Søster har problemer (trist og langt...)

[strikkballen]

Ja, ja. Livet kan snu seg ganske fort, må jeg si. Jeg har en 5 år yngre søster som alltid har vært litt eksentrisk, hatt en del "fikse" ideer om ting, og alltid vært litt sær og "rar", men kunstnerisk, intelligent, og følsom. Hun har vært litt opp og ned i humøret, og hatt et par tunge episoder med depresjon og behov for psykolog. Slitt med relasjoner, slitt med samarbeid på jobber osv. Men de siste månedene har det virket som ting har gått bedre for henne. Fått en bra jobb og hyggelig leilighet sentralt.

 

Så kommer søndag for litt over to uker siden. Hun ringer oss om kvelden, og har masse angst, vurderer å kaste seg ut av vinduet, og politiet må kjøre henne til legevakten. Deretter ble hun lagt inn på psykiatrisk akuttpost. Jeg ble så sjokkert og satt ut av dette at jeg nesten ikke klarer å ta det helt innover meg enda. For å si det akkurat som det er (har enda ikke orket å fortelle dette til noen venner) - hun fikk diagnosen psykose. Riktignok en "lett" variant, men likevel. Og da blir jeg utrolig usikker på hvordan det er best å kommunisere med henne. Hun trenger helt klart behandling, og de sier hun har veldig gode utsikter - hvis hun bare fortsetter behandlingen. Men det vil hun ikke, for hun mener hun ikke er syk. Og når vi prøver å overtale henne til å ikke avslutte behandlingen, blir hun skeptisk til våre motiver. Puh. Kjenner at jeg nesten ikke orker å forholde meg til dette, det er så vanskelig å vite hva man skal gjøre. Er det noen som har erfaringer med noe lignende...? Nå virker hun helt "normal" igjen - kanskje det er slik at det går an å ha psykotiske episoder, som går over av seg selv? Uff, dette ble ikke noe hyggelig innlegg, men orker ikke å snakke så mye med venner om dette enda, har nok med å takle mitt eget sjokk foreløpig... Og dessuten er det veldig befriende å være blant folk som ikke vet noe om dette og snakke om andre ting.

 

Trist klem,

[Tiggywinkle]

Det høres ut som om du har det vanskelig nå, ja og sikkert de andre i familien også.

 

Ikke lett når man rammes på den måten.

Dette vet jeg for lite om til å komme med gode råd.

 

Mamma hadde en venninne (også hun eksentrisk med masse rare ideer, men likefullt en herlig dame) med samme diagnose, hun innrømmet aldri at hun var syk eller trengte behandling, noe som var svært vanskelig for familien.

 

Sender deg ihvertfall varme tanker, kanskje en treff hadde vært bra for deg..alltid godt å få pratet om slike ting.

 

Klem

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Kjære deg, Strikkballen! Dette var tøff lesning. Ikke rart du er fortvilet! Sender deg en stor trøsteklem! Dette området har jeg erfaring med både fra arbeid og livet forøvrig... Du har vel mailadressen min og telefonnummer. Bare ta kontakt med meg der, så kan vi prates mere privat! Er på jobb i dag og i morgen, men hjemme hele fredag. Ellers kan du ringe etter leggetid... Tenker masse på deg!

[Babyonboard ;-)]

Uff dette var trist, Strikkballen! Jeg har ikke noen erfaringer med slikt, men har slitt med noe lignende i nær slekt... Og jeg vet virkelig ikke hva man skal gjøre, det kjennes ihvertfall håpløst til tider...

Men det må vel finnes noen forening eller noe du kan ringe? Noen som kanskje har erfaring med dette?

 

En stor knusegod trøsteklem får du i allefall fra meg :-)

 

Og du får kanskje bruke oss til å få ut litt frustrasjon når det røyner på... Vi er her vi vet du ;-)

[Attpåklatten :-)™]

Trist å høre at du opplever dette.....ikke lett å vite hva eller hvordan man skal gripe det an når man tråkker på en ukjent sti som dere gjør nå....

Informasjon og det å sette seg inn i det er nok lurt. Kanskje høre med hennes behandler om dere kan få litt mer info av ham/henne.

 

 

Litt info på disse nettsidene som du kan lese inntil du evt får informasjon av behandler...

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Psykose

 

http://www.helsenytt.no/artikler/psykoser.htm

 

Ønsker deg lykke til og bruk oss her inne....det er godt å ha et sted å få ut frustrasjonen!!!

 

Varme klemmer

 

 

[strikkballen]

Tusen, tusen, tusen takk, så fantastiske dere er - tenk at det går an å komme med problemene sine, og få varme og hyggelige svar i løpet av noen timer!!! Nå ble jeg kjempeglad, nesten på gråten. Så snilt at du har tid til en prat, Tonetroll, jeg ringer fredag, jeg - veldig glad for å kunne snakke med noen som har erfaring på dette!

 

Stor, glad klem,

[mamma søker barn-har fått 2]

Oj, dette er langt utenfor det jeg har greie på. Men forstår godt at du må ta det innover deg i posjoner. Ikke lett å ta alt på en gang.

 

Ettersom det jeg har forstått så trenger de virkelig hjelp, avbrutte behandlinger fører ikke noe godt med seg.

Men her i Norge kan vel ingen tvangsbehandles??

 

Håper dere får hjelp, både søsteren og dere pårørende.

Jeg har egentlig ikke annet å komme med enn varme tanker og en god klem.

Lykke til... Det ordner seg til slutt skal du se.

[Karomamma]

Huffameg, strikkballen, dette er ikke lett.

Jeg har vært igjennom noe lignende med en venninne. Det begynte med mindre episoder i 1988 og har stadig tiltatt. Mener ikke å skremme deg altså, min venninne har en helt annen diagnose! Poenget mitt er at det er kjempevanskelig å overtale noen til å la seg behandle - nesten helt umulig. Vi fikk hjelp av en psykiater som hun hadde veldig høy tillit til. Han formidlet "vårt" budskap for hun ville ikke høre på hverken foreldre, søsken eller nære venner.

 

Det er selvfølgelig mye vanskeligere å distansere seg når det er søsteren din!! Huff, jeg kjenner at jeg ikke har så mye mer å si, men ta en prat med tonetrollet, du.

Stor klem!

 

[♥Snulder]

Hei du! For en vanskelig situasjon du er kommet i!. Det er vanskelig å forholde seg "rett" til mennesker med psykoser og andre psykiske diagnoser. Uannsett hva en sier eller gjør, så føler man at det blir feil. Mest av alt har man lyst til å dra dyna over hodet og glemme alt sammen. ... Bekymring og hjertegnag hele tiden... Jo da.. jeg har en bror som er veeeeldig depressiv... Har vært igjennom litt av hvert der. Men dessverre så er det min mor og far som har tatt verste støyten, og hans samboer selvsagt.

[Gjest]

Veldig trist å lese, det er så mange med psykiske problemer, og desverre et så tabubelagt område...Skjønner at du blir sliten, man føler seg fort så hjelpesløs i en slik situasjon. Får håpe at hun forsetter behandling hos psykolog....

Vet ikke helt hva jeg skal si annet enn at du gjør så mye med å støtte og være der for henne..Men husk du har ikke kompetanse for å kunne hjelpe henne på en slik måte som fagpersoner har, du må også kjenne dine egne begrensinger og ikke kreve av deg selv at du skal knunne "kurere" henne som et familiemedlem...Har selv en samboer som tok selvmord og jeg satt igjen med enormt mye selvbebreidelser i ettertid..hvorfor kunne jeg ikke forutse og hjelpe? Men jeg har endt opp med at alle er ansvarlig for sine liv og det er til syvende og sist kun en selv som kan styre sitt eget liv.

Min samboer ba aldri om hjelp eller var sårbar....

 

Din søster er i kontakt med psykolog og dette må vi bare håpe det kommer positive ting uta av....*trøsteklem* til deg...

[Gjest]

Huff så var det ikke mening å skremme deg med å fortelle om egen erfaring !

[Maud]

Det er ikke lett å være pårørende til en person med alvorlige psykiske lidelser. Man blir stående helt ved siden av og midt oppe i det samtidig. Temmelig maktesløs hvis hun motsetter seg behandling. Man kan tvangsbehandle kun når det vurderes som at det er fare for pasientens eller andres liv. Nå som søsteren din har "hodet over vannet", kan man ikke vurdere det dithen at hun er noen akutt fare for eget liv. Det å få et psykotisk gjennombrudd kan være kortvarig eller langvarig. Noen kommer "tilbake" av seg selv og noen bruker lang tid og krever masse oppfølging både medisinsk og gjennom terapi.

 

Som søster blir vel din rolle å være der for henne i den grad du orker det. Vet ikke om du leste det jeg skrev for noen måneder siden, men jeg har valgt å skjerme meg masse fra min søster. Etter mange innleggelser, flere episoder der hun skulle ta livet sitt, mange sinte telefoner osv, fant jeg ut at hun ødela ikke bare for meg, men også for barna mine. En avsporing som kun handlet om meg her...

 

Jeg tenker at du bør kunne forholde deg nokså normalt til henne nå som psykosen ikke er fremtredende. Snakk om det dere pleier å snakke om. Fortell henne at du er redd for henne og vil at hun skal fortsette i behandling, men det er ikke din jobb å sørge for at det faktisk skjer. Prøv å bare være der for henne, vær sammen med henne i det omfanget du orker. Med hennes livsløp forut for dette, blir hun neppe aldri A4-mennesket, men hun kan klare seg bra. Noen pasienter har kun et psykotisk gjennombrudd, andre har mange. Hvor søsteren din er her, er det selvfølgelig ikke mulig for meg å tro noe om. Ikke for andre heller egentlig, det har jo vært noen tilfeller de siste årene der garvete ansatte i psykisk helsevern har vurdert dette fatalt galt...

 

Sender deg uansett en stor trøsteklem. Har vært omtrent på samme sted som deg med min søster og vet en del om dette gjennom utdannelsen. Vet at det ikke er lett å finne balansepunktet mellom å stille opp og å verne om eget liv og egen familie. Bruk oss her inne hvis du trenger noen å tenke høyt sammen med!

[Ronja65]

Du har fått så mange kloke svar....

 

Vet ikke om det er til trøst. Min beste barndomsvennine i Sverige, sliter også med psykoser.(startet med en barselpsykose, når hun fikk den eldste for 17 år siden.)Hun har en fantastisk mann, god utannelse og 2 tennåringsgutter. Hun er fantastisk generøs, nydelig og ikke minst snill. Men det hjelper ikke alltid.

 

Hun har prøvd å ta livet sitt flere ganger, og føler seg, når hun er syk totalt misslykket. Får angst og føler seg forfølgt. Da kan hun ringe meg og fortelle om at den og den vill henne vondt...Nå har familien lært signalene, og da sitter hennes mann og foreldre vakt hos henne, tils det roer seg, eller hun blir lagt inn. Kan for lite om psykiske sykdommer for å hvite hennes ekstakte diagnose men hun har somsagt vært innlagt flere ganger.

 

Nå er hun i en god periode. Hun tar sine mediciner, har i perioder hatt samtaler med en veldig ok psykiater og jeg vet også at hun hatt god hjelp av gestaltterapi.

 

Min vennine har insett at det er lurt å ta sin medicin.

 

Synes veldig synd på de mennesker som har problem "med nervene". Det er heller ikke enkelt og vær nær familie.

 

klem til deg.

 

[Marry]

Uff så trist, ser du har fått mange god svar men jeg er enig meg maud vær der for din søster når du orker en slik situasjon kan fort "spise" deg opp og man kan bli for innvolvert nettopp fordi man ønsker å være der og vise at man bryr seg, men det er viktig at du tar vare på deg selv også ,og dine følelser og tanker rundt dette.

 

Jeg vet ikke så mye om psykoser men har lest at de kan forsvinne like fort som de kommer. men uasett ville je bar gi deg en klem :-)

[strikkballen]

Må bare igjen takke dere alle for støtten!! Jeg blir utrolig imponert over forsamlingen her inne - så mye varme, omsorg, erfaringer og kompetanse - fra så mange flotte, oppegående damer!!! Dette forumet er virkelig en kjemperessurs!

 

Det har hjulpet meg veldig å for det første bare kunne fortelle denne historien til noen! Og så få så mange kloke, gode, varme svar! Føler faktisk at dette med psykoser blir litt mindre mystisk, når jeg leser at såpass mange har erfaringer med mennesker som har slike problemer.

 

Søsteren min er nå tilsynelatende helt "normal" igjen - hun har vært hos en venninne i en annen by og slappet av i en uke. Og venninnen merket ingenting på henne. Er veldig glad for det, sist jeg snakket med søster brukte hun mye tid på å bekymre seg over alle som ville henne vondt og sånt. Så håper jeg bare inderlig at hun fortsetter behandlingen. Og så er det nok slik som mange av dere sier - hun vil nok alltid være litt eksentrisk - og jeg tror også det er fare for tilbakefall, ihvertfall uten behandling.

 

Er også veldig glad for støtte iforhold til dette med behov for å skjerme meg og familien min!

 

Ha en fin dag alle sammen! Jeg føler meg 10 kilo lettere og at mye har falt på plass gjennom alle svarene jeg har fått fra dere.

 

 

 

I

[dritgrei hei hei!]

hei du,

 

jeg vil bare si at jeg tenker på deg!

 

klem fra