par. Det er mer sånn at viss jeg prøver å dra i gang en samtale bør den være så nøytral at jeg er sikker på å ikke få feil svar.

 

[Anonym bruker]

har du ingen venninner du vil dele den barnefrie (og mannefrie) tia di med? jeg har i alle fall fått alt for dårlig tid til mine venninner etter at jeg ble gravid... dårlig samvittighet der:(

[Anonym bruker]

så tenker jeg først og fremst på å finne på noe med mannen. Andre kan jeg jo møte hvilken tid som helst, mens han er hjemme med barna. Det samme gjelder for han, jeg har ham ikke bundet til hjemmet.

[Ønderkåver]

Uff... Litt av vitsen med barnefri når man har fellesbarn, må jo være å tilbringe tid *sammen*, ikke med alle andre...Skjønner godt at du er lei deg...

 

Sender en trøsteklem!