hvordan skal jeg overleve det her?

[Anonym bruker]

er det fler som sliter med å være en "lykkelig" mamma alene? jeg våkner hver dag og tar meg selv i å glede meg til jeg skal legge jenta.. jeg lever og ånder for fri dagene mine (som er forholdsvis ganske ofte) og blir alltid deprimert når jeg får henne tilbake og teller dagene til jeg skal ha fri igjen. høres kanskje forferdelig ut, men jeg klarer ikke trives med det her. lengter så sinnsykt tilbake til skolen, til friheten, til å kunne jobbe, ikke minst til eksen... tenker bare på hvordan det skulle ha vært, hadde aldri fått barn hvis jeg skulle blitt alene. aldri. er i permisjon nå, men får bh 1 aug og gleder meg så veldig.. har ingenting å fylle dagene med, bare en barselgruppe som nå er delvis oppløst hvor alle er lykkelige famillier.. de gangene vi har møttes møter jeg bare selvmedlidenhet og de kveldene presser tårene seg fram fordi jeg tenker på hvordan det skulle ha vært. jeg er glad på utsiden og en god mamma, men føler jeg bare lever i et skuespill for inni meg er jeg bunn ulykkelig. hva gjør dere andre hele dagen? hvordan komme videre, fordi jeg vil så gjerne, prøvd hver eneste dag i ti mnd, men stanger hode i veggen hele tiden. hvordan skal jeg klare å trives i et liv jeg hater? misforstå meg ikke, jeg elsker jenta mi, men omstendighetene er så fryktelig feil..

[Gjest marie-s]

Dersom du føler det slik hele tiden burde du kanskje levere over alt ansvar til faren i hvertfall for en periode, så får du heller bruke tid på å komme deg selv igjen, for barn merker fort at ting ikke er som det skal. Og hvem vet om du fikk et par mnd uten henne så ville du kanskje begynt å virkelig savne henne og glede deg til neste gang du fikk treffe henne.

[Anonym bruker]

jeg har faktisk vært inne på tanken og luftet det for min eks, men han synes han strekker seg mer en langt nok ved å ha henne vanlig samvær. han er alt for opptatt av å nyte det gode liv med sin nye kjæreste og ser ikke at jeg sliter med å få dette til.

[Anonym bruker]

Ikke jeg. Jeg sliter ikke med å være lykkelig alenemor. Jeg er lykkelig alenemor. Hvertfall akkurat nå.

[Anonym bruker]

Kanskje du burde tenkt på dette før du gikk og fikk barn? Isåfall er det noe som heter adopsjon, vettu. Gi barnet ditt til noen som vil sette pris på å ha et barn, og som har nok kjærlighet til å gi barnet. Ikke sitt der og syns synd i deg selv, for det er ikke noe synd i deg. Det er mer syns i barnet ditt. Herregud....hva tenkte du på da du ble gravid??

 

Så jævlig unødvendig. Gi henne bort, så kan du leve livet ditt.

[Anonym bruker]

jævla sytekjerring. Gi henne til meg du, så kan jeg ta vare på henne.

[Anonym bruker]

KJære hovedinnlegger,

se bort fra de to svarene over her... Jeg synes du er tøff som våge rå ta dette opp, det er ikke alle som er lykkelige alenemødre. Mange er slitne og strever med å finne lykken i hverdagen. Det er modig å innrømme at du gleder deg til å legge jenta di, men jeg tror det er viktig at du søker hjelp. Hør med familivernkontoret om det finnes avlastning å få, jeg er sikker på sat de kan finne en avlastningsfamilie som kan ha jenta di noen helger.

Jeg tror det er viktig at du får litt tid alene, nettopp for at du skal kunen sette mer pris på å være sammen med jenta di.

I Mellomtiden vbil jeg råde deg til å stå på litt ekstra: tving deg til å gå tur, til å leke med henne. Og uansett må du gi henne omsorg og kjærlighet, for det fortjener hun.

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Det er noe som heter besøkshjem...tror jeg. Det er en familie som kan ha datteren din en helg i mnd, eller annenvher helg. Det er noe dere må bli enig om. Barnevernet hjelper deg med det.

[Anonym bruker]

jeg ser nå at innlegget mitt ble litt vel pessimistisk. men for å svare nr 2 og 3, mitt barn var planlagt og etterlengtet men som dere sikkert vet er det mye som kan gå feil mellom mor og far, tar ikke hele historien her. og som jeg også skrev elsker jeg barnet mitt og er en god mamma. hun mangler absolutt ingenting, hverken fysisk eller psykisk. det er bare det at jeg så gjerne skulle vært så lykkelig som jeg utgir meg for å være. hadde jeg møtt dere er jeg overbevisst om at dere ville hatt et intrykk av meg som positiv og flink og en god mor. det jeg lurte på var om det var andre som hadde erfaringer med å føle seg alene og ulykkelig. for første gang i mitt liv står jeg ovenfor noe jeg ikke helt klarer og takle. men jeg vil så gjerne. om det var andre her som hadde hatt den følelsen, og hvordan det har gått. rett og slett noen støttende ord. tror jeg skal høre rundt om besøkshjem. har alltid vært den sterke typen som fikser alt, men tror nok jeg må si ja takk til litt hjelp.

[Anonym bruker]

Besøkshjem kan hvertfall gi deg litt avlastning, slik at du få fri en helg og bare slappe av og kose deg. Har du tenkt på å kanskje søke datteren din inn i bhg? Hvis hun ikke er for liten da? For bhg gir også bra avslastning. Og dessuten har du mulighet til å kanskje finne deg en jobb, eller begynne å studere? Det finns masse løsninger, du må bare finne dem.

 

[chula]

Kjære deg! Selvsagt elsker du barnet ditt, og er en god mor! Men det kan høres ut som om du er utslitt, kanskje deprimert. Og da er jo følelesen at man aldri får overskudd, strekker aldri til osv osv. Kanskje du kan ta en tur til legen og lufte dette? Du skal iallefall ikke slite med de tankene alene, da blir det etter min mening bara værre. Det er helt naturlig å ha slike tanker innimellom, det må alle innrømme! Og er man sliten er det ekstra vanlig.

 

Prøv å tenke på hva du kan gjøre for å endre fokus litt, og finne litt overskudd!

 

Klem og lykke til!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg!

 

Skjønner at dette er en vanskelig situasjon for deg.

Det høres ut som om du er deprimert, og da skal du ikke gå og slite alene, men heller gå til legen din og få hjelp!

Legen din kan henvise deg til en psykolog, og dere kan evt også vurdere muligheten for antidepresiva hvis du skulle få en diagnose på depresjon.

 

Jeg tviler ikke på at du er en god mamma, og at du elsker datteren din!

Depresjon er en sykdom, og det går heldigvis an å bli frisk..

 

Prøv å komme deg ut og gå tur, eller jogge hvis du orker det, for fysisk aktivitet har enorm effekt på psyken. Vær snill med deg selv, forsøk å få nok søvn og ta vare på kroppen din.

 

Til dere som antyder at adopsjon skulle være en løsning på dette:

det er flott at dere er friske og har kontroll på alt i livene deres, men husk at dere selv plutselig kan befinne dere i en tung periode. Vis litt medfølelse!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn i en liten periode, men så fant jeg ut at jeg like lett kunne miste han... enten til barnefar eller i en ulykke eller noe, og da forandret alt seg. Isteden for å løsrive meg helt fra han som jeg egentlig drev med, klarer jeg nesten ikke en hel dag uten han... høres kanskje rart ut, men se i øynene og smilet til barnet ditt og tenk om du egentlig vil sove fra livet du har sammen med det.... det hjalp meg i hvertfall. Kan jo hende noen vil gi det avlastning hvis du ringer kommunen og spør, tror det er veldig vanlig å føle det sånn i hvertfall i perioder selv om folk ikke vil innrømme det.

 

Lykke til og håper alt ordner seg for det, ikke la deg provosere av de andre som sikkert føler det på samme måte, men som velger å la sin frystrasjon gå ut over deg!

[ukjent]

Ikke hør på dem som skriver at de ikke føler det sånn. Det gjør alle av og til!! Det er mennesklig og lov å bli sliten.

Kanskje du har familie som kan hjelpe deg eller venner eller bf for den saks skyld?Ta kontakt med Røde Kors og aleneforeldreforeninga, begge har gode tilbud for aleneforeldre. Det kan hjelpe å treffe noen i samme situasjon