Hormonhelvetet slo beina under meg, gitt!

[Anonym bruker]

Nå må jeg bare si det som det er: Når formen nærmer seg nullpunktet, kvalmen herjer og hormonene regjererer så tenker jeg at det var en skikkelig dårlig idé å bli gravid! Hadde jeg visst dette, så vet jeg neimmen ikke om jeg hadde orket.... Og det er jo ikke sånn jeg håpet at det skulle bli, så jeg synes det er veldig trist også å gå rundt med disse tankene. Har alltid ønsket meg barn, og trodde toget var i ferd med å gå (er 36) da jeg oppdaget graviditeten i begynnelsen av april. Runder nå tre mnd. (jaaaa!!) og håper indelig at dette kaoset gir seg snart. Har en samboer som er så forståelsesfull og tålmodig at jeg skjønner ikke hvor han tar det fra, og blir samtidig sur på ham så fort han gjør et eller annet dustete! Det skal ikke mer til enn at oppvasken blir stående litt for lenge. (Jada, jeg ser galskapen...)

Han har to barn fra før og de bor sammen med oss. Jeg flyttet inn for bare noen mnd. siden. En prosess med å tilpasse seg familielivet, bli kjent med barna, lære seg alle deres nyanser, finne rollen som samboer - alt dette er en prosess som er slitsom (og positiv, altså) nok i seg selv. Og så presterer jeg å bli gravid på toppen av det hele...

Her må det føyes til at jeg alltid har vært veldig glad i barn, er utdannet lærer, har mange fadderbarn, tantebarn etc - og barnet i magen er virkelig etterlengtet og allerede høyt elsket. Men dette hormonhelvetet slo beina under meg, gitt. Kvalmen styrer hele hverdagen. Når den forsvinner for noen timer, blir jeg så glad og suser avgårde i hverdagen. Og så kommer den sigende tilbake og drar meg ned igjen... og jeg ønsker meg langt vekk...

 

Er det noen som kjenner seg igjen og/eller har noen gode råd? Takkogtakk!

[Anonym bruker]

har det ganske likt deg, jeg. heldigvis er kvalemn begynt å forsvinne nå og det vil den nok hos deg og:) men problemet mitt er egentlig ikke at jeg er så veldig sinna, heller lei meg og begynner å gråte over ingenting. samboeren min blir jo kjempe fortvila når han ikke kan gjøre noen ting uten å få meg til å gråte, er han "slem" gråter jeg over det, når han vasker huset gråter jeg over hvor snill han er, kommer han emd en teit, meningsløs kommentar føler jeg at han angriper meg skikkelig og hylgråter for det også. jeg føler meg rett og slett som en skjør glassvase som bærer på en orkan!!!!

[misscelia]

hormoner? har vi det?,,,:-P

det går nok bra, tror vi alle gravide er på tuppa over ett eller annet for smaå ting og ingen ting,,hormoner er noe vi ikke råder over,, men vi må vel antagelig roe oss litt hvis vi blir for store tyranner,,, jeg selv gråter for alt og ingenting,, men det hjelper ikke stort,, selv har jeg en samboer som på tre dager har gått fra omtenksom til drittsekk, fordi han har fått gode råd om graviditetens hormoner, og selv om jeg er gravid betyr ikke det at jeg kan oppføre meg som jeg vil,,,,, hvilket har resultert i at jeg ikke kan fullføre en setning uten å blli avbrutt og høre reglen igjen at han trenger slettes ikke høre på meg,,,og at jeg bare kan kutte ut humøret,, ,, du er heldig som har en tålmodig mann, jeg kommer antagelig til å hive ut min:-/