Noen flere?

[Anonym bruker]

Jeg fikk ei datter for to måneder siden.Har det kjempe bra sammen med henne, men har begynt å tenke på så mange vonde ting.Tenker mye på døden og går stadig vekk og bekymrer meg for at det skal skje noe med di jeg er glad i. Noen flere som meg? Kan det være fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

dytter

[Har byttet nick !]

Sånn var jeg like etter fødslen også! Tenkte mye på hva som ville skje om jeg døde, eller babyen, eller samboeren min. Tenkte mye på muligheten for å oppleve terror eller andre skumle ting jeg ikke kunne beskytte barnet mitt mot. Spesielt kom disse tankene på kvelden. Her gikk det over litt etter litt av seg selv. Det kan selvfølgelig være en begynnende depresjon du har, men det kan også være du tenker sånn fordi du har vært gjennom en stor forandring til å bli mor, i tillegg til at det er mye hormonelle forandringer i kroppen din. Dersom du føler at dette blir for tungt for deg og takle bør du ta kontakt med helsesøsteren din/legen din for videre oppfølging.

[selfangerkjerringa]

Inntil en viss grad er det helt normalt å bli litt ekstra oppmerksom på forgjengelighet og slikt når en blir mor. Plutselig skal en ha ansvar for tryggheten og sikkerheten til et helt annet menneske... men altså inntil en viss grad. Hvis du føler deg litt for opptatt av dette, ville jeg tatt kontakt med hs for en liten prat. En fødselsdepresjon kan starte akkurat som dette, og det kan være greit å nappe det i starten før det rekker å utvikle seg

[Anonym bruker]

Hadde også mye slike tanker som du bekriver. F. eks har jeg plutselig blitt engstelig for ting jeg ikke har tenkt over i særlig grad tidligere: fly, kjøre bil, tivoli, redd om det skal skje noe med nær familie inkludert meg selv, tenker på liv/død mm. Tenker det er viktig å snakke med noen om det. Jeg snakket med mannen min, og det har hjulpet meg. Men må vel innrømme at jeg ikke er like tøff som før.

[LisaColli]

åh jeg tenker sånn hver dag jeg. når jeg ligger i senga på kvelden oppsummerer jeg hele dagen som har gått, og ser for meg alt som kunne ha skjedd. feks blitt påkjørt da vi gikk over gata, mistet henne i gulvet da jeg løftet henne opp osv osv.. ser for meg at det skjer, alt det forferdelige.. det er kjempeslitsomt, og har hatt det sånn siden fødselen. har vært inn på tanken om å spørre her om det er normalt, eller om der er en form for angst. føles sånn noen ganger.. hehe du er ikke alene i hvertfall!