Tenåringstrøbbel

[Snuppetuppa]

Elstesønnen min er akkurat blitt fjortis. Han har vært veldig snill og grei, så jeg har egentlig syntes at hele tenåringsgreiene har vært moro.

Men...

 

I natt oppdaget jeg for første gang at poden har sneket seg ut mens vi sov. I følge han har de, han og en kompis, vært hos en venninne som igjen hadde to venninner på overnatting, uten at noen foreldre har visst noen ting. Huff...

 

Jeg snek meg og ut om natta når jeg var ungdom, men var nok litt eldre enn han er. Jeg har innprentet han gang på gang at det er han selv som bestemmer hvor mye han skal få lov til, ved å vise meg at han er til å stole på, og at jeg hele tiden vet hvor han er...

 

Han har nå vist meg gang på gang at han ikke er til å stole på ved å lyge og snike seg unna små filleting.

 

Men, hva gjør jeg nå?? Ringer de andre foreldrene og forteller, mens min gutt gråter fordi det da blir hans skyld og han som sladrer??

 

Jeg vet ikke, noen som har gode råd å komme med?

 

Tror jo det hele i natt har vært veldig uskyldig, men vil jo ikke at det skal utvikle seg...

[Gjest]

Ops ! Ja nå starter tenåringstiden...

Tror jeg ville ha holdt meg i fohold til de andre foreldrene denne gangen.

MEN

forklart poden at dette var hans siste sjanse, neste gang...

Det høres jo veldig uskyldig ut, men man bør være konsekvent forhold til "frihet under ansvar" taktikken..

Sånn tenker jeg, har en gutt på 15 år..

Han har de siste ukene begynt å bli litt rappkjeftet.....

Himler med øynene over det meste jeg sier...;-)

 

De bør få noen sjanser, men også oppleve at det blir konsekvenser av å lyve ol..

[phantomet]

Jeg tror at du som mor må føle på hvor alvorlig du ser på det sønnen din hadde gjort. Holder det å snakke med ham om det, slik at han tar lærdom? Eller driver han egentlig bare å tøyer strikken slik han allerede vet at han kan gjøre?

 

Om det siste er tilfelle ville jeg kanskje seriøst vurdert hvilken strategi jeg som mor ville valgt. Om han vet at uønsket adferd får konsekvenser... Enten ved en samtale med de andre foreldrene, der du forteller at du har fersket sønnen din i nettopp dette. Og at du vet at han ikke er den eneste som bedrev "ulovligheter". Du sier selvfølgelig ingenting om hvordan du vet dette...

Eller du kan gi han en passende reprimande, som viser alvoret.

 

Men jeg tror det er vanskelig å predikere at ansvar kommer etter fortjeneste, dersom du ikke viser dette i praksis....så en eller annen konsekvens må jo adferden få. (

Dette er peanuts i den store sammenhengen, men kanskje er det et tegn på at noe er i startgropen... Eller så er det en engangs forteelse, som blir med det....)

 

Uansett så ønsker jeg deg lykke til i å være verdens beste tenåringsmamma!

[♥Snulder]

Jeg har blitt ganske erfaren tenåringsmor med gutter på 18, 16 og 14. Men jeg har foreløpig vært svært så heldig! 18 og 16 åringen er rolige gutter som er hjemme hvis de ikke er på såkalte "lan". Datasamlinger. Og da er de alltid hjemme hos venner som vi kjenner godt. Men 14 åringen..... han er en tanke anderledes. En svært sosial og aktiv gutt. Slenger gjerne gitaren på ryggen og går på ungdomsklubben. Trer på seg fotballstøvlene og møter kamerater på fotball banen. Tar med seg fiskestanga og går på brygga og fisker. Alt dette er positive aktiviteter, men problemet hans er at han har lett for å unnlate å si den hele og fulle sannhet. Det at han kan lyve meg midt i fjeset er noe av det verste som finnes. Prøver å fortelle ham at jeg blir langt mindre sint om han sier ting som det er med en gang, enn at jeg i etterkant skal finne ut at han løy meg. Han sier ja og ha... men faller tilbake gang på gang. Uannsett... det er bare småtteri han unnlater å fortelle, men jeg er ganske konsekvent på at finner jeg ut at han ikke er sannferdig, så får det konsekvenser. Han mister goder i form av det å kunne gå på klubben en uke! Evnt. husarrest i form av at han ikke får være igjen på skolen og sparke fotball.....men må rett hjem og sitte med lekser umiddelbart. Funker ganske greit;=)

[Plutseliten :)]

Er helt klart en utfordring vi som tenåringsforeldre får, når ungene tøyer grenser,utfordrer oss og er i full gang med løsrivelsesprosessen. Det jeg tror er viktig, og som jeg praktiserer overfor min datter på 15 år er å spille litt på samvittigheten, oppfordre til å være ærlig, samtidig forklare tydelige grenser. Tøyer de disse grensene må det få konsekvenser,ellers vil de bare tøye det enda lenger neste gang. Ofte er det søken etter grenser de vil ha, når de merker at vi er "greie" gang på gang. Gjør tydelige avtaler,og ros han når han holder dem. Lykke til!

[Maud]

Jeg jobber med ungdom som har strukket strikken langt lenger enn din sønn, de har alvorlige atferdsvansker. Ut fra det jeg har sett i jobben, er jeg sikker på at det riktige er å gi klare konsekvenser helt fra begynnelsen. Vise at det å lure seg unna og lyve ikke fører frem. Jeg ville ringt til de andre foreldrene og fortalt hva jeg har funnet ut. Si at det ikke skjedde noe ille, men at dere bør bli enige om å passe på litt ekstra i tiden fremover. Voksne som samarbeider og viser barna (ungdommene) at det de gjør får konsekvenser, er den beste vaksinen mot at de utvikler større problemer.

[Snuppetuppa]

Takk for mange gode råd, godt å ha noen å spørre når man sårt trenger hjelp:-))

 

Etter lange overveielser ringte jeg mora til kompisen til sønnen min, og fortalte hva jeg hadde oppdaget. Jeg fant ut at hvis det var hun som hadde oppdaget det og ikke fortalt meg det, så hadde jeg nok ikke stolt riktig på henne etterpå. Jeg fortalte henne at jeg synes det var vanskelig og at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre. Hun satte pris på at jeg fortalte henne det, heldigvis.

 

Nå har værtfall min sønn sett at hans handlinger får konsekvenser, han hadde en skikkelig jævlig dag i går, mye dårlig samvittighet for kompisen sin, og det virker som om at han angrer... Vi har hatt fine samtaler, med mye snørr og tårer. Jeg bare håper at han har lært noe i alle fall. Han vet værtfall at vi foreldre sankker sammen når vi må. Har også tenkt på å invitere mødrene til hans nærmeste kompiser på kaffe en kveld, slik at vi kan få snakket sammen, og kanskje lære litt om og av hverandre. Tror det hjelper om foreldre viser at de står sammen.

 

Takk for hjelpa:-))

[Attpåklatten :-)™]

Tenåringstiden er spennende og morsom, MEN, den krever også noe helt spesielt av oss foreldre! Da er det slutt på disse små, søte som gjør som vi sier og som er så søte og flinke til alt......for da skal det testes - testes i alle retninger og situasjoner og det er til å nesten bli gal av noen ganger. Jeg er ikke i tvil om at jentene er hakket tøffere å ha med å gjøre enn gutta, og jeg har nå erfaring med 2 stk hormonbomber, en på 19 som er over kneika og ei på snart 14 som er midt i det:-)

Det viktigste er som Maud sier, samarbeid, tydelighet, gjøre tenåringene klar over at vi følger med - snakker sammen og setter grenser!!! Dette er alfa omega. Det nytter ikke å la de skli unna innimellom, men man må være klar på hvilke kamper man skal ta. Alt er ikke nødvendig å slå like hardt ned på, det har ofte motsatt effekt er min erfaring. Så prinsipper er til for å brytes i denne fasen av livet som foreldre.....her er det viktigst å være tydelige voksne, samtidig som man ikke bare skal være kjip, men vise at vi gir dem tillit......brytes den får det såklart konsekvenser og mindre frihet. Det er en kamp, noen ganger blir man nesten sprø av testingen, men vi må ikke gi opp og ikke glemme at vi har vært der selv;-)

Flott at du informerte de andre foreldrene, det er dumt å ikke gjøre det!