Mamma fikk aldri oppleve å bli mormor

[Anonym bruker]

Jeg mistet mamma for 5 år siden og har etter det fått to nydelige unger. Min store sorg er at mamma aldri fikk oppleve det å bli mormor. Jeg ønsker så fælt at jeg kunne hatt henne hos meg under graviditeten og etter fødselen. Jeg rakk aldri å spørre om hvordan hun opplevde svangerskap og fødsel og jeg har ingen "tuppete" bestemor som gjerne vil legge seg borti alt jeg gjør med ungene. En befrielse tenker nok noen. På barseltreff snakker alle om trygge mormor som alltid stiller opp og som er en slik viktig ressurs. Jeg har så mange spørsmål jeg skulle stilt. Jeg unner virkelig mine venninner å ha et nært og godt forhold til mammaen sin, men jeg innrømmer at det er vondt å ikke ha muligheten til det samme. Jeg er heldig som har et nettverk med gode venner, men det er nå engang sånn at det er ingen som kan erstatte mamma`n min. Jeg trøster meg selv med at hun forhåpentligvis, på en eller annen måte, kan se sine nydelige barnebarn og være deres skyttsengel.

En god klem til alle dere som savner dem dere har mistet.

[Anonym bruker]

Jeg har en historie med mange paralleller til din. Moren min rakk å se sitt første barnebarn før hun døde, bare noen uker etter at han ble født. Hun hadde hatt så mye å bidra med, både praktisk og med råd og tips. Verden er så urettferdig noen ganger... Jeg tenker også på henne som en skytsengel, og vi opplever ofte at ting ordner seg for oss og barna til det beste.

 

Mor er med meg hele tiden, og det går ikke en dag uten at jeg sørger over at hun er borte. Det er som en del av meg selv forsvant med henne. Nå har jeg et helt annet liv, men tenker ofte på det gamle livet og det vi hadde.

 

Det eneste vi kan gjøre er å skape et nettverk av trygge personer rundt barna. Ingen erstatning for en mormor, men likevel en berikelse.

 

God klem til deg!

[¤ my precious ¤]

Jeg skjønner deg veldig godt! Mamman min døde for 10 år siden....Jeg syns også at det er veldig trist, savner henne hver eneste dag og ikke minst når poden gjør fremskritt og slikt. Har også mange spørsmål. Savnet er spesielt stort i fortvilede stunder, spesielt siden jeg er alenemamma.

 

Klem til deg også :-)

 

Litt godt å trøste seg med at man ikke er alene om et slikt savn...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet mamma, men mistet pappa, bare 19 dager etter jeg ble mamma. Helt forferdelig, og føler virkelig med deg.

 

En god klem tilbake til deg fra meg!

[snupp & mamma]

jeg mistet mamma 5 mnd etter at jeg fikk mitt første barn. det r snart 4 mnd siden.. livet er tøft! føler virkelig med deg...

 

takk for klemmen, trenger det sårt:) en tilbake til deg og..

[Spira31]

samme her..men min mor døde måneden før jeg fylte 5 år..så rakk egentlig ikke å bli kjent med henne. Trist uansett.

[LizzyG]

Både min pappa og min samboers pappa døde før de ble bestefedre, så jeg må innrømme at det stikker litt når jeg ser andre bestefedre kose med barnebarna sine. Men både mamma og svigermor er helt på tuppa etter Natty siden hun er det første barnebarnet på begge sider.

[Gjest]

Jeg mistet mammaen min da sønnen min var 9 måneder gammel, Det var helt forferdelig. Det er gått 4 år etter dette nå, men jeg sliter fortsatt med det. Savner henne veldig enda. Det er også trist at sønnen min aldri fikk bli kjent med henne. Jeg har vist han masse bilder av henne og forteller om henne. Men jeg vet at hun ville vært så med på alt hvis hun hadde fått levd noen år vider med oss. Det er veldig vondt når det ender så brått, Føler med deg at moren din ikke fikk være der da du skulle ha barn og etter fødselen. Må være et stort savn. Kjenner også godt igjen det med at så mange er heldig å ha en mormor,Det er ikke så lett for oss som mister mødrene våre i den sårbare fasen av livet, det er helt sikkert. En klem til deg fra meg og til alle dere som er i samme situasjon.

 

[Anonym bruker]

Pappa døde før han fikk oppleve å bli morfar (han var farfar da men) og jeg tenker ofte på hvor gøy det hadde vært å kunne ta med mini på besøk til ham og hvor trist det er at han aldri fikk oppleve at jeg fikk barn. Hadde nærere forhold til pappa enn jeg har til mamma, og mamma bor på en annen kant av landet (hun flyttet da jeg var 18) så vi ser ikke akkurat henne så ofte heller. Har ikke noe mormor som alltid stiller opp jeg heller da, hun er mer opptatt med å være farmor, kjekt for brodern det.

[Anonym bruker]

Må legge til at jeg har ikke noe nettverk her hvor vi bor, null familie og venner, syns det er trist å ikke ha noen i umiddelbar nærhet å dele opplevelsene med, eneste vi har her som vi har kontakt med er foreldrene til samboeren min (han har noe slekt rundt her men han har ikke kontakt med dem). Jeg er ikke overbegeistret for foreldrene hans, de er så forbaska snille, altså overdrevent snille, så jeg blir sprø av dem! Høres sikkert teit ut, de må sannsynligvis oppleves for å forstå hva jeg mener. Jeg har lyst å filleriste dem for å se om det går an å få dem til å våkne og se hvor tåpelig de oppfører seg, behandler sinn sønn som om han er 12 år, og forsåvidt meg og. Den dagen jeg klarer å dra ut av dem hva som egentlig er DERES ønsker skal jeg jammen meg sette kryss i taket.

[Turbomamma<3<3<3]

Min mor døde da jeg var 11 år gammel. Det er nå snart 14 år siden. Jeg synes det er veldig trist at jeg ikke har fått hatt henne med meg inn i det mer voksne liv, og spesielt ha henne her under graviditen og når vi får barnet. Hun hadde nok vært like stolt som alle andre besteforeldrene tenker jeg.. Men nå har jeg heldigvis et veldig godt forhold til min svigermor, som er som en mor for meg nå. Hun er så god og snill, ikke sånn klassisk svigermor-mareritt! Det er jeg veldig glad for, hun betyr mye for meg. Har også en stemor, men har litt mer anstrengt forhold til henne.. Ting var ikke bare bra da jeg bodde hjemme, men det har blitt bedre etter jeg flyttet. Hun var dessverre ikke en så god mor for meg, som jeg gjerne skulle ønske.

Hvis jeg får en datter, hadde jeg et lite ønske om å kalle opp henne etter min mamma, men saken er dessverre slik at jeg ikke synes navnet passer helt p en baby/liten jente. Er for voksent liksom.. Sikkert fordi det var min mor som het det! Derfor vil det alltid være min mor, derfor har jeg innfunnet meg i at jeg skal ha et annet navn på min eventuelle datter.

Håper alle som har en mor setter stor pris på det, jeg skulle gjerne hatt min her..

[Anonym bruker]

Min mor fikk oppleve å bli bestemor, eldstemann var 5,5 da hun døde. Hun visste godt at nr to var på vei da hun døde, og håpet nok til det

siste å få oppleve ham, men slik gikk det ikke. Det er spesielt å ikke ha noen mamma å støtte seg til i forbindelse med graviditet, fødsel og spebarnstid.