Hvordan kommuniserer fedrene med barna?

[Newton & Prinsessen på erten]

Blir så sliten..

Pappaen her er vokst opp med en far som var "sjefen", og ting ble som far hadde bestemt.

Resultatet var en hissigpropp av en unge som opplevde at ting ikke gikk hans vei.

 

Men.. nå sliter pappaen her med lillegutt.

 

Lillegutt er enkel å ha med å gjøre og om han får en fornuftig forklaring (på et nivå som en 2-åring kan forstå) så aksepterer han at ting ikke ble som han hadde foretrukket hele tiden.

Han er reflektert og forståelsesfull og til tross for at han er utrolig sta så gir han seg om motparten har en god grunn bak sin mening..

(Han har mao. evnen til å se ting fra andres synspunkt)

 

Pappaen er litt brå, sier nei og forklarer ikke hvorfor, bare "lager en konflikt" og går.

Han har dårligere evne til å sette seg inn i andres situasjon en det lillegutt har. (Muligens pga. hans egen oppdragelse hvor det var stor mangel på forståelse og kun "enveisrespekt").

 

Han prøver, men sier at han aldri klarer å komme på hva han skal si når han står midt oppi dette.

 

Jeg har en del erfaring fra jobb med barn og barn med spesielle behov og syntes lillegutt er lett og takle.

 

Jeg kan godt gi mannen min råd og tips, men det blir liksom litt feil det også. Er redd han vil føle at han blir belært av meg, og jeg vil tro det ikke er godt for forholdet.

 

Noen som har tips til litteratur han kan lese om hvordan han bedre kan kommunisere med sønnen sin?

 

Kan legge til at de så hverandre lite da lillegutt var baby/liten pga. pappaens jobb, for så og plutselig skulle bruke mye tid sammen etter at jeg ble dårlig.

[Anonym bruker]

Her leker pappaen mye med barnet. De reiser gjerne og gjør noe morsomt sammen uten meg. Tar en tur i svømmehallen eller mater ender. Spiller fotball og hamrer spiker. Tror det er kjempeviktig at en far får tid med barn uten at mor skal stå bak og peke på hva som er feil.

Ofte er det lettere å finne ut hva som fungerer i oppdragelsen når man er uten mammaen.

 

Jeg gir tipset til å la far gå sammen med kamerater som har barn på samme alder. Sammen kan de leke og ha det gøy. Min mann gjør gjerne ting sammen med kompiser og deres barn - tror de lærer mye på den måten. De ser hvordan andre takler sin sønn. Noen ganger er det ok å gi tips og råd til hverandre mann til mann.

 

Det kan ikke være lett om din sønn skal frykte sin far. Kanskje dere voksne kan sette opp noen regler. Her får vi voksne ikke lov til å heve stemmen til barna våre (men vi snakker strengt om nødvendig), vi banner ikke, vi straffer bare når begge to er enige om å straffe (gå på rommet) osv.

 

Lykke til!

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Her er det nok jeg som er "flinkest" til å takle snuppa, og det ser jo mannen.Samtidig er det jeg som setter meg mest inn i ting og leser og prater med andre. Og så snakker jeg med mannen min om det. Han synes det er en fin løsning, og det gjør jeg også... Så han kommer etter, et lite skritt etter. Det er godt å ha samme syn på omgang og kommunikasjon med barn i alle fall...

[Expat]

Huff, vi strever med det samme (se egen tråd)... Jeg gir gjerne råd og tips, jeg, men det er ikke alltid at gubben vil ha. Han har ikke (så langt) forstått hvorfor han skulle måtte lese noe som helst... sukk...