Alene med to barn? Vil noen dele erfaringer med meg?

[Eli M]

Jeg har et barn på syv og et halvt år fra et tidligere forhold. Mannen min og jeg møttes rett før hun fylte to år. Nå har vi vært sammen i snart seks år, og gift i nesten tre av dem. Sammen har vi et barn på litt over et år.

Forholdet vårt har egentlig vært vanskelig hele tida, for vi er veldig forskjellige. Jeg har vært klar over dette, men fast bestemt på at det går an å jobbe seg ut av problemene. Vi var jo glade i hverandre!

Vi har gått flere runder hos rådgiver, og i perioder har vi hatt det veldig fint. Det har alltid vært jeg som har vært pådriveren for å prøve på nytt når det har skjært seg skikkelig, han blir bare apatisk når ting blir vanskelig.

Siden august i fjor har det imidlertid bare gått nedover. Jeg har forklart ham hvor sliten jeg er, og hvor veldig jeg trenger bekreftelse fra ham. Jeg føler meg verdiløs, kjedelig, ikke sett, ikke verdsatt. Jeg prøver flere ganger om dagen å finne på noe som kan glede ham, han gjør det aldri med meg. Hvis jeg ber ham stå opp med den yngste om morgenen (han er urolig på natten, og det er alltid jeg som tar meg av ham da) kan han finne på å skjelle meg huden full. Jeg vet at han er gretten om morgenen, men skjønner ikke at han bare lar det skje gang på gang. På grunn av dette er det alltid jeg som står opp med den yngste, både på natten og om morgenen. Det er jeg som gjør alt husarbeidet, hvis jeg ikke spør direkte om hjelp.

Jeg har gitt ham hundre sjanser, synes jeg, gitt ham mulighetene opp i hendene, men han har ikke grepet dem.

Nå vet jeg snart ikke om jeg orker mer. Ingenting blir bedre, kun det jeg endrer på selv blir endret. Jeg gir og gir, men får ikke noe tilbake. Han tar imot som en selvfølge. Jeg forsvinner.

Hadde jeg vært single, hadde jeg gått for lengst, men vi har et barn sammen, begge barna mine ser på ham som en far. Jeg vet at samliv ikke er lett, men hvor vanskelig skal det være? Hvor går grensen? Vil jeg kunne klare en tilværelse som alenemor for to barn? Jeg har også tenkt til å begynne å studere til høsten. Jeg vet ikke om jeg kan makte det. Og blir man ikke fryktelig stigmatisert som alenemort med to barn med hver sin far? Det føles litt urettferdig å få det stempelet, jeg har bare hatt forhold til de to mennene jeg har barn med i hele mitt liv...

 

[Singelmamma og banden]

Jeg har tre barn med tre fedre, men jeg føler med ikke rakket ned på av den grunn - jeg har, som deg, bare hatt noen få menn i mitt liv, og det er de fleste her klar over. Etter at eldste ble født er fedrene til de to minste de eneste jeg har vært sammen med. At ting ble som de ble, vel, jeg klager ikke, jeg har det bedre alene enn sammen med noen av disse fedrene. Det er til tider travelt ja, men vi klarer oss bra likevel, selv om det nå ser ut til at det ikke blir så mye samvær på den siste her som sagt tidligere. Dvs bare eldste som har samvær, og kun i ferier.

 

Når det gjelder studier, det klarer du fint, det er enklere å studere med barn enn å jobbe med barn alene, når du er student planlegger du dagen mye mer selv, og kan legge opp til kortere dager på skolen og litt jobbing hjemme om kvelden i stedet - og dermed får man mer tid sammen med barna :-) Dessuten vil nok faren stille opp i ditt tilfelle, og da får du brukt noen helger til å jobbe også.

[yinyang]

Hei hei...

 

Jeg har vært alene med mine to siden januar, som er 2,5 år og snart 7. De har samme far, men han er utlending og bor langt vekk.

 

Vi har det bra. Bedre enn på lenge. Det var en tøff tid, med avgjørelser, valg, flytting, avskjed, starte opp alene, trygdekontorer, ny skole til gutten, barnehage til jenta, sorg og fortvilelse, glede og ro... Følte innimellom, at nå... er det like før jeg må legges inn på en eller annen avdeling!!!

 

Men vet du, med tiden til hjelp, og med fokuset på barna 100%, og nå som vi har funnet roen, fått nye venner, begynt å komme oss i hekter, så går alt så veldig bra. Trodde aldri vi kunne få det så bra som nå! Hadde mindre forventninger, tror jeg.

 

Det du skriver om å føle seg verdiløs forstår jeg godt. Ex`n min ga aldri gaver eller noe til meg. Bursdagene mine måtte jeg minne ham på. Pluss mange andre ting og tanker som han hadde fra sin kultur, som er bare vanvittig fjernt fra lille meg her i Norge, som vil være et fritt menneske og tenke selv!

Og DET kan jeg nå. Styre alt i mitt liv selv. And I love it