Kjenner sorgen så sterkt om dagen....

[Attpåklatten :-)™]

Jo mer tid som har gått siden søsteren min døde, jo sterkere kjenner jeg savnet av henne. Mange situasjoner som oppstår hvor jeg før ville ringt henne eller stukket innom for å prate med henne, blir nå amputert for hun er jo ikke her fysisk lenger! Det er vondt, jeg er lei meg og gråter masse.....tonetroll var her en tur i kveld og vi begynte å snakke om disse følelsene og det endte med at vi satt og tutet begge to:-) Det er godt å dele.......

Det er nok som tonetroll sa, at jeg har måttet være sterk så lenge, og nå tør jeg slippe forsvaret litt og litt, etterhvert som tiden går.....og det er nakent og vondt kjenner jeg.... Jeg ser at barna til søster har det bra, det er dager som går opp og dager som går ned, men de er noen flotte unger og vi står sterkt sammen i familien heldigvis. Men savnet etter hun som dro er der mer og mer som hverdagen går..... De små tingene vi vil dele, latteren, gode samtaler og masse mer.......Det er så uvirkelig og tomt etter henne..... Sitter og strigråter mens jeg skriver og det er godt å få det ut kjenner jeg....... Det er en del av prosessen......Jeg vil for alltid ha søsteren min - i hjertet....men det er uendelig vondt å ikke ha henne her fullt og helt.....Vi som delte så mye, så mange herlige minner......takknemlig for dem........og livet går jo videre.....Godt å ha lille rosa nå, det er mye trøst i henne for hele familien.....hun er på en måte lyset og livet for oss alle....så god å ha for søsteren min den tiden de fikk dele, alltid blid og selve symbolet på kjærlighet og lys:-)

.......men det er sårt at hun ikke skal få oppleve den gode tanten sin, så jeg skal prøve å gjøre en god jobb for å holde minnene om henne levende:-)

 

[Tiggywinkle]

Føler med deg. Sikkert både viktig og godt å få det ut.

Ta vare på de gode minnene, og hun vil være "tilstede" i livet ditt også fremover.

Det er så rart, men jeg kjenner innimellom at pappa er her, selv om det er flere år siden han døde.

Tror bestemt at de våker over oss, og følger med på livet vårt.

En engel som følger oss gjennom livet.....jeg tror ihvertfall det.

 

Klem

[♥Snulder]

Savn er så sårt.... gode og vonde følelser på en gang.... Klem!!

[Karomamma]

Å som jeg føler med deg, klatten!!

Jeg kan virkelig ikke sette meg inn i situasjonen din, men jeg gruer meg veldig inni meg til det skjer i nærheten av oss. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å la hverdagen gå videre.

 

Det er sunt og heldig å ha evnen til å dele og "få det ut". Tror jeg, da. Du er god!

 

Stor klem til deg i kveld!!!

[Attpåklatten :-)™]

Takk for klemmer jenter, det er godt å dele ja:-)

 

Og godt å ha evnen til å glede seg over de små ting her i verden.....

Imorgen skal jeg for eksempel se de to siste episodene av Greys, og der er det alltid noen som har det verre enn meg.....uten at jeg unner noen det forsåvidt;.-)

 

Men nå er jeg sliten og trøtt.......det tar på kreftene kjenner jeg......

Ha en fortsatt fin kveld alle sammen, vi snakkes snart igjen....Nattinatt:-)

[Gjest]

Akkurat slik hadde jeg det og da pappa døde. Den første tiden etterpå var jeg liksom litt nummen. Det var helt grusomt at han døde, men samtidig litt lettelse fordi han ikke var seg selv på slutten. Det var ikke en slik mann han egentlig var. Og i tillegg var det godt at han fikk slippe smerten. Men etterhvert som tiden gikk, ble savnet så mye større. Var stadig på nippet til å ringe han for å fortelle noe. Som feks når Brann vant en fotballkamp, da skulle jeg ringe han og gratulere ol. Hele det første året ble savnet bare sterkere, var så mye jeg skulle delt med han. Savner han fortsatt veldig, men det er ikke like intenst som det var første året.

 

Så min erfaring er at savnet blir større det første året. Det er jo så mye man gjerne skulle ha delt med dem. Men så blir det litt lettere igjen. Men jeg tar meg stadig i å tenke at "dette skulle pappa ha sett".

 

Ta vare på hverandre og de gode minnene.

[Gjest]

vet hva du mener.savner ennå pappa intens.savner å prate med han,ringe,besøke.men er også evig taknemlig for at han slapp å ha vondt mer.for det tok på å se kampen på nært hold.men savnet og tomrommet er der.men kjenner jeg har et smertehelvete uten like hele tiden.savnet etter lille solstrålen er enda værre.den slipper ikke taket,men ligger der som en vond ball.men jeg har funnet en middels vei å gå,slik at dagene kan bli gode,og jeg kan fungere hjemme med ungene.gråten fosser jevnlig.men helst da jeg er alene...

vi får huske våre med glede.huske hvert minutt,hver en ting.å jeg er sikker på at di er med oss i det daglige,som en beskyttende engel.

nesten så jeg føler det enkelte ganger ;o)

vil sende deg en klem jeg.en stor og god en.

natta klatten.drøm søte og fine drømmer nå da.

 

[Gjest]

Dette må være helt forferdelig for dere, det tar tid, mange opp- og nedturer. Så flott at du har gode minner. Gråt ut, det føles bedre etterpå.

Klem fra meg.

[Ronja65]

Tonetrollet er go som guld. Godt at hun kom en tur i dag:-). Savn er så vondt. Forstår heller ikke at du den andre attpåklatten klarer å være så sterk og så positiv på samme gang. Samtidig som dere bærer en stor sorg i deres hjerte. Bare gråt.... det er godt. Men kan også forstå at vært liv aldrig har vært forgjeves. Og at man uansett er gla for tiden man hadde sammen, uansett levetid her på jorden. Da tenker jeg også på revenkas døende mormor.

 

Vet ikke om jeg forklart meg uklart.....

 

Dere er fantastisk flotte jenter.

[Maud]

Jeg har aldri mistet noen som har stått meg så nær, så jeg kan forstå dette bare ved å sette meg inn i situasjonen så godt jeg klarer. Og det jeg har opplevd mer profesjonelt...

 

Jeg tror Tonetroll har rett, du har vært sterk lenge og stått støtt for de andre. Nå trenger de andre deg litt mindre, forsvaret ditt er litt svakere og du kan tillate deg å kjenne etter. Det synes jeg du skal gjøre! Det er slitsomt og vondt og krever masse krefter, men denne sorgen må du jo komme deg gjennom uansett.

 

Sender deg en stor klem. Håper turen til Hellas gir mulighet til rekreasjon og glede og at du igjen kan tenke på søsteren din med et smil selv om det gjør vondt.

[Reveenka]

Det er jo sånn - den første tiden etter et dødsafll er man litt nummen; av og til rett og slett litt lettet over at den vonde tiden på slutten av et langt og smertefullt sykeleie er over - men så går tiden, og det vonde savnet rykker så tett innpå.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tenkte at jeg måtte ringe og fortelle mamma noe, eller spørre om dette og hint - hvordan lagde du den gryteretten, eller den kjempegode bløtkaken - og alle merkedager som etterhvert dukker opp og det blir så tydelig at det er en som mangler...

Eller situasjoner der mamma ville vært med - handlet litt til jentene, vært med på tilstelninger og forestillinger i barnehagen eller på skolen....

 

Jeg brukte faktisk to år på å komme gjennom dette; syns ikke bare det var det første året som var verst. Året etter tenkte jeg at "i fjor var dette årsdagen for sånn eller slik".

Etterhvert mildnes sorgen - men borte blir den aldri.....

 

Trøsteklem til deg som står midt oppe i denne prosessen nå c",)