Er det bare meg som ikke klarer bryte et dårlg forhold?

[Anonym bruker]

Jeg bestemmer meg og ombestemmer meg hele tiden.. skal jeg være i dette forholdet eller skal jeg ikke...

Jeg skjønner ikke at noen kan ta så lett på et brudd når det er barn inni bildet! Jeg har nå levd i et dårlig forhold i 2 år, og sliter med å komme meg ut. Samboer er lat, egoistisk og deltar lite i hverdagen min og barnets. Han holder på med egne ting og blir med på ting sammen med oss når det passer HAN. Vi kan ikke kommunisere i det hele tatt. Vi lever rett og slett hvert våre liv under samme tak.

Så hvorfor klarer jeg ikke å ta det siste steget da? Jeg har vært hos psykolog også i denne sammenheng og fått prata litt. Kommer selv fra et hjem hvor foreldrene mine ikke bor sammen og de burde skilt lag mye før pga dårlig stemning i hjemmet. Og det er jo sånn vi har det hos oss i dag.

Vi har også noen hyggelige stunder innimellom som gjør at jeg holder igjen. I tillegg til tanken på at barnet vårt må bo i to hjem og ikke ha den stabiliteten et barn har krav på.

 

Er det bare jeg som syns det er vanskelig å komme ut av forhold som ikke er bra? Eller er det noen andre her inne som sitter med samme erfaringer?

 

[.............]

Jeg sliter med akkurat det samme, så du er ikke alene. Et brudd er ganske definitivt...ingen vei tilbake da. Mens å bryte tenker ihvertfall jeg at jeg alltid kan gjøre senere....huff. Det er ikke lett når man har et barn sammen nei. Lykke til! Jeg selv tror vi har kommet frem til at vi skal skilles. Ingen av oss ønsker egentlig det, men etter 4 år sammen så funker det bare ikke.....kanskje best å ta det nå mens vi enda er noe venner. Men jeg/ vi vingler hele tiden. Skal ordne opp, fortsette, så går det 3-4 dager så er vi der igjen. Er sliten nå, og tanken på å være alenemamma skremmer vannet av meg. Mulig jeg også er litt feig.

[Anonym bruker]

høres ut som det er oss du skriver om. Jeg er så sliten nå, klarer snart ikke mer. Men nå på torsdag skal vi på vår første fam.råd time, får se hva som skjer etter det. Sånn som dette har ikke jeg tenkt å leve resten av mitt liv. Og barna fortjener en mamma som er lykkelig.

 

Åhhhh jeg er sååå lei!! Lei hele den mannen å egoismen hans!! grrr... sint er jeg også. Håper virkelig det hjelper med fam.råd.

[Anonym bruker]

Samme her, men det er vanskelig og gå...

[Anonym bruker]

Uff, så trist å høre at det er så mange som sliter. Jeg har levd i et samboerskap i snart 10 år og vi har 2 barn som jeg gjør alt for. Etter 9 år valgte min samboer å være utro å flytte ut av vårt felles hjem. Etter ca 2 mnd. ville han tilbake igjen, og det gikk ikke lang tid før han var utro igjen med den samme dama! Da var det virkelig slutt, nå var det ingen vei tilbake. Men hva skjer, jo han angrer å vil tilbake. Han tror vi kan få det fint sammen hvis vi jobber med forholdet, og det tror jeg også, men tilliten til han er meget svekket. Men så tenker jeg at jeg har enda sterke følelser for han og vi hadde det jo fint en gang. Og så er det barna, jeg vil ikke at de skal vokse opp i to hjem, og så tenker jeg at jeg kan ofre noen år av livet mitt for barnas skyld. Det er et vanskelig valg å ta. Veldig enkelt for utenforstående å mene hva som er best for oss, men likevel det er kjempevanskelig, Skjønner veldig godt om du sliter. Barna våre er så små enda at de ikke har merket noe særlig av alt dette, og jeg vil så gjerne at de skal få vokse opp med både mamma og pappa, for det fikk jeg ikke selv, og det er noe jeg hele tiden har savnet. Det er bare du som kan ta det valget, det hjelper ikke hva andre mennesker sier. Kjenn godt etter hvilke føleleser du har for han, det er ikke sikkert gresset er noe grønnere på den andre siden eller. Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei det er så trist men også så godt å høre at det ikke bare er jeg som har det slik. Jeg er også på det stadiet at jeg ser snart ingen annen utvei. Han har ikke tid til oss og jeg føler rett og slett at han kjeder seg i mitt og barnas selska . men d er ikke lett å bryte.

[haater husarbeid]

Amen. Ikke bare du som ikke kommer deg ut av et dårlig forhold nei.....

[junior&vesl@]

Du er som du allerede har lest slett ikke alene... Jeg har tenkt tanken i flere år faktisk ! Skikkelig slitsomt. Det å være alenemor skremmer vannet av meg, og jeg vil ikke bli det, men nå er det ingen vei tilbake her. I etterkant vet jeg iallefall at jeg har prøvd alt jeg kunne. Det er derfor vi sliter med å gå, fordi vi er så inmari samvittighetsfulle.

Uansett så er det viktig å bruke tid, fordi da vet man til sist at man velger rett. Det å gå for fort, for så å angre og flytte sammen igjen -også funker det ikke likvel og det ender med brudd igjen... Det tror jeg er værre for ungene og evt. vennskap og videre samarbeid.

Lykke til!