Du som ba med svigermor på tur...

[Anonym bruker]

..tråden forsvant, men jeg leste svaret ditt om at du hadde gått tur med henne, og at resultatet var dårlig. Kan du si noe mer om hva som ble sagt, etc.? Jeg har nemlig vært inne på tanken om å ta en slik prat selv, men frykter dessverre at det ikke hadde funka så bra. Hvis du kan fortelle litt mer om hva som egentlig skjedde. så hadde jeg satt stor pris på det.

 

 

Klem,

X

[Anonym bruker]

TJa, jeg fortalte henner hva jeg følte, og hvor vondt det var for meg å bli tatt

imot og dømt på den måten jeg ble. Hvor vondt det har vært for meg å måtte kjempe mot dem for å få lov til å være sammen m sønnen.

Er jo ikke bra nok for sønnen hennes.....Men, som jeg sa... hun har ingen

feil ifølge henner selv... Da er det ikke lett.

[Anonym bruker]

Så hun beklaget absolutt ingenting?!? Jeg regner med at ting kanskje har blitt enda verre enn de var tidligere nå. Jeg synes typen din burde snakke med henne, jeg. Hvis hun sårer deg så burde det jo såre ham også. Var det skikkelig dårlig stemning du og svigermor dro hjem etterpå? Beklager alle spørsmålene mine, men jeg kjenner meg litt igjen i din historie, og sympatiserer virkelig med deg.

 

 

[Anonym bruker]

Min samboer skjønner at jeg er såret. Han ser alt de har gjort, men mener

jeg må klare å være vanlig når de er her for å bevare forholdet...Hallo...

Det er hun som er ille, men jeg må mekle... Ikke lett når de er her så ofte.

Opp til 2-3 g i uka. For min del kunne de flytta til kina. De har oppdratt

sønnen til å være 100% avhengig av dem, så han er fortsatt i utbrytingsfasen i en alder av snart 30. De ønsker ikke kontakt m andre

mennesker, for alle er det noe feil m. Derfor har de oppdratt han slik,

sånn at han ikke skulle flytte og forlate dem. Stemningen er som den var, bortsett fra at nå har jeg sagt fra. Hun sa så mye stygt til meg at du vil ikke tro det... Hun gjør meg syk... Sa hun gjorde at det ble mye krangel hjemme også, men hodet hennes er tett... Går ikke ann å nå inn..

Jeg pratet rolig og konkret. Ga eksempler og fortalte hva det gjorde m

meg og oss..

[Anonym bruker]

Stakkar, stakkar deg. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver her, særlig i hvordan moren forsøker å kontrollere mannen din. Jeg forstår ikke hva det er som gjør at noen kan oppføre seg slik. Hun må ha bestemt seg for at du er et forferdelig menneske for å klare å unngå å få dårlig samvittighet, så det er sikkert veldig lite du kan gjøre for å forandre hennes syn på deg.

Min svigermor er på samme måte. Hun vil helst at alle i familien skal bo nær henne, for hun er skilt fra faren til mannen min, og klager hele tiden på hvor eeensom hun er. Jeg var så dum at jeg inviterte henne med på ferien vår i fjor, og i løpet av en uke så kjente jeg overhodet ikke igjen mannen min! Hun bare degger for ham, snakker ham etter munnen og skjemmer ham bort, så mannen min ble helt uspiselig på rekordtid!. Vanligvis er han utrolig omtenksom og kjærlig, så jeg fikk helt sjokk over hva som hendte. Det aller merkligste var at hun liksom begynte å konkurrere med meg som KVINNE over min manns oppmerksomhet. Det var ganske uggent at hun nesten satt og flørtet med sin egen sønn. Ekkelt!

Dråpen kom da han en kveld kritiserte måten jeg tørket av bordet på mens han og moren satt og så på. Da ekploderte jeg, og ba ham løfte en jævla finger selv i stedetfor å sitte der som en jævla småkonge. Da så jeg at hun skvatt litt, og hun var litt forsiktig med degginga resten av kvelden. Hun behandlet meg litt bedre også. Den natta hatet jeg mannen min, og lot ham få huden full. Han gråt og sa at han var så utrolig sliten av moren sin at han bare lot henne få viljen sin. Han skammet seg, sa han, for at han hadde latt henne influere ham slik. Jeg syntes overhodet ikke synd på ham, fordi jeg var så pissed. Vi snakket masse, og forstod etterhvert ganske mye om mekanismene i familien hans. Han lovte å aldri svikte meg mer, og holde mer avstand til moren sin.

Dagen etter merket moren at hun ikke hadde så mye makt over oss lenger, og vekslet mellom å håne meg og smiske med meg- helt i ubalanse. Ferien var heldigvis over, og jeg har holdt god avstand til henne siden. I likhet med din svigermor har jeg gitt opp håpet om å få et godt forhold til henne, men du er helt nødt til å få mannen din til å innse sin rolle i dette, og støtte deg mer. Det er faktisk HANS ansvar å sørge for at hans familie behandler deg med respekt,- noe annet er bare feighet fra hans side. Hva om din far hadde behandlet ham slik? Sett hardt mot hardt, og forsøk å få ham til å se hva dette gjør mot forholdet mellom dere to. Selv om det er enkelt på kort sikt, så er det en stor feil å bare fortsette denne dysfunksjonen for å holde fred med moren hans.

Din situasjon virker nesten uutholdelig, og jeg er imponert over at du klarer å være så lite selvmedlidende i måten du skriver på. Det leder meg til å tro at du ikke alltid har hatt det så lett i livet, men det blir jo bare synsing, da.

Jeg sender deg bølger med styrke, og håper du får mer støtte i mannen din snart.

 

Stor klem fra en medsøster.

 

[Anonym bruker]

Sant som du sier... Jeg har hatt det tøft hele livet. Derfor tenker jeg litt at:

Hvor mye skal jeg godta... Jeg prater og krangler m mannen min om dette

hver dag. Han vet men vil ikke godta. Kan gi deg et eksempel..

Jeg vil søke halv barneh plass, så kan vi overlappe hverandre resten.

Han nekter. Han vil at moren hans som går hjemme skal passe henne hver

dag istedet... Han vet at det er det siste jeg vil. Jeg mener dette er å ikke

respektere meg og mine følelser.. Jeg er et menneske som alltid gir folk en sjanse, som tror det beste om alle.. Men disse orker jeg snart ikke mer.

For 8 år siden fikk jeg en reaksjon etter flere år i samboerskap m en psykopat og utro mann. +++ Jeg beg hos psykolog og lege. Tok meg 1,5

år, men siden har jeg klart meg fint.. Nå er symptomene på vei tilbake.

Magen kommer tilbake, likegyldigheten til seg selv, hodepinen, nervene

og gråten... Hvor langt skal det gå? Har 3 barn jeg må ta meg av også.

Alt dette vet sambo. Fortalte i går at jeg hadde bestilt time hos lege, orker ikke mer.... Da begynte han å prate om noe annet.... Han er utrolig snill, men veldig egoistisk og lite voksen. Flyttet rett fra mamma

til meg som har bodd alene i 17 år.... Kollisjon.. Du vet, fortsatt gøy m playstation og dataspill... Er jo glad i ham og ønsker ikke brudd, men hvor mye skal jeg gi av meg selv??? Min eldste datter lider under dette også.

[Anonym bruker]

Foreslo familierådgivnig også. men sånt tull gadd han ikke bli m på...

[Anonym bruker]

Takk for at du er så åpen med meg. Jeg forstår at du ikke har hatt det så enkelt bestandig. Jeg tenker at jeg har hatt et godt liv selv, men jeg har jo egentlig vært ganske ulykkelig hele livet.

 

Jeg kjenner igjen det du sier om at 'magen din' er tilbake. For 10-12 år siden var jeg sammen med en fyr som kontrollerte meg følelsesmessig. Etter en stund med dette begynte jeg å bli veldig nervøs, og kastet opp av meg selv hele tida. Det endte opp med at han klappa til meg, og jeg gikk fra ham. Jeg tror han var psykopat, og jeg er glad jeg kom meg unna i tide. Mitt 'ømme punkt' er at jeg ikke følte at moren min var glad i meg da jeg vokste opp, samt seksuelle overgrep fra en fetter. Etter at jeg har blitt voksen har jeg forstått at det med moren min har vært langt mer ødeleggende for meg enn de seksuelle overgrepene. Jeg har også funnet meg i langt mer enn jeg burde fra andre på grunn av dette.

 

Jeg tror ikke at mannen din respekterer deg. Du vil aldri komme til å få det bedre så lenge han motarbeider deg sånn som han gjør. Når han gjør det motsatte av hva du vil, og han VET hva du vil, så respekterer han deg ikke. Og når han tillater moren sin å behandle deg sånn så er han på hennes parti, og ikke ditt. Han kan ikke være på begges parti så lenge det er så ille som nå. Han virker feig og ryggelsøs når han er slik mot deg. Det virker som om de samarbeider om å knekke deg, og det er sjela di og ungene dine som betaler priser for det. Du sier at dette har begynt å gå utover den eldste dattera di, og det KAN du ikke tillate. Da er sjelen din allerede død.

 

Du trodde kanskje at du var over mye av problemene da du gikk fra psykoen du var sammen med før, men det virker som om du valgte deg en mann som kanskje er så feig at han vil tillate mora si å fryse deg ut av livet hans. Det er ofte slik at pendelen svinger heelt over til den andre siden når man har vært sammen med en terrorist av en mann, og nå har du en 'dott'. Jeg blir flau på hans vegne, men det er ikke sikkert at han forstår helt selv hva han gjør, siden moren backer ham så veldig på dette. Tror du han vet hva han egentlig gjør når han ikke bryr seg om hva du mener? Tror du han vet at det ikke er normalt å la mora si skralte og valte sånn med hans liv? Hvis han vet det må du bare komme deg vekk med en gang, og om han ikke er klar over det kan det kanskje være håp, tror jeg. Han virker lite reflektert og lite ansvarsfull. (Jeg vet at jeg er VELDIG direkte i det jeg skriver her, men ser ikke noen grunn til å pakke alt inn i snille fraser.)

Jeg tror kanskje han virker veldig unnvikende når du begynner å snakke om disse tingene fordi han ikke forstår det helt, og fordi han er redd for veldig mye. Han kan jo gjerne velge å leve livet sitt slik, men det er ikke noe alternativ for deg. Du har forstått for mye og ser alt for klart til å late som noe annet. Jeg tror han spiller mye også fordi at han bare vil unngå sine egne tanker og følelser.

 

Jeg tror du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å tro så godt om alle. Veldig mange mennesker har ikke gode intensjoner, uansett om de er klar over det eller ikke selv, og slike må du unngå for enhver pris. Du sier at mannen din er umoden og egoistisk, men veldig snill. Han gjør kanskje 'snille' ting i hverdagen, men den underliggende følelsen her er ikke at han er så veldig snill mot deg, akkurat. Han virker så feig at han ikke *kan* være snill så lenge han prioriterer moren sin og ikke deg og ungene.

 

Jeg forstår at du er glad i ham selv om han ikke er bra for din og ungenes utvikling og fremtid. Jeg vet hvordan det er. Men nå er du voksen, og må ta hensyn til ungene dine i tillegg til deg selv. Du VET at dette går utover ungene dine, og det KAN du ikke tillate. Du må snu denne syklusen, om det så måtte bety at du er alene resten av livet. Du er helt nødt til å tørre å tenke på at det *kan* bli slik, for ellers får du ingen troverdighet når du snakker om samboeren din om dette. Og ville det ikke vært bedre at dere fire hadde det bra sammen uten at ungene dine har betegnelsen 'lausunger', og uten at mora deres sakte forvitrer dag for dag? Du VIL få det bra tilslutt uansett, og så er det opp til samboeren din om han vil være med ut i sola, eller fortsette der han er nå. Og det er ikke så heldig å få barn med sin egen mor, har jeg hørt. :-) Du kan ikke la deres dysfunksjon bli din.

 

Hvis det skulle bli sånn at du ender opp på egenhånd så kan jeg fortelle deg at det skal mye til for at du blir værende alene resten av livet. Når du blir sterkere vil du utstråle en helt annen energi, og folk vil finne det tiltrekkende at du er et 'helt' og sterkt menneske.

Da jeg gikk fra den siste samboeren min hadde jeg nesten ikke hær igjen på hodet, og trodde jeg ville være alene resten av livet. Tre måneder senere traff jeg mannen min. Han er så uredd, god og klok at jeg i de første årene trodde han kom til å dø fra meg. Men nå vet jeg at jeg traff ham fordi jeg virkelig fortjener det. Slik du fortjener å få litt fred og ha det godt. Du vet at det er sant.

 

Klem,

X

[Anonym bruker]

P.S. I det siste avsnittet skal det være 'hår' og ikke 'hær'. Dessuten må jeg si at jeg synes det var skikkelig tøft av deg å ta den runden du tok åtte år tilbake, slik det er tøft av deg å bestille time hos legen for samtale nå. Det gir meg håp om dette vil gå bra.

 

X

[Anonym bruker]

Blir gal..... Hadde skrevet et kjempelangt svar, så blir alt slettet. Er noe

galt m denne maskinen. Er så trekt. ER iallefall kjempeglad du gidder å svare. Vet jo alt du skriver selv, men en trenger å høre det av andre.

Prøvde å fortelle at jeg har hatt samme prob m moren min selv, og at faren min er alkoholikker, så jeg har klart meg selv siden jeg var 12.

 

Men, nå må jeg nesten avslutte, skal på helsestasjonen.

Får skrive mer etterpå hvis sambo er ute en tur. Håper du ikke blir borte.

Betyr litt for meg dette..... Om du vil, kan vi jo sende privat melding, eller mail adressen kan du få. Er vel mange som er innom her og leser.

Blir litt tilbakeholden m opplysninger når en vet flere leser....

Kommer tilbake.. Klem.

[Anonym bruker]

He he. Jeg vet hvordan irriterende det er når en mister et langt innlegg, ja. Det hadde nok vært best å skrive direkte til hverandre, slik du foreslår. Jeg tenkte på det før jeg skrev den intime informasjonen om meg selv, men vet ikke hvordan vi kan gjøre det uten å avsløre nick'ene våre her inne? Kanskje du husker nick'et mitt fra den siste tråden? Det var derfor den forsvant. :-/

(Kunstpause. Innrømmelse på gang..)

Jeg skulle trykke på anonym, men bomma litt slik at nick'et mitt kom på trykk. For å unngå at alle skulle se det sendte jeg en mail til moderator hvor jeg ba om at kun mitt innlegg skulle bli sletta, men istedetfor forsvant hele tråden. Så nå vet du det. Hvis du husker hva det var kan du jo sende meg et svar i postkassa. Jeg har ikke prøvd det før, men det burde jo funke. Jeg synes det er litt skummelt å bli bedre kjent med noen her inne, for jeg er egentlig en veldig privat person. Samtidig kjenner jeg at jeg stoler veldig på deg, og føler at det blir veldig naturlig.

 

Snakkes uansett snart! Og jeg stikker ikke herfra med det første. Håper du også blir her en stund!

 

Klem,

X

[konvall]

Hei du.... Jeg bytter nick til du får sendt meg en privat melding, da kan vi

skrives der. Kan bytte tilbake senere. Som du skriver er jeg også en privat person, pluss at jeg kjenner flere som er her inne. Mennesker som ikke

trenger å vite hvem jeg er.. Da fortsetter vi når du har svart, så slipper jeg å

legge ut for mye her. Er mye mer å fortelle, men da blir det litt mer privat.

Du skal vite at jeg er ei jente til å stole på. Håper vi kan skrives...

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg forstår ikke hvordan jeg kan sende deg en melding i postkassa di? Kan du forklare hvordan?

 

X

 

 

[konvall]

Du klikker på nicket mitt, så kommer det opp ting du kan gjøre. Da står det om du vil sende en melding til meg personlig. Er ikke så veldig lange

meldinger du kan skrive, men du kan jo enten skrive fler om gangen, eller

vi kan utveksle mail adr om du vil. Du kan kun lagre 10 meldinger om gangen, så du må slette etterhvert isåfall. Da sees vi der.......

[Ønderkåver]

Synd at voksne folk (svigermoren din mener jeg) skal oppføre seg sånn. Heldigvis har jeg en hyggelig svigermor(egentlig to, en "stesvigermor" også) Ingen av dem renner heldigvis ned dørene her. Har i tillegg en fantastisk ekssvigermor. Til tross for at jeg flyttet fra sønnen hennes for snart 11 år siden, har hun sagt hun vil bake kake til stesønnen min sin konfirmasjon:) Helt uoppfordra, det var fordi hun vet at jeg er så glad i sånn suksessterte, men at jeg ikke baker dem selv... Hun driver også et lite gartneri, og ville sende meg blomster til hagen, kunne bare si fra hva jeg ønsket meg.

Tror faktisk hun forsto godt hvorfor jeg skilte meg fra sønnen hennes...

[Anonym bruker]

Så fint å høre... De fleste svigermødre er snille mennesker, har bare vært

uheldig og fått utdelt et eksemplar av den motsatte sorten.

Min eks sv mor er ei flott dame. Har god kontakt m henne enda.

Spiser middag der noen ganger. Min nye mann har også vært hos henne.

Vis at du setter pris på henne...