jeg tror jeg er paranoid..ang barnevernet..

[Anonym bruker]

er egentlig helt tåperligt...men utrolig slitsomt!

jeg har en kusine som mistet barna sine pga alvorlig psykisk sykdom,dette gikk veldig inn på meg.fikk mye angst for at jeg og skulle bli gal.da jeg fikk barn ble jeg livredd for jeg ikke skulle være god nok mor å få barnevernet inn i livet mitt.er jo helt teit for vet jo jeg er en bra mamma og gutten min har det bra på alle måter.

men får ikke bort disse tankene,føler meg helt paranoid.

var hos hs og han hadde gått fint opp i vekt og alt var bra,men når jeg sitter der er jeg så opptatt av at hun skal se jeg gjør alt for ungen at jeg ikke tørr å si noe om noe plager meg.leser heller om det på nett..herregud.

er så slitsom å altid være flink hele tiden,vet jo det skal mye til for at ungene blir tatt fra hjemmet men klarer ikke slutte å ha angst for dette.redd jeg ikke skal oppføre meg som forventet for da kan noen sende bekymringsmeld.

hva skal egentlig til for at noen gjør det?

 

[gullets mamma]

Det skal ganske mye til.Når man jobber i helsevesenet så ser man fort på barnet om det lider av omsorgssvikt eller ikke.De barna legger dårlig på seg,er urolige hele tiden og unngår øyekontakt(mye annet også da og det kan jo skyldes andre ting enn omsorgssvikt også)Tror ikke du trenger å bekymre deg så veldig for dette,men skjønner tankegangen din

[Anonym bruker]

Jeg svarer jo ikke på spørsmålet ditt, men vil bare fortelle deg at du ikke er alene! Eller, nå går ikke jeg rundt og er redd for at "barnevernet skal ta barnet mitt fra meg", men jeg var også i begynnelsen, veldig redd for "å ikke virke egnet nok". Vi bor på et lite sted, og jeg var tidligere inne og snakket med en i kommunen om adopsjon, da jeg og mannen min opplevde flere år med ufrivillig barnløshet. Da ble jeg også nødt til å fortelle, at jeg har en kronisk sykdom. Nå føler jeg at "alle" kjenner min situasjon. Etter fødselen ble jeg ufør p.g.a. sykdommen min, og jeg satt på trygdekontoret med gutten min i vogna og søkte om uførepensjon. I tillegg går jeg ofte forbi trygdekontoret, og jeg klarer ikke å la være å tenke på om jeg nå ser ut som om jeg mestrer oppgaven som mor bra nok, til tross for at jeg er ufør, eller om jeg nå ser for "frisk" ut, så saksbehandleren skal mistenke meg for å bløffe??? Det som etterhvert har hjulpet meg, er rett og slett å gi litt f... Jeg VET med meg selv, at gutten min har det helt topp og er et høyt elsket barn, og at jeg ser "frisk og glad" ut, fordi jeg prøver å ikke la sykdommen forsure livet mitt. Og hvis noen skulle tro noe annet, vil jeg ikke ha problemer med å fortelle dem et par ting, som antagelig vil få dem på andre tanker. Så løft hodet og si til deg selv at DU i hvert fall tror på deg selv!

[Anonym bruker]

tusen takk for svarene:)forventet å få svar om at jeg trengte øyeblikkelig hjelp og var helt paranoid...hehe

er vl angsten som tar over litt.

men godt å vite jeg ikke er alene..

tror barnevernet er veldig bra,men er bare redd.elsker gutten min over alt på jord og tanken på å miste han..ja da ville jeg ikke levd lenger.

vet jo det skal mye til for at de tar ungen,alt har jo vært bra med vekt og utvikling,selv om gutten min ikke er en storspiser og redd jeg ikke dytter i han nok..dette er også veldig slitsomt å konstant bekymre meg for!!

ruser meg ikke heller.hater stoff!gr på byen 1-2 ganger i mnd.

og jeg får jo altid komentarer om at gutten min altid er i strålende humør..da må han jo ha det bra..

[Anonym bruker]

Hei, søte, paranoide anomym:o)

 

Jeg jobber selv i barneverntjenesten og tro meg - det er ingen som forventer at du er perfekt eller at du fikser alt for det er det ingen som gjør, ikke vi barnevernpedagoger heller;o) Det at du er redd for å miste barna dine, er en helt naturlig frykt. Det er en mors jobb å bekymre seg for barna sine. Noen er redde for at det skal skje de en ulykke eller at barna skal bli kidnappet eller at de skal bli syke - du er redd for å miste omsorgen fordi du har en kusine som opplevde nettopp det. Selv om frykten din er forstålig og naturlig, betyr det ikke at det er godt eller sundt for deg, og jeg skjønner at det er slitsomt.

 

Det skal ganske mye til for at noen sender bekymringsmelding til barnevernet. Ofte sendes det for sent heller en for lite. De aller fleste offentlige instanser som sender bekymringsmeldinger til barneverntjenesten har tatt opp bekymringen med foreldrene på forhånd. Slik kan du være trygg på at så lenge ikke noen har snakket med deg om det, er det mest sansynlig at de ikke er bekymret heller. Det er dessuten slik at når barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding, er det absolutt ingen automatikk i at barnet blir tatt vekk fra deg selv om en del tror det! Akuttplasseringer skjer kun der det er akutt fare for liv og helse, og det er svært skjelden og skjer kun i veldig alvorlige tilfeller. Det vil bli foretatt en undersøkelse. Det betyr at barnevernet snakker med foreldre, kanskje barnehage eller helsesøster, kanskje observerer deg med barnet o.l. Undersøkelsen skal ta maks 3 mnd og etter det har barnevernet fire valg. En er å henlegge, en er å gi tilbud om hjelpetiltak (eks betalt barnehageplass, avlastningshjem, hjelp direkte til deg dersom du sliter med depresjoner el.l.) et alternativ er å plassere barnet i fosterhjem for en periode med foreldrenes samtykke (da er du enig i at det er det beste). Det siste alternativet er å forberede sak til fylkesnemda for å overta omsorgen. Det er det altså ikke barneverntjenesten som avgjør, men fylkesnemnda. Det skal myye til for at en sak går igjennom i nemda. To viktige prinsipp i barnevernet er jo at barnets beste skal være i fokus, og at det skal først og fremst, og så langt det er mulig, jobbes for at barnet kan bo hos sine biologiske foreldre. Barnevernet vet mye om barns tilknytning til mor og far, og hvor skadelig det er for barn å tas vekk fra foreldrene sine.

 

Så mitt råd til deg er å nyte hver dag med barnet ditt i visshet om at du er bra nok! Og dersom barnevernet skulle ta kontakt skal du vite at de ønsker å hjelpe deg slik at du kan bli i stand til selv å gi barnet ditt det beste.

 

klem

[Anonym bruker]

Hei Du barneverspedagog:-) Jeg leste det du skreiv å syntest det var veldig fint skrevet. Jeg er alene mamma til en gutt på snart 2,5 år. Har ingen kontakt m far å heller ingen famile her vi bor. Jeg har nå tatt kontakt m barnevernet sjøl for å prøve å få besøkshjem til gutten min.. Men det er jammen ikke lett. Jeg hadde besøk av BV i går der vi hadde en samtale jeg og ho. Så skal ho komme på hjemme besøk når jeg har sønnen min hjemme. Glemte å spørre hva ho skal se etter da? Ho skulle og som du skriver sende brev til helsest,fastlege og bhg. Hva er det dere spørr etter da? Jeg håper du tar deg tid til å svare. Glemte som sagt å spørre om dette i går når vi snakket. Jeg er ikke redd BV tar fra meg gutten min. Mere redd for at jeg ikke får besøkshjem............ Tusen takk for et evt svar :-)