Da ble det ikke barnefri denne helga alikevel

[Anonym bruker]

Hadde gledet meg masse til en helg bare jeg og samboer, men neida: sønnen spurte pent om han kunne være her, så han kunne jo ikke si nei. (i mine øyne kunne han sagt: Ja det kan du nok, men vent litt skal jeg sjekke det med..... ) da hadde han fått svar at:" Nei det passer ikke. dette er siste helga vi er alene før ferien og da flytter sønnen din inn til oss (bor hos oss hele sommeren), så det passer nok ikke!!"

Åhhh. Ble så sinna at jeg bare måtte få det ut her. Vet at det helt sikkert kommer til å bli en helt grei helg, men nå hadde jeg virkelig gledet meg til en helg bare oss to.

Tror han skjønte at jeg ble forbanna, men løpet er kjørt, han har sagt ja, og vi kan ikke gå tilbake på det nå, helga jeg så frem til er borte. Regner med at han har skjønt at han skal spørre meg neste gang.

 

Og til alle dere som mener jeg er en dårlig stemor pga dette, kan jeg berolige alle med at jeg klarer å ta meg sammen med sønnen i nærheten. Trengte bare et sted å få ut frustrasjonen min: så takk for at du hørte på

 

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt jeg:o) Godt det fins et slikt forum hvor man kan få ut litt frustrasjon. Tror de fleste stemødre er kjempe flotte mennesker mot sine stebarn, men det er lov å bli lei. Da er det fint å kunne skrive litt her uten å nødvendigvis bli dømt som den onde stemoren.

 

Lykke til med helgen.

[Anonym bruker]

Jeg personlig, føler dette går på gi og ta balansen i et forhold.

Det å ta med seg barn inn i et forhold er som å ta med seg et ekstra behov, en starter litt på minus. For i utgangspunktet dypt nede ville en vel aller helst hatt en mann uten bagasje. Selvsagt bør mannen kunne forvente at hans nye kvinne stiller seg postiv til hans barn, men han bør også se på det som en gave til seg selv, en innsats for forholdet, og selv gi tilbake til sin nye kvinne ønsket om alenetid en gang i blandt. Ønske om romantikk og tosomhet. Det handler om respekt for den andre partnerens behov.

 

Han hadde barn fra før, vi har nå barn sammen. Barn i flertall her :-)

For meg er det veldig viktig å ha tid til hverandre, til romantikk, til kun å være oss, til å snakke om andre ting enn barna. Jeg trenger en mann som ser meg, og ikke som bare ser en mor-stemor. Om han ikke kan se på meg som en spennende intressang kvinne som han trives sammen med, men bare en del av familien synest jeg det er skikkelig turn-off! Jeg trenger også å oppleve han som annet en en fast del av inventaret, eller som hjelp og avlastning, når han kommer inn døren.

 

Etter en får egne barn er det enda vanskeligere å få dette til, fordi de barna er der hele tiden. Men en er nødt til å sette forholdet først, sende unger i seng, få inn barnevakter, la barna overnatte.

 

Barna lider ikke under det, langt der i fra! Når min mann har gjort slike stunt som du beskriver så har jeg blitt sur, følt meg nedprioritert og sagt fra. Har han gjort det igjen er jeg blitt drit fornermet! Det skjer aldri mer, heldigvis. Jeg sier til han at jeg synest det er egoistisk, og spør hvortid han har tenkt at vi skulle få tid kun oss, neste helg da du skal ha barna som avtalt? Eller må jeg vente i 2 uker før vi kan få gjort x eller y som jeg har lyst til?!

[Anonym bruker]

Dette er HI.

Jeg snakket med samboeren min i går kveld. Synes det er vanskelig å inrømme at helgen ble en nedtur pga sønnen hans, men denne gangen trengte jeg ikke si noe: han skjønte det.

Vi fikk snakket litt om det utrolig ømtåelige tema, sønnen hans. Jeg fikk fortalt at siden sønnen sitter i stua vår hele helgen føler jeg at jeg må ut for å puste når han er her. Jeg sa også at hadde det vært mitt eget barn hadde jeg oppdratt han til å bruke (hans nyoppussede) barnerom i langt større grad, og at det var vanskelig å være den som hele tiden jagde han inn på soverommet når han var her. Samboeren min skjønte heldigvis hva jeg mente og har i dag gjort tapre forsøk på å sende sønnen inn på rommet i ny og ne.

Synes dette med oppdragelse av sønnen er utrolig vanskelig. Jeg kom inn i livet hans når han var 9 år og nå er han 13. Da blir det vanskelig å skulle være den som hele tiden blir bitchen.

heldigvis er sønnen en ellers relativt veloppdragen unge, men dette er et ømtåelig tema for meg og samboeren min. Kritikk av sønnen hans tar han ikke lett på, nei.

 

Ble lang dette, men jeg er iallefall lettet over at jeg endelig har fått sagt hva jeg føler til Samboeren. Ting har ikke løst seg, og helga ble oerhodet ikke det jeg håpet, men alikevel er vi litt nærmere en litt mer levelig fremtid når det gjelder samværshelger (og ferier..)

[Anonym bruker]

Det hørest veldig bra ut. Jeg sier ikke at ting er likt hos dere som hos oss, men jeg erfarte at vi trengte mange av den typen samtaler før ting ble bra. Jeg forventet straks bedring, du så jo spor allerede med en gang du :-)

Så kom det seg så ble det forgelmmelser, han merket det ikke når sønnen maste, han hadde vansker med å gjennomføre ting. Samtidig som han så at det var veldig vanskelig for meg, og at samværshelgene for meg var uten innhold. Slik som han/de holdt på.

For oss var det en lang prosess, etter hver samtale gikk ting litt bedre, for så å falle tilbake til null.

Håper ikke det blir sånn for dere, mente ikke å knuse håp, men ville bare dele, eventuelt forberede om det skulle bli likt.

 

Masse lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg har vel ikke de helt store håpene. Men det er en sannhet i samfunnet i dag at steforeldre rett og slett bare plikter å være glad i, og å tilpasse seg stebarna sine. Når man selv havner i denne situasjonen ser man at det jammen skal noen ofringer mer enn man forventer til for at ting skal fungere. Tror vi tok et steg i riktig retning denne helga, ved at jeg fikk satt ord på det at alt ved hans barn faktisk ikke er enkelt for meg å svelge.

Jeg ser fortsatt ikke frem til sommeren, til de er vi for langt unna der jeg ønsker å være. Vi har sønnen hans hele sommeren (moren har han ca 1 uke, Vi har han 7) Dette er en ordning som har blitt praktisert i 13 år og den blir nok ikke endret. Men jeg har iallefall fått sagt at jeg blir gal hvis han okkuperer stua mi i 7 uker så får vi håpe at det blir enklere å minne samboeren på det vi har snakket om.

 

Ikke enkelt å være stemor, det tror jeg vi alle kan skrive under på.

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Okkuperer stua di??

Syns det virker merkverdig at du mener en 13- åring skal sendes på rommet nu og da så du kan få stua for deg selv!!

[Anonym bruker]

Han har et nyoppusset rom med TV, data og sterio. Jeg har ingen betenkligheter med å sende han inn på rommet sitt, når han sitter på tredje dagen i stua fra 10 om morgenen til tolv på natta. Hadde fortsatt ønsket litt privatliv om det var min egen sønn.

 

Problemet mitt er at jeg klarer ikke å sifra like mye til hans sønn som jeg ville gjort til min egen + at jeg er avhengig av at samboeren min tar et ansvar også.

[Anonym bruker]

.. og det var HI som svarte nå

[#februar#]

Det er merkelig hvor like mannfolka er når det er snakk om dette temaet.(skal vel ikke legge alle under samme kam da)Ble sammen med samboeren min da sønnen hans var nesten 4 år.Her er ikke det største problemet vært at han tar bestemmelser over hodet mitt,men jeg fikk alt ansvaret for han etter en stund!! Jeg syntes jo selvsagt det var både morro og greit til å begynne med,men nå er han snart 10,og ikke like enkel å ha med å gjøre lenger.vi har to barn sammen(en på 3år og en på 4 mnd),så jeg føler egentlig at jeg har nok å stri med.Sønnen hans er veldig bortskjemt fra mora,er bla ikke vant til å løfte en finger for hverken å rydde etter seg eller å hjelpe til litt.Blir da et h... når jeg ber han om noe her.

Kan vel kanskje takke meg selv for at jeg har fått ansvaret i og med at jeg syntes det var greit til å begynne med,men skulle ønske han kunne tatt seg litt bedre av han nå. Har snakket med han om det mange ganger,men det hjelper ikke.