Huff kan NOEN forstå meg ?

[Anonym bruker]

I mars gikk jeg og barnefar fra hverandre. Vi ble enige, men jeg ville bare fordi jeg ikke kunne leve med han slik han hadde blitt. Helt ignorant og brydde seg 0 om familien osv. Iallefall er jeg nå alenemor og synes det er knalltøft. Det er en ting, men nå har han funnet seg en jente som er 7 år yngre enn oss selv og vi er 24...snart 25. Dømmer ingen alder her, men det er ungt synes jeg bare. Jeg er jo sikkert bare barnerumpen for noen andre.

 

Iallefall så takler jeg overhodet ikke dette at hun skal løpe rundt og leke mamma for barnet vårt. Jeg VET jeg må tenke rasjonelt og at jeg sikkert en dag får meg kjæreste jeg og og bla bka bla, men jeg klarer bare ikke. Klarer ikke tenke rasjonelt når det gjelder barnet mitt, ungen jeg bærte frem inni meg og ga liv til i 2006. Det er ikke en gjenstand og jeg får helt angst av å tenke på at de tre feks. skal trille rundt i byen, gi barnet is, så skal hun vaske bort isen og være god mot min datter.

 

Slike ting gjør meg helt fra meg. Som sagt så klarer jeg bare ikke å la fornuften styre her. Følelsene styrer over alt, og jeg har ikke valgt henne inn i livet mitt. Vil ikke ha noen med henne å gjøre. Føler liksom at jeg har 0 jeg skulle sagt om hvem som skal legge ungen min, være med henne og gjøre ting med henne. Føles som om jeg blir umyndiggjort overfor mitt eget barn.

 

Jeg kommer aldri til å klare å ta dette mennesket inn i varmen. Det går bare ikke. Faren har så lite penger at staten må betale bidrag for han. Han klarer ikke det selv en gang. Jeg har ALLE utgifter, jeg har ALT arbeidet. Han er student og får 7300 fra lånekassen i mnd. Lån+stipend PLUSS forsørgerstipend, som han ikke gir oss. Og han tjener ca 6000 ved siden av. Så han har 13500 i mnd. Dette er alikevel for lite for at han skal måtte betale bidrag. Jeg får 600 fra staten som skal dekke hans del. Synes bare det er helt utrolig at en far kan være en far uten NOE ansvar. Også skal de alikevel ha like mye rett på barnet.

 

Fatter ikke at det er mulig. Han har kremen av kremen. Skal liksom ha henne annenhver helligdag, og se henne og levere henne. Har henne ikke om nettene, hun er for liten enda. Jeg bare føler at alt er SÅ urettferdig. Her sliter vi økonomisk, også kan han bare hente ungen og ha henne litt og levere henne igjen. Huff...

 

I allefall takler jeg ikke tanken på at en annen jente skal dulle og kose med min jente. Jeg er bare et menneske, jeg kan ikke være rasjonell og fornuftig alltid. For det er jeg virkelig, er alltid så snuuusfornuftig og ordentlig av meg, men akkurat her klikker jeg. Takler det ikke. Gråter og har mareritt om det. Det har gått 2 mnd siden vi gikk fra hverandre, flyttet fra hverandre. Solgte leiligheten osv. Og nå skal jeg liksom opp i alt dette takle at en på 17, snart 18 skal leke mamma for ungen min.

 

Jeg får helt angst og gråter. Jeg har jo ikke noe imot jenta sånn, men jeg vil overhodet ikke dele det kjæreste jeg har med henne. Uten at jeg eller barnet har noe vi skulle sagt.

 

Barnefar bor hjemme, har ingen boutgifter, strøm etc. Alikevel betaler han ingenting. Jeg får bare nok av hele greia og føler meg SÅ alene her i verden. Hvordan skal jeg takle dette med 17åringen ? Hvordan skal jeg forholde meg til henne, hvordan skal jeg takle at hun skal styre med min unge. Er det noen som klarer å se det mennesklige i dette og ikke bare si: du må jo huske at bla bla. Er det noen som forstår at selv om man alltid bør tenke så fornuftig og være så perfekt, så klarer man det bare ikke alltid. I denne situasjonen klarer jeg det ikke. Jeg får bare helt vondt inni meg og kunne ønske jeg kunne flyktet fra det hele

 

Mener det når jeg sier at jeg har det skikkelig vondt, jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Håper virkelig at det er noen der ute som forstår meg også, og som klarer å se at følelser noen ganger kan være sterkere enn fornuften. Huff er så lei meg jeg :'(

[Anonym bruker]

Varm klem til deg fra meg. Du har all rett til å føle som du gjør. Har ikke tid til å skrive så mye nå.

[mayaya]

Jeg skjønner det utrolig godt, jeg hadde nok sannsynligvis tenkt likedan, og er imponert over hvordan du får satt ord på det.. Dessverre kan du ikke styre hva som skjer når barnet er hos sin far, så lenge barnet har det bra der.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig, men du må bare prøve å si til deg selv tusen ganger at ungen har det toppers, og det er det viktigste. Og mamma vil alltid være mamma!! :-)

 

*trøsteklem*

[Anonym bruker]

Tusen takk, føler virkelig jeg trenger litt støtte bare. Har det gruelig vondt

[Storebror & Lillesøster]

Skjønner deg veldig godt jeg,hadde heller alldri taklet det,iallefall ikke nor barnet er så liten,blir sikkert bedre når hun blir 5-6 år,men likevel ikke greit,jeg hadde fått panikk og sagt at han ikke fikk lov til og ha barnet,selv om jeg ville at han skulle det...

Følelsene dine er helt normale,tror ikke du er alene om det,det er klart at du ikke vil ha en annen som skal være mamma for ditt barn.

 

syntes du fikk lite penger,undersøk om ikke du har krav på noe mer...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke krav på mer, får minstebidrag takk for fint innlegg

[selfangerkjerringa]

Dette høres jo fullstendig feil ut rent økonomisk... eksen din har jo så godt som ingen reelle utgifter, og han får utbetalt omtrent like mye pr mnd som mange vanlige lønnstakere! Hvordan i alle dager kan han få slippe å betale for barnet sitt fordi han "ikke har råd"? Og vet lånekassen at han putter hele forsørgerstipendet i lomma? Her syns jeg du skal ta en prat med lånekassen og nav! Ikke for å ødelegge for eksen din, men fordi du og barnet ditt skal ha penger til å komme gjennom hverdagen . Dette kan overhodet kan være riktig.

[Storebror & Lillesøster]

hadde forlanget at han skal være med og betale på utstyr og ting hun trenger siden du får så lite bidrag,og så lenge staten betaler det for ham,pluss at han tar forsørgerstipendet selv...

 

har du snakket ned ham om dette om den nye dama?kanskje du kan si det og spørre om han kan være med ungen deres alene når han skal ha henne,da skal liksom du slappe av,men kommer nokk heller til og gå og tenke på hva som skjer der hun er om de er med jenne jenta og hva de gjør...

Forklar han hva du føler og spør hva han hadde følt om det kom en "ny" pappa inn i bildet.

[~mamma~]

Fårstår godt at du har disse vonde følelsene. Det er lov å føle slik, men prøv alt du kan å handle fornuftig i forhold til datteren din. Det er helt ok at du ikke vil ha noe med denne andre jenta å gjøre, men du risikerer at hun skal være stemor for din datter resten av livet, så du gjør lurt i å prøve å ha et godt forhold til henne, uansett hvordan du føler det. Ikke snakk nedsettende om henne foran datteren din! Smil og vær blid, og få utløp for din frustrasjon når datteren din ikke kan se det.

 

Bruddet er ennå nytt for deg, om en stund vil sikkert livet se lysere ut. Lykke til! :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg forstår deg så godt.

 

Jeg har ikke måttet levere fra meg babyen min, men da jeg ble skilt var barna små. Og pappa har fremdeles sine rettigheter uansett om han har fått ny kjæreste. Det var utrolig vanskelig å takle at en fremmed dame skulle være sammen med barna mine, stelle dem, lese for dem på sengen og pakke dynen rundt dem. At hun skulle dra på ferie med dem og folk skulle se på dem som en familie, tro at HUN var mammaen til mine barn. Det var vondt når barna kom hjem og fortalte at Marianne sine vafler var bedre enn mine. Og at det var gøyere å spille Ludo med henne.

 

Men så gikk det opp for meg hvor heldig jeg var. For Marianne var SNILL med barna mine og de ble glad i henne. Selv klarte ikke jeg å ha noen dialog med henne, vi hadde ingen kjemi i det hele tatt, jeg var i hennes øyne en bitch etter alt eksmannen min hadde fortalt. Men hunvar glad i barna, og de koste seg med henne. Og innimellom var jeg litt sjalu, men visste likevel at ingen kan sammenlignes med mamma og da slappet jeg av.

 

Jeg har en venninne som traff en mann som hadde ett barn fra før. Jeg blir helt kvalm av måten hun takler sønnen hans på. Hun liker ham ikke, og det vises! Jeg synes også det ble værre etter at de fikk sine egne barn. Vi har kranglet om dette mange ganger, men hun sier at hun ikke kan tvinges til å bli glad i ham, og det er jo sant. Jeg synes så synd på denne gutten.

 

Prøv å tenke på denne jenta som en omsorgsperson i forhold til barnet, en person på linje med en barnehagetante, lærer, tante, osv. Hadde det vært fælt om hun jobbet i barnehage med datteren din, at datteren din knyttet seg til henne på den måten? Det er så mye hun aldri kan gi din kjære lille som kun du kan gi. Men vær glad for at hun vil ta henne til seg, det hadde vært en mye værre situasjon om hun syntes datteren din var et ork.

 

Ta en samtale med trygdekontor og lånekasse om din eks sin økonomi, de er der for å hjelpe deg. Det høres hårreisende ut at du ikke skal få mer fra ham.

 

 

Ønsker deg alt godt. Og du skal vite at det kommer seg etterhvert. Det er nå i begynnelsen at situasjonen er vanskeligst å akseptere. Kos deg med din lille jente. Hun er heldig som har deg til mamma. Nyt denne deilige tiden som du aldri får igjen, fokuser på alt det positive med å være mammaen hennes fremfor den lille prosenten av nagativitet i forhold.Selv om det kan høres vanskelig ut, så blir det snart bedre!

 

Stor klem til deg

[Anonym bruker]

Det innlegget hjalp virkelig, tusen takk ! Sender en klem tilbake

[Anonym bruker]

Ville bare si at du har fullstendig rett til å føle som du gjør, sender deg en gooood trøsteklem