En epoke nærmer seg slutten...

[Reveenka]

Min gamle mormor somfylte hundre tidligere i våres, har begynt på den siste reisen sin. Hun har vært sengeliggende en måneds tid, men nå det siste døgnet har vi ikke fått kontakt med henne, hun vil bare holde oss i hånden. Eller rettere sagt, hun vil gjerne ha en hånd å klemme hardt i.

 

Nå er det jo naturens orden at en så gammel dame dør - men det er fryktelig trist likevel. Hun er en av de få menneskene som alltid har vært i livet mitt, og nå er hun snart borte.... Det dukker opp mange minner fra tiden jeg var liten

Moren min døde for tre og et halvt år siden, og svigermor for ettogethalvt år siden. Den nærmeste familien krymper og blir mindre og mindre, både min bror og min svigerinne er alene og ingen av dem har barn.

På morssiden har jeg igjen mammas søster som bor i USA, og mammas kusine. Ellers er det faren min og broren min - og så meg selv og barna mine, da.

 

Samtidig som jeg synes det er fryktelig trist at mormoren min snart er borte, er jeg glad for at hun snart skal få slippe - det fælt å se henne ligge å svinne bort til ingenting, og spesielt siden jeg vet at hun har ønsket å slippe livet i mange år alt - helt siden mamma ble borte.

 

Så i ettermiddag og kveld bytter jeg, mammas kusine og broren min på å sitte vakt ved sengen hennes, og i morgen kommer min tante fra USA.

Så får vi bare håpe det ikke tar lang tid, når vi nå har begynt på den siste fasen i avslutningen på livet hennes.

[Travelmor]

Det er ufattelig trist når noen som man har hatt hele livet går bort. Samtidig tenker jeg at du er heldig som har fått hatt henne så lenge! Det er fint at dere får vært hos henne og holde hånden til hun slipper taket. Hun har hatt et langt liv. Jeg har bare møtt to på nært hold som har rundet hundre. Syns det var noe mektig over det. Jeg fikk også livshistorien deres og skulle få den ned på noen sider.

Vet ikke selv om jeg håper at jeg eller noen av mine skal bli så gamle. Det må jo ha vært tøft for henne å overleve både egne barn og ikke ha noen igjen fra sin egen generasjon.

Når jeg mista min mormor trøsta jeg meg med at jeg hadde hatt henne i over 25 år, og at vi hadde vært så nære. Det er lenge siden, men fortsatt har jeg stor glede og nytte av alt hun lærte meg.

 

Håper mormora di slipper å ligge lenge og at utgangen blir fredelig for dere alle.

 

[Superlis]

Håper som travlemor at det blir en fredlig slutt på et langt liv!

Når det er sagt så vil jeg gi en trøste klem,det er tungt når noen en er glad i dør,uansett om de er gamle og om det er "ventet". Jeg mistet mormoren min da jeg bare var 15 år,og savner henne enda.......

[Attpåklatten :-)™]

Uff så triste dager for deg nå....... men det er nok godt for deg å være nær henne denne fasen.

 

Jeg mistet min mormor når jeg var 11 år og husker dagen godt. Jeg var på et møte den kvelden med en forening jeg var med i....plutselig fikk jeg en følelse inni meg.....jeg visste at det var da hun døde, enda jeg ikke var klar over at det faktisk gikk mot slutten med henne.....Da dro jeg hjem og fortalte mamma det.....noen minutter senere ringte onkelen min og fortalte at hun hadde sovnet fredelig inn......Mye mellom himmel og jord........

 

Peace & Love til deg fra meg.....

[Karomamma]

Det var leit å høre, Reveenka!

Så fint at dere kan være der sammen med henne nå.

 

Jeg husker også veldig godt da min mormor døde - på min egen 30-årsdag. Hun hadde tiden før vært på Riksen og ettersom jeg var den eneste i Oslo, var jeg sammen med henne hver dag. Det var fint!

Natten før hun døde, drømte jeg at jeg sto på galleriet i kirken hjemme og sang "Den fyrste song eg høyra fekk" i en begravelse.

Rart, ikke sant Klatten?

 

Det er noe spesielt med mormor'er!!

Stor klem til deg, Reveenka

[Attpåklatten :-)™]

....og da tutet jeg igjen Karomamma:-) Skal liksom ikke så mye til med meg.............

 

Men ja, rart og fint:-)

[♥Snulder]

Trist... men som du sier så er det naturens gang når man er blitt så gammel som hun har fått lov til å bli. Så godt at hun har dere til å være hos seg hele tiden!!! Godt for deg også, å vite at du har fulgt henne så lenge du kunne.

[Plutseliten :)]

Uff så leit. Skjønner litt hvordan du har det. Farmoren min døde for 3 uker siden, 97 år gammel...trett og mett av dage. Hadde ligget lenge,og det var godt for alle da hun tilslutt fikk slippe og sovne inn. Men...det er alltid veldig vondt å miste noen man er glad i, og som du sier...har hatt dem der hele livet,og det er såååå mange minner som dukker opp.Minnene er gode å ha,det er godt å tenke på dem. Så selv om det er naturlig å dø gammel, er det like vondt å være i sorgprosessen. Alle gode tanker til deg!

[Rose69]

Ja, det er trist når vi mister de gamle.De har liksom alltid vært der...

Mistet bestemor ifjor, 96 år gammel. hennes mor ble 102 år...

Men når de blir såpass skrøpelige at livet mister sin kvalitet, skjønner jeg at de vil slippe lenger.

Men det er jo et privilegium å få så mange år.De levde jo på overtid, og vel så det.

 

Varme tanker til deg.

[brumlemor]

Varme tanker til dere alle, håper for og for din mormor sin del at det nå ikke går for lang tid. Hun har sikkert hatt et rikt og flott liv. Heldige er dine barn som har fått opplevd en oldemor.

 

 

[Ronja65]

Kjære Reveenka.

 

Så fint at dere kan være der sammen med henne. Hun og dere er heldige som kan få lov å være sammen på hennes siste reise.

 

Tror nok det vill føles godt når reisen er over. Husker det godt fra når farmor, farfar og mormor døde. Min morfar fikk jeg aldrig oppleve da han døde av krigsskader i Finland etter krigen. Men jeg tenker ofte på han også. De lever videre i vårt hjerte.

 

[Reveenka]

Tusen takk, kjære dere for gode og trøstende ord. Det tok fem døgn før hun endelig fikk slippe - det var tunge døgn både for henne og oss. Når det endelig er over, sitter jeg igjen med en følele av lettelse over at hun fikk fred - og sorg over at hun er borte. Ikke sånn opprivende og fæl sorg som da mamma døde, men mer stille på en måte....

 

Nå venter forberedelsene til begravelsen, og en samtale med mammas søster som jeg gruer for - hun tror hun er enearving, men broren min og jeg skal jo ha mammas del. Å, jeg syns sånne arvegreier er så vanskelig og fælt....

[mamma søker barn-har fått 2]

Selvfølgelig skal dere det. Er ikke noe særlig dette arvegreiene....

Vi har ennå ikke fått så mye som et bilde av pappa..... 7 og et halvt år etter.

Men... Ikke lett. Får håpe hun tar det med fatning, selv om det er først når noen dør at gribbene kommer.......

Lykke til.

[Reveenka]

Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering...(orker ikke starte egen tråd på dette...)

 

Tanten min syns at deler av det som er i boet bør øremerkes henne før oppgjøret, fordi hun har hatt store reiseutgifter(bor i utlandet) for å komme hit tre ganger i løpet av vinteren & våren. Disse pengene tok hun derfor ut av mormors konto tidligere i vinter; hun hadde disposisjonsrett.

Dessuten har hun på eget initiativ gitt sin kusine penger fordi hun har stilt opp så mye for mormor(og det er jeg forsåvidt enig i, det er bare det at hun burde ha tatt det opp med broren min og meg først) - og mormor ønsket også at hun skulle tilgodeses.

Så det som var igjen av penger som skulle fordeles mellom arvingene(broren min og meg på den ene siden, og tanta mi på den andre) - det er nå delt mellom tanta mi og hennes kusine.....

 

Men nå er det ingenting igjen av mammas del som skulle gå til broren min og meg - resten av boet går til begravelsen; det har vært bestemt lenge, så det er satt av en egen sum til det.

 

Og vi har virkelig stilt opp det vi har kunnet de siste årene: handling, kjøring til lege/tannlege/audiometri, invitert til middager hvor vi har hentet og kjørt hjem både mormor og hennes venn, samt tatt oss av alt som har med penger, regninger og økonomi å gjøre - for tanta mi har ikke bidratt med mer enn en telefonsamtale eller to til sin mor pr/mnd.

Det teller plutselig ingenting - nå er det bare det utrolig flotte bidraget fra tanta mi som gjelder- nemlig at hun har flydd hit tre ganger på fem måneder - som teller.... Så det skal hun liksom ha betalt for....

 

Er så skuffet. Vi kunne selvfølgelig kreve offentlig skifte, men det dreier seg om veldig små verdier, så hverken økonomisk eller familiært synes jeg det er verdt det - det vil jo splitte opp det som er igjen av familie på morssiden.

 

Så istedet gjør jeg gode miner til slett spill, og lar tanta mi kjøre over meg........

 

 

Velvel - historien er mye lenger, men nå tenker jeg at jeg har plaget dere med dette lenge nok - godt med en liten utblåsning! c",)

[Attpåklatten :-)™]

Egoismen lenge leve!

 

Det er helt utrolig at mennesker ikke ser sannheten i hvitøyet engang i forbindelse med døden......

 

Du er flink som klarer å gjøre gode miner til slett spill Reveenka - virkelig!

[Reveenka]

Takk for støtten! Jeg føler meg egentlig ikke så flink.... mer naiv, godtroende og tåpelig.....

[Attpåklatten :-)™]

Nei, det er ikke det du er, du er raus, varm og bruker energien din helt riktig sånn som situasjonen er....... og til syvende og sist så er det du som har det godt inni deg:-)

[Reveenka]

Sniff............pip.....Takk!

[Attpåklatten :-)™]

Ikke gråte da, for da begynner jeg også.........snufse snufs........;-)

[mamma søker barn-har fått 2]

Ja, hva gjør man ikke for husfreden..... Jeg kan alt om dette, men det er en helt anne historie.

Er jo på en måte godt det ikke er de store summene det er snakk om..

Men uansett er det jo helt utrolig at hun har reist HELT hit for å besøke sin egen mor.... Og attpåtil skal ha betalt.... Hvem gjør det liksom???

 

Som jeg sa høyere opp i tråden, det er først når noen er død at gribbene kommer...Uten untak...

Men som Klatten sier, det er du som kan se andre i øynene, det er du som kan gå med hevet hode og det er du som kan ha det godt inni deg.

 

Og du, du plager oss ikke, bare så det er sagt.

[hypersusmor]

Jeg kjenner meg så veldig godt igjen i det du skriver! Min mamma døde også for tre år siden og jeg har alltid vært nært knyttet til bestemoren min. Bestemor og jeg pratet ganske ofte om døden og hun sa bestandig at jeg skulle være glad for at jeg fikk ha henne så lenge. Hun ble syk på senhøsten og døde i desember. Jeg fikk tatt ordentlig farvel med henne og i ettertid har det vært viktig for meg. Jeg innså også at hun aldri kom til å bli frisk igjen og da tenkte jeg på at det ville være bedre for henne at livet slapp taket, enn at hun skulle bli liggende uten å få ha noen glede av den ekstra tiden i live. Jeg lærte også å sette pris på at nettopp det at hun var til stede i livet mitt så lenge som hun var. Sorgen har derfor ikke vært så tung å bære som jeg hadde trodd før hun døde. Jeg tenker også at vi ikke får flere byrder enn de vi klarer å bære.

 

I familien min er det bare pappa, søsteren min og sønnene hennes igjen, men vi er tilgjengjeld blitt flinkere til å ta vare på hverandre og så setter jeg ekstra stor pris på svigerfamilien min.

 

Jeg håper mormoren din slipper å lide og skal tenke ekstra mye på deg og dine i tiden fremover.

 

En stor klem fra meg!

[hypersusmor]

Kjære deg Reveenka!

 

Jeg svarte før jeg hadde lest alle innleggene og fikk ikke med meg at mormoren din allerede hadde forlatt dere. Jeg håper ikke du synes jeg var taktløs.

[Reveenka]

Så klart jeg ikke syns du er taktløs - jeg skjønte jo av innlegget at du ikke hadde pløyd deg gjonnom alle svarene nedover. Takk for omtanken! c",)

[allerhelstNorge]

Det er en tøff tid du har vært igjennom og et kapittel som er i ferd med å avsluttes men overhodet ingen bok som skal lukkes.... Bare mange gode minner å kjenne på og ta vare på. Det er jo tydelig at noen er relativt mere egoistiske enn andre. Synes du er flott, raus og tålmodig jeg. Gode minner er langt mere verdifullt enn penger i det lange løp.

Jeg er selv utvandret til utlendighet, har gamle bestemødre i Norge. Det gjør vondt hver gang jeg reiser fra Norge for jeg vet jo ikke om jeg kommer til å se dem igjen.... Og jeg er så redd for at de skal bli borte uten at jeg får tatt farvel med dem.

Jeg håper dere får en fin begravelse og sender mange gode tanker til deg og familien din.

 

Koz xx