Hva skal jeg si

[Gjest]

Jeg sitter her å leser på trådene her inne på livssynsdebatten, og mye av det jeg leser her vekker gammle minner fra den tiden jeg var en aktiv kristen og levde under åket, ser de samme fordømmende tankene hos de såkalte rette kriste under tråden "hvor langt borte fra gud er jeg", kjenner bare at en følelse fyller meg "dette orker jeg ikke", jeg orker rett og slett ikke å la meg tylle inne i denne verden med å leve som alle andre forventer at jeg skal leve. Står jo nesten ord rett i det enne svaret at så lenge jeg velger å leve som jeg gjør nå som samboer og med barnet mitt, men som kristen, så gjør jeg støre synd en de ikke troende. Innleggeren referer til div bibelsvers og setter seg derfor ned bibelen i hånda og oppfører seg som Gud på jord, Det er nettopp slike mennesker som holder søkende med kansje ikke helt riktig livs still i deres øyne borte fra Gud. Og slike mennesker som blir oppfattet som veldig fordømmende, men jeg orker ikke å la dette bli en del av livet mitt igjen, så i stede for å bli en slik synder denne personen lager et bilde av, en som bekjenner seg som kristen men lever i utukt og umoral, så får jeg heler gå bort fra Gud og troen min da.

Håper innlegger kan leve med at denne holdning mot andre menneskers leve sett, også kan føre mennesker som er på vei tilbake Til Gud, bort fra Gud igjen. Vi prøver alle å leve så godt vi kan i troen etter hvor langt vi er kommet i troen.

 

kjenner sorgen tynger meg, jeg føler meg fordømmt og ikke verdig for Gud, så derfor kan jeg ikke kalle meg en kristen. Var det slikt Gud vile ha det tror dere?

Jeg er derfor ikke verdig til å kalle meg en kriste lenger.

[Gjest]

Kjære venn

La ikke følelsene styre deg men prøv å stå fast på VALGET du har tatt!

 

Dette er en debattside hvor folk med allslags livssyn slenger innom,mange uten mål og mening.

Her blir ikke tatt hensyn til folk, det kan du se på alle sidene på BIM forresten, ofte kommer det anonyme innlegg som ikke er noe behagelige.

 

Dette er bare å overse!

 

Her må man bare sile ut det som er crazy og det man kan ta vare på.....

[Gjest]

Hei! det er meg som er hovedinnlegger i innlegget "Hvor langt borte fra kristendommen er jeg". og mange av de svarene jeg fikk gjør at jeg ikke engang vil se meg selv som kristen. Fordi jeg ærlig talt ikke klarer å tro på at Gud er så skummel og slem som mange skal ha det til. Ifølge mange av svarene virker det som at det å være kristen skal være en pine og ikke en glede. At det er noe vi "må" gjøre fordi Gud vil at vi skal være perfekte. Og jeg klarer ikke å tro at Gud stiller så ekstremt høye krav til oss. Selvfølgelig ønsker Gud at vi skal prøve å leve gode liv, men jeg klarer ikke å forstå at Gud vil sende meg til helvete fordi jeg har hatt sex før ekteskapet, venter barn og ikke er gidt, har drukket alkohol og gjort litt av hvert annet "ulovlig" i mitt liv.

 

Jeg syns det blir så utrolig mye fokusering på det jeg ser på som "mindre synder". Jeg tror oppriktig talt at Gud mener det er viktigere at vi har det bra i livet og er snille med hverandre enn når vi har sex og hva vi drikker en lørdagskveld. Men det virker som hele grunntanken, kjærligheten, forsvinner i dette jaget med hvem som er best og hvem som gjør mest av det Gud vil. Når vi lager en konkurranse rundt dette, går tankene våre bort fra Gud, og sirkler seg inn rundt vårt eget ego. Og vårt eget ego er vel en av de farligste tingene vi har.

 

Hvorfor kan ikke folk fokusere mer på kjærligheten, det å elske sin neste og behandle sin neste med respekt, istedenfor å dømme andre mennesker og si at de ikke er "kristne nok" fordi de har gjort de og de feilene i livet?

 

Og hva med de feilene jeg virkelig ikke angrer på? Jeg har gjort ting som jeg vet har vært dumt, men jeg klarer ikke å angre på det. fordi jeg har lært så utrolig mye av de feilene. Og disse feilene er sjelden ting som har gitt konsekvenser for andre enn meg selv. Selvfølgelig angrer jeg når mine egne dumheter skader andre, men jeg mener at de skadene jeg eventuellt har påført meg selv pga mine egne dumheter, har gjort meg sterkere og gitt meg mer innsikt. Og hvorfor skal jeg da angre?

Skal jeg angre på at jeg ble gravid, ugift, som 20åring når dette er noe av det beste som har hendt meg? Hvordan skal jeg klare å angre på mitt eget barn ovenfor Gud, bare fordi jeg har blitt fortalt at Gud ikke aksepterer sex før ekteskapet? Jeg klarer ikke, uansett, å angre på barnet jeg har i magen. Jeg elsker henne så høyt allerede, det er umulig for meg.

 

Uff, har mange andre tanker også, men får ta litt om gangen...

[Life is a gift]

Heisann!

 

Det er vondt å lese at du opplever det slik. Det nettopp slikt som er så fælt med å være kristen...når vi mennesker skygger for Gud med tullpratet og de negative handlingene våre.

 

Ikke la mennesker hindre deg å se Gud...stol på Bibelen og det som du opplever av Gud i livet ditt...snakk med mennesker du har tillit til (det er mange mennesker som vet å peke på Guds kjærlighet...det er de menneskene vi må søke å være med...)

 

Stol på Rom 8,1: "Så er det da INGEN fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus".

 

Ingen klarer å leve livet perfekt...Jesus har gitt oss gode tips til hvordan vi kan ha det godt, men han vet at det er KUN vet å tro på Han (Jesus) en blir frelst og kommer til himmelen..

 

Det er iallfall en trøst for meg når eg GANG PÅ GANG gjør dumme ting, sårer folk o.l....det er ikke gjerningene mine som frelser meg, det er Jesus...

[Gjest]

Tips til andre kristne nettsider:

 

Jesus online (de har også chatteside)

 

Jesusnett.no

 

 

[Gjest]

Vet ikke om innlegget ditt var beregnet på meg eller HI, men tar det til meg uansett =)

[Life is a gift]

Hei igjen!

Det var vel til dere begge..

 

Jess..bra sider "trubbel and bubbel".

 

Se også bibelen.no. Der kan en søke i hele bibelen etter ord eller kjente vers...ofte kan Bibelen være det beste stedet å gå for å finne svar...

[Gjest]

Jeg veit hva andre sier om det livet jeg lever, men jeg veit at min kjære elsker meg av hele sitt hjerte, om ikke hadde han tålt og utholdt at jeg setter han på prøve med, han har til og med sagt seg villig til å bli med på møter eller i kirka med meg. Men det er nettopp slik holdninger som de jeg refferer til i HI mitt jeg vil la han slippe å møte, jeg veit han går rundt å tenker på å fri til meg, så da blir vi jo riktig i kristnes øyne. Men for meg, er vi bundet sammen av Gud, han kunne aldrig ha gitt meg en bedre mann, tror aldrig jeg kan være i stand til å elske en mann slik som andre pga ting jeg har opplevd, men Gud gir meg styrke og ønske om å bli, og i periodene jeg sliter gir han meg styrke.

Jeg veit at jeg ikke skal se på mennesker å det de står for, men når jeg leser slik som jeg refferete til i går, så hadde jeg håpet de kunne få seg en liten vekker, men de er så selv rettferdige disse folkene, at de forstår ikke at de dømmer og skremmer søkende mennesker. Det er Gud som er min dommer og han som skal dømme meg, det veit jeg.

Men takk til Sauen, life is a gift og trubble and bubble.

Men Sauen jeg ga deg et par svar på spm ditt jeg å, jeg håper jeg ikke skremte deg med noen av svarene mine, husk troa er bare din.

[ulla,mkrølltoppen&litletulla]

tro er frihet, tro er nåde, tro er ikke regler, en trur av hjertet, ikke av hodet.

 

[Hanne´79]

AMEN!

Gud elsker deg!! UANSETT!!

Hvis du har spørsmål om hva Gud mener om livet ditt så gå til Han, ikke hør på oss skrullehuene her inne ) (Prater for meg selv, ihvertfall.. he he)

 

De tankene som popper inn i hodet ditt om at du ikke er verdig for Gud kommer ikke fra Ham men fra Hornulf (som jeg liker å kalle ham) , som vil fjerne deg fra Gud.

Gud døde for oss. Han gjorde nok ikke det for etterpå å si: "Nei, lille venn, du lever litt for tett med mannen du elsker, så deg kan jeg ikke være glad i lenger. Jeg angrer på at jeg døde for deg. Pell deg vekk." Det er ikke slik Gud fungerer. Da hadde han vært mer humørsyk enn hormonelle gravide... he he.

 

Jeg vet forresten hvordan det er å leve med en ufrelst mann. Han tolererer min tro men vil ikke være med på møter e.l. Jeg har bedt for ham, og Gud har sagt at jeg bare skal forholde meg rolig og utøse Hans kjærlighet over mannen min. Han vil bli frelst. Nå lever jeg i troen på det, og gleder meg til dagen det skjer. Gud er god!