Jeg blir så fortvilet...

[Anonym bruker]

Jenta mi er 19 mnd og såklart verdens skjønneste hjerteknuser. Som regel er hun alltid blid som en sol når vi er ute blandt folk. Smiler, prater og sjarmerer alle hun kommer over. Hjemme er det flere sider som kommer frem, men sånn er det vel hos de fleste

De siste to månedene har hun blitt så voldsom av seg, Skubber andre barn over ende og hiver seg over dem mens hun ler. Starter med å gi de en klem, men ender opp nesten med kvelertak og lugging mens hun hyler og sier nei, nei. Hvis jeg stopper henne og sier at "dette er ikke lov, nå får X aua" etc, så sier hun bare ja og nikker mens hun ler og fortsetter.......!! Hvis jeg fjerner henne fra situasjonen så er det ikke lenge før hun er igang igjen. Meg slår, biter og lugger hun. Jo mer alvorlig og bestemt jeg er med henne, jo ivrigere blir hun i angrepene sine. Hvis jeg blir sint ler hun bare........... Hva skal jeg gjøre da!!*??

Til høsten begynner hun i barnehage...Hun kommer til å ende opp som en venneløs jente som blir mislikt av personalet....jeg blir helt fortvilet!!

HJELP!

[Anonym bruker]

Har du prøvd å overse disse "atakkene"??

Virker som at det er en reaksjon fra deg hun er ute etter......forøverig har jeg ingen tips for hvordan du kan stoppe dette....har litt av dette selv hos min 23 mnd gamle datter.

[Anonym bruker]

Ja, det som fungerer best er å overse det, men jeg kan jo ikke det når hun gjør sånnt mot andre barn. Syns det er vanskelig å overse det når hun plutselig druser en tung leke i ansiktet mitt helt uten forvarsel....... Sånnt gjør hun heldigvis ikke mot andre enn meg og pappaen, men det er veldig vanskelig å håndtere likevel.

Hun er så sterk også......ikke noe letttvekter her i gården nei.. Virker som det har forverret seg nå som hjørnetennene er på vei.

 

[Anonym bruker]

 

Det går nok helt fint, min gutt på 18 mnd gjør også dette.

 

Jeg tipper det bare er en fase. Det jeg gjør er å snakke om at det gjør vondt, og å skjerme meg/andre barn så godt det lar seg gjøre (dvs. f.eks. sette ham ned på gulvet hvis han lugger). Jeg har også spurt ham "mamma liker ikke å bli dunket i hodet. Liker du å bli dunket i hodet?" og da slår han seg selv i hodet, sier au,au, og så blåser vi på sammen

 

Jeg synes å merke at dette skjer oftere når han er litt småfrustrert enn når han er fornøyd. Når han ikke klarer å fortelle meg behovene sine blir det fysisk i stedet. Ofte har han bare lyst til å være sammen med meg, uten at jeg er "fraværende" i andre tanker eller gjøremål. Noen rolige stunder sammen i løpet av dagen er gull verdt, altså!

 

Når det gjelder andre barn så prøver jeg også der å ligge litt i forkant. Som når de var mindre, er det også her viktig å prøve å foreslå hva han kan gjøre i stedet. Hvis jeg bare sier "ikke slå, men være snill osv" og går min vei, så kan jeg banne på at han gjør det samme 2 sekunder senere, men hvis vi snakker om ikke å slå og deretter finner en ny leke/aktivitet så får han fokus bort fra slåingen.

 

Jeg tror altså ikke de er slemme for å være slem, og jeg tror også det er viktig å se litt forbi handlingen. Hvis vi som foreldre behandler ungene som om de er noen bøller, så BLIR de det..skjønner hva jeg mener?

 

Barnehagene skal jo også være klar over denne problemstillingen, selv om jeg har inntrykk av at endel barnehager har en tendens til å dømme små barn som slemme, ved å putte dem i skammekrok osv..

[imsdal med julesmak]

Snakker hun mye? En sånn reaksjon som du beskriver er veldig vanlig i en overgangsfase når de ikke har lært å bruke ordene sine så mye enda men har stort behov for å uttrykke seg og at andre skal forstå hva de mener og hvilke behov de har. Hvis dette er tilfelle her vil det ordne på seg med en gang hun klarer å uttrykke seg bedre. Kan være lurt å prøve å sette ord på ting for henne og hjelpe henne til å uttrykke seg, men føl dere forsiktig frem i gjettingen på hva hun vil slik at hun slipper frustrasjonen over at dere misforstår.

[St. Hans]

Vesla på 23 måneder har hatt en voldsom forbedring i språk de siste to månedene, og har sluttet å klype, lugge, slå som hun gjorde mye av i vinter. Så jeg tror det er noe i det du skriver.

 

Vi prøvde "alt", men det eneste som hjalp når hun herjet med (stort sett) storesøster, var å gi storesøster all oppmerksomhet. Overse dårlig adferd og gi offeret oppmerksomheten. Vi tok storesøster på armen og danset rundt, tøyset og tullet 30 sek etter hver episode. Da ga lillesøster seg i løpet av et par dager.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen! Godt å høre at vi ikke er de eneste som har det sånn...

Det er nok kanskje en god blanding av frustrasjon over språk(-mangel), tenner på gang. Hun har jo endel ord, men veldig utydelige. Har kun enkelt ord, men begynner så smått å sette sammen to ord. Hun har nok et ønske om å kunne uttrykke seg mer...... Jeg håper det er det hvertfall! og jeg håper det går over snart....

Noen ganger er hun som en bulldoser blandt andre barn. Aldri grinete og sint da, men "kjører" over dem mens hun ler og hyler! Kanskje hun treffer sin overmann i barnehagen og blir "satt på plass" litt.

Er jammen ikke lett dette her altså!

 

HI