Er det vanlig at 5 åringer er så sinte????

[mamma søker barn-har fått 2]

Hjelpes meg.... Min lille gode gutt Storebror, blir 5 neste mnd. og du verden for et teperament som følger med.

Virker som om kroppen er full av hormoner..... Han har noen utbrudd som minner om en fjortis.....

 

Han blir sint i tide og utide, men heldigvis..... innimellom så blir han mammas snille gode gutt igjen.

 

Har andre hatt det sånn, og går det over??????????

[motherO]

Hei, jeg må også slutte meg til spørsmålet ditt - går det over?? Har sniklest litt i forumet her og nikker gjenkjennende til mange temaer og ting som kommer opp. Er 40 år selv og har da altså en 5-åring og ei lita på 7mnd. 5-åringen har alltid vært en snill og god gutt, men har tendensert til å bli både rasende, sur, negativ og litt sånn "uspiselig" innimellom. Har lurt litt på om det er omgangstonen hos de gutta han leker med i bhg som er sånn eller om det er en fase. Nå skal vi ha en lang og god sommerferie (jeg er i permisjon) og skal prøve å få plukket av han det verste, dvs oppkallingen, negativiteten og svaringen tilbake til oss. Greier vi det i løpet av sommeren og det likevel begynner igjen til høsten vet vi altså hvor det kommer fra el ikke. Sånn vil vi ikke ha det her iallfall, sur og tverr allerede når han står opp. Jeg vil og ha tilbake godgutten min :-)

Håper noen erfarne svarer...!

[♥Snulder]

Jupp... sånn er vår og... Da jeg kom for å hente ungene i barnehagen i dag fikk jeg beskjed om at han hadde vært lite hyggelig... Han er trassig som få, og hadde fått beskjed om å sitte på en krakk i garderoben til han skikket seg. Det hadde han ikke likt noe videre... så han hadde simpelthen løftet krakken på 1,5 m og kastet den i veggen så 2 bein falt av.... Trivelig...

[mamma søker barn-har fått 2]

Sjarmerende.....

Nå får vi (om enn så lenge) bare fine tilbakemeldinger fra bhg.

"Han er så blid om dagen"..... yeah right.... tenker jeg.

[♥Snulder]

De er som regel litt triveligerer borte en hjemme ;=) Men guttevalpen vår er sååååå klar for å komme seg videre nå... Kjeder seg i barnehagen, og gleder seg til å bli skolegutt!

[mamma søker barn-har fått 2]

Må jo være noen her som har hatt 5 åringer???

[Attpåklatten :-)™]

Jeg skal love deg en ting msb, at når en har hormonbomber i huset sånn som jeg har nå, så fremstår 5-års trassen som rene julekvelden;-)

Jeg husker en svunnen tid fra de to store jentene var små og trassige, men det er peanuts i forhold til tenåringstiden - I promise:-)

 

Men innimellom "anfallene" til 14-åringen så har vi det helt nydelig altså:-) Og eldstemann er heldigvis over denne fasen:-)

 

[mamma søker barn-har fått 2]

Bare å vente til det går over med andre ord.

Jeg får vel aldri en sånn seriøs hormonbombe, innbiller meg at gutter i fjortisalder er litt enklere enn jentene.

Mulig jeg tar feil, men jeg har jo venner og familie med jenter.......

Ikke helt greit har jeg forstått. Men som oftest blir det jo folk av de også.

 

Tålmodigheten lenge leve.....

Er en god ting at vi vokser med de. Tenk å føde en 14åring... Nå tenker jeg ikke på størrelsen, men på personligheten. Dvs at man har gått glipp av 2 års trass, 5 års trass osv. Rett på fjortis, da hadde de kanskje endt opp på finn.no. Fjortis til salgs, billig!!!

[Attpåklatten :-)™]

Jepp;-))

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Har en femtenåring som har vært sånn bestandig...

[mamma søker barn-har fått 2]

Ja det var trøst å få det........ HJELP!!!!!

Er forsent nå da, når begge barna allerde har kommet til verden.

 

Men som jeg sa tidligere, heldigvis blir han mammas gode gutt sånn innimellom.

[Maud]

Jeg synes du har fått lite oppmuntring jeg. Det hjelper forsvinnende lite å få høre at tenåringer er enda verre når man sliter med egen småtass. Storebror var ikke direkte sint som 5-åring, men han var hårsår og vanskeligere å forholde seg til. Han ble lei seg, gråt og var fornærmet lenge for svært små ting. Jeg tenkte det skyldtes at han ble storebror og begynte på skolen samtidig, men venninner opplevde mye av det samme. Jeg lurte mange ganger på hvor det hadde blitt av den harmoniske blide ungen min. Trøsten fra meg må være at et par måneder etter skolestart, så var han "seg selv" igjen. Stort sett er han det ennå, nå er han snart åtte :-)

[Plutseliten :)]

En liten oppmuntring fra meg også ) Synes ved hver runding av alder..dvs rett før hun fylte år hadde hun en vanskelig periode. Mye sint,trassig og utafor. Rundt 5-6 års alder var hun også i en identitetsforvirring...bitteliten men alikavel ville være stor,og forventningene til dem øker jo med alderen. Men, kan love at det er bare i perioder,og går sikkert snart over. Er som når de er syke...det er kjempetøft når det står på men så vips er de friske igjen og alle våkenetter og engstelse glemt...til neste gang de blir syke :==) Hold ut og kos deg med store-lille gutten din!!!

[mamma søker barn-har fått 2]

Takk til dere for oppmuntring. Jeg merker at han nok sliter litt med det å være både liten og stor.

På fredag, når de skulle rydde i bhg. så hadde han bare svart at : "dere bestemmer ikke over meg"..... Nice....

 

Men som dere sier, hver alder sin greie.

Han er som du sier Maud, både langsint/fornærmet og tar lett til tårene.

Som da mannen min måtte ta han litt fatt i morges. Han svarte imot oss som en bryggesjauer. Da begynte han å gråte, mens han sa at vi gjorde så han fikk vondt. Hadde man stått i et annet rom kunne man jo trodd vi banket han. ( noe vi ikke gjør, for å få det på det rene.)

 

Men,men... skal visst ikke være lett og være foreldre.

[phantomet]

Refleksjon....

 

Jeg tror at denne omtalte 5-års trassen som mange opplever henger sammen med frustrasjon og intellektuell/fysisk utvikling i utakt...

 

For bare noen få år siden var det slik at femåringen kunne prøve seg ut i trygge og forutsigbare omgivelser i barnehagen, med trygg forvissning om at de "eldre" barna - seksåringene - hadde "lederstatus" som eldst i barnehagen og åpenbare "konger" for resten av gjengen.

(Konge året har bestandig vært i forbindelse med siste fase i førskolealder og avsluttet ved tannfelling og skolemoden alder.)

 

Nå er det disse litt usikre femåringene, med en kropp og et intellekt som må yte maksimalt av sin kapasitet, som må bære rollen som "konger" lenge før de er klare for det, mens det de egentlig ønsker er å hvile i leken, fantasien og den status som

"fireårs-initiativet" hjalp dem å etablere.

 

Ved å dytte ansvar, modenhet, intellektuell læring og klargjøring til skolestart på disse lekne og kreative individene, tror jeg, øker intensiteten av sinne og frustrasjon, og denne frustrasjonen kommer tydeligst til syne i trygge og forutsigbare miljøer, som sammen med mor og far osv.. Det er ille nok at den barnlige kroppen skal gjøre en mye tidligere og sterk utvikling,(dagens barn kommer i tannfellingsalder mye tidligere nå enn for bare 20 år siden) om ikke hjernen og følelsene skal presses i like stor grad.

 

Så med det i tankene synes jeg nesten at man kan se at barna som utagerer i hjemlig miljø viser at de har sin trygge arena, og dermed kanskje kan sees som et kompliment????

[mamma søker barn-har fått 2]

Jeg tar til meg denne refleksjonen og sier takk for svar.

 

Det høres jo veldig sannsynlig ut da. Jeg har ikke hatt noen 5åring før, og ikke hadde jeg så mye med barn å gjøre før jeg fikk mine egne.

 

Men at frustrasjonen er der, er hevet over enhver tvil.

Og han er i det minste veldig snill og grei med Knerten.

Så på en måte (selv om det er aldri så slitsomt) er det jo godt det går utover oss. Og selv om det tar på å ha en sånn i huset, så finnes jo

go`gutten min inni der et sted.....

[Reveenka]

Phantomet - her setter du fingeren RETT PÅ problemet, tror jeg!

Vi opplever også dette sinnet og trassen hos våre fem(og litt inn i seksåringene)åringer.