Fortvilet, litt lykkelig.....fortvilet igjen....

[Kyria]

Jeg befinner meg i en litt anerledes situasjon og lurte på om det var noen her inne som hadde gode råd og komme med.

 

Jeg trenger det sårt!!!!!

 

Da jeg hadde vært alene med mine tre prinsesser i 4 år møtte jeg en ny mann.Alt var fryd og gammen en stund (som det jo alltid er først), men rimelig raskt fant jeg ut at det var noe i veien med ham. Det skulle vise seg senere at han hadde en personlighetsforstyrrelse (borderline) og hadde aldri brydd seg om diagnosen han hadde fått. Det ble vanskligere og vanskligere å forholde seg til ham, så det hele endte med at jeg gjorde det slutt i påsken. Fornøyd med besluttningen, om enn nedtrykt av kjærlighets sorg, tok jeg fatt på min "nye" tilværelse, fast bestemt på at jeg skulle klare meg fint uten ham, trøstet meg med at kjærlighetssorg faktisk går over. Det som hjalp mest var at han bodde langt unna meg, så vi kunne liksom ikke springe på hverandre på byn. Noen uker etter påske,begynte jeg å føle meg kvalm........det skulle vise seg at jeg var gravid.....Det viste seg senere, hos legen at jeg hadde blitt gravid den siste gangen vi hadde sex sammen.....Hva gir du meg????

Jeg er altså nå i "lykkelige" omstendigheter, men sliter STORT med ett eneste spørsmål.(ser at dette ble en særdeles kort sammenfattning)

Hva skal jeg gjøre med det nye barnet, når de andre tre reiser til pappa? I helger, ferier, høytider m.m???

Blir helt gal av å tenke på det, stakkars barn! Hun/han vil på en måte alltid bli satt til siden og ikke få tilgang til en del av verden som sine søstre.....Er jeg en stor egotripp som lar dette skje???Finnes det noen andre som har funnet en løsning på tilsvarende som går an å leve med.

Jeg har innfunnet meg med at barnet ikke kommer til å ha en far, men klarer ikke å se hvordan jeg skal kunne gjøre det godt nok for den lille som alltid må se på at de andre drar.....Fortvilet, snart firebarnsmor.....

 

 

[Gjest]

men kan du ikke gjøre alt det som en far ville gjort med barnet når de andre er borte. tror du ikke må tenke at du tar noe fra barnet men at du heller gir det noe helt spesielt, tid alene dere to. gjør den tiden like fin og gøy som når de andre er der. og det er vel viktig å forklare at pappaen til barnet er en annen enn de andre har, men at det ikke gjør barnet noe mindre vært etc. vanskelig å si hva man skal gjøre konkret, men tror du kommer til å se at det går fint når du først er i gang. situasjonen er jo sånn fra barnet er født, så barnet vil jo aldri savne noe den ikke har opplevd.. ønsker deg masse lykke til!!

[Kyria]

Tusen takk for svaret.....Syns vel bare det er så vanskelig å venne meg til tanken....

[Gjest]

det kan jeg godt forstå men det ordner seg nok skal du se. og det hadde jo vært en helt annen sak om det siste barnet var 3 år da du fant ut at faren ikke var helt stabil og måtte kutte han ut. synes du har gjort et godt valg )

 

sender deg en klem og jeg

[Kyria]

Ja, det har du rett i....har tenkt en del på det. Heller ingen pappa i det hele tatt, enn en som er ustabil og gjør barnet nervøst. det er som sagt bare dette ene som gnager i meg....Tenker foreksempel på om barnet vil begynne å mase om å få bli med dadda liksom.....uff....

Stor klem til deg også....og tusen takk for enda en kommentar=)

[:::) Frøken Velferdsrett]

det kommer til og gå super fint. det er jeg helt sikker på.

det kan jo godt hende det er de andre barna som blir sjalue siden sistemann får være masse sammen med mamma alene ;-)

 

barn vet ikke om noe annet en det de er født inn i. det tar lang tid før h*n kommer til og kobble at de drar til en pappa og hun ikke har en.

 

men så lenge dere finner på koselige ting bare dere to sånn at hun også har noe og fortelle når de andre kommer hjem så kommer det til og gå fint.

 

jeg syns du gjorde det rette. å spørmål h*n kommer med siden får du bare svare på så best du kan.

 

lykke til

[Anonym bruker]

Har ikke lest hva de andre har svart her - - og dette er mulig noe helt annet en det du lurte på; men vil bare fortelle deg om Borderliner diagnosen. Det er en av de alvorligste personlighetsforstyrrelsene, og mulig en av de vanskeligste og behandle (bortsett fra antisosial). Borderlinere har probl med nærhet og er svært sensitive ved å bli svikta etc, noe som ikke alltid er like lett å forholde seg til da mye av det de blir "svikta" av ikke har hold i virkeligheten. De er dem som ofte forsøke selvmord, uten kanskej å ville det, men heller for å markere. (parasuicidale) og jo nærmere man kommer følelsesmessig jo værre blir det, og fungere normalt. kjennetegner av store følelsesmessige svingninger, og ofte truende til litt av hvert - for å si det på godt norsk. Noe du sikker har oppdaget. Tenk deg om på forhod hvordan du ønsker at barnet skal ha for slags kontakt på forhånd FØR du innvolverer han. Det råder ejg deg sterkt til, ellers kan bårde barnet og du få stoooore problemer i etterkant. Han vil føle sterkt på at du først sviktet han ved å gå fra han- deretter at fordelignav barnet blir vanskelig .

 

 

Forhør deg, og tenk deg nøye om før du innvolverer han. Det råder jeg deg til.

 

 

lykke til

[Kyria]

Kjære Anonym! Har ikke tenkt å innvollvere han i livet vårt i det hele tatt. Han er forsåvidt et meget elskverdig menneske, som man lett faller for. At han i tillegg har et nydelig utseende, gjør ikke saken lettere. Men jeg tok en avgjørelse etter at jeg ikke lenger klarte å skjerme ungene for raserianfallene hans og div andre smålige personlighetstrekk.

Etter at jeg fikk vite at han hadde denne diagnosen begynte jeg selvsagt å lese om den, da falt alle biter på plass.

Siden han selv mener at det er alle andre det er noe galt med, tviler jeg på at han noensinne vil forbedre seg. Så nei, skal ikke ha han i barnets liv, men ønsker svært gjerne å kontakte familien hans ang dette. Hva syns dere om det? Kan vel ikke utelukke hele familien bare fordi han ikke er "helt go"????