En ting å tenke på.............

[Anonym bruker]

jeg hører egentlig ikke til her lengre da jeg har ei lita jente på 2,5 uker nå.

 

Men opplevde noe i forholdet mitt som jeg ville at andre spesielt førstegangsfødene karnsje skal tenke på også..........

 

Som mor er vi veldig opptatt av barnet vårt, g sånn skal det jo også være. Men når jeg kom hjem fra sykehuset opplevde jeg det som om samboern min ikke var opptatt av lille jenta vår i hele tatt. Jeg syntes det var fryktelig sårt. Han tok henne bare når jeg ba han om det spesielt. hvis hun våknet og gråt i senga og jeg ikke tok henne for jeg holdt på med noe, kunne han si "tror du hun har det bra?" istede for å gå å ta henne opp..... Også videre.

 

Han virket også ukomfertable når han holdt henne. noe som er rart for meg siden han jobber med barn fra 1 til 3 år så han er jo vant til barn.

 

Til slutt syntes jeg det var så sårt at han virket som han ikke likte sitt eget barn at jeg tok det opp. Selv om det var et vanskelig tema.

 

Det var da jeg skjønte at det faktisk var jeg som skapte problemet uten at jeg mente det men alikevel.

 

Jeg er jo veldig opptatt av dattern vår og vil være rundt henne mesteparten av tiden. Så også når han hadde henne var jeg rett der. For at jeg vil vi skal være sammen alle 3 og være en familie....

Jeg er og var også rask til å hente henne tilbake.

Jeg fordi jeg vil ha henne og jeg trodde han ikke ville med at han virket så ukomfertable.

 

Men han tolket det at jeg alltid var der og det at jeg hentet henne tilbake så fort når han hadde henne som om jeg var redd han skulle skade henne, (ikke med vilje da selvfølgelig) og derfor ble han redd for at han kunne skade henne, med å for eksempel holde henne for hard.....

Så derfor ble han mer og mer ukomfertable med å ha henne, og derfor plukket han henne ikke opp når hun gråt og mere.

 

Det ble en ond sirkel, takk og lov for at jeg bestemte meg for å ta det opp.

 

Etter at jeg fikk forklart hvorfor jeg gjorde/gjør som jeg gjør. og at jeg aldri engang har tenkt tanken at han kan komme til å skade henne, ja da har ting forandret seg.

Han er ikke lengre så nervøs når han holder henne og man kan se at han koser seg når han kan sitte med henne i armene. Han tar henne også mye mer og kan komme og be om å få ha henne når jeg har henne. Med andre ord helt motsatt av de første dagene, han oppfører seg nå slik jeg hadde trodd han ville :-)

 

Men sånn når vi har små babyer er vi veldig opptatt av dem og slipper kanrjse ikke til pappan så mye som vi burde, det kan være viktig å tenke over hva vi sier og gjør. Og ihvertfall være litt klare over det...........

Noen fedre er karnsje ikke intreserte overhode selvfølgelig........

Mens andre trekker seg karnsje tilbake fordi de føler seg utestengt og det tror jeg ingen av oss egentlig ønsker.............(når man er i et forhold med pappan ihvertfall...)

 

Bare noe å tenke på før babyn kommer til verden

 

[Ane**]

Veldig bra skrevet! Nøyaktig det samme skjedde her også når førstemann kom... Og vi måtte også ta en "prat" før vi så hva som egentlig var problemet... For det var faktisk jeg som var "hønemor" og faren følte jeg hang over han og "sjekket at han gjorde ting riktig" hele tiden. Så han ble bare nervøs...

 

Kjempeflott at du kom til å skrive det her inne, kan nok være bra for mange å ha i bakhodet den første tiden!!

[Luans mamma]

Kjempefint innlegg =)

 

Her på 3.trimester er det mye snakk om fødselen, men ikke så mye om tiden rett etter.

Tusen takk for en fin historie og påminnelse til oss andre som snart skal bli foreldre.

[Gjest]

Kloke ord dette anonym! Du er inne på noe veldig viktig. Vet om veldig mange par som sliter med at mor føler hun må gjøre alt og far er totalt fraværende omtrent og så viser det seg jo at mye skyldes at mor ikke slipper far godt nok til. Henger over ham når han skal bade elelr skifte bleie i begynnelsen, forteller ham hva han skal gjøre, kjefter fordi klærene ikke matcher osv, og far gir opp og trekker seg unna og mor bli såret og tror han ikke er interessert. Nå var vi så "heldig" (overhode ikke, men akkurat i denne sammenheng da) at jeg fikk mild fødselsdeprisjon med førstemann og derfor mer enn gladelig overlot det meste til far uten å blande meg i det hele tatt (var bare glad jeg slapp ansvaret) så vi fikk derfor aldri det prblemet, men ellers tor jeg at vi lett kunne gått i samme fellen vi også. Så jenter, vil dere at barnet deres skal få en engasjert pappa, så slipp ham til og ikke kommenter måten han gjør tingene på, hold dere unna! ;-)

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Flott at det ordnet seg for dere!

Man kommer langt ved å snakke sammen. Tusen takk for tankevekkeren, det er ikke dumt å ha det i tankene slik at man er forberedt på så mange utfordringer som mulig:)

Lykke til videre med den lille:)

[tina 79:)]

Så fint at du tok deg tid til å skrive ned dette! Jeg hadde garantert oppført meg på samme måte, skal prøve å være bevisst dette når den lille kommer. Pappaen skal jo være sammen med oss hele tiden fra fødselen, og da skal jeg prøve å involvere ham så mye som mulig med en gang, og ikke være bekymret hønemor! Tusen takk!

[Alba44]

Kloke ord og viktige poenger som det er flott at du delte med oss!

Har tenkt endel på dette i og med at mannen min og jeg venter vår første, men flott med en påminnelse. Vi må huske å innvolvere de flotte pappaene, jenter )

[Akershus36]

Tusen takk frå meg òg!

 

Kjempeviktig å bli minna på slikt. Gjeld nok ikkje berre babyen heller (tenker på kor flink eg er til å kommentera på husarbeid som mannen i huset gjer. Er sikkert ikkje motiverande til å gjera meir...).

 

Eg trur eg skal ta ein prat med sambo når eg kjem heim og be han om å hjelpa meg å hugsa dette (har enno 10 veker att til termin) og å ta det opp med meg dersom eg ikkje slepp han til.

 

Takk igjen og kos dykk med veslejenta