Huff kan NOEN forstå meg ?

[Anonym bruker]

I mars gikk jeg og barnefar fra hverandre. Vi ble enige, men jeg ville bare fordi jeg ikke kunne leve med han slik han hadde blitt. Helt ignorant og brydde seg 0 om familien osv. Iallefall er jeg nå alenemor og synes det er knalltøft. Det er en ting, men nå har han funnet seg en jente som er 7 år yngre enn oss selv og vi er 24...snart 25. Dømmer ingen alder her, men det er ungt synes jeg bare. Jeg er jo sikkert bare barnerumpen for noen andre.

 

Iallefall så takler jeg overhodet ikke dette at hun skal løpe rundt og leke mamma for barnet vårt. Jeg VET jeg må tenke rasjonelt og at jeg sikkert en dag får meg kjæreste jeg og og bla bka bla, men jeg klarer bare ikke. Klarer ikke tenke rasjonelt når det gjelder barnet mitt, ungen jeg bærte frem inni meg og ga liv til i 2006. Det er ikke en gjenstand og jeg får helt angst av å tenke på at de tre feks. skal trille rundt i byen, gi barnet is, så skal hun vaske bort isen og være god mot min datter.

 

Slike ting gjør meg helt fra meg. Som sagt så klarer jeg bare ikke å la fornuften styre her. Følelsene styrer over alt, og jeg har ikke valgt henne inn i livet mitt. Vil ikke ha noen med henne å gjøre. Føler liksom at jeg har 0 jeg skulle sagt om hvem som skal legge ungen min, være med henne og gjøre ting med henne. Føles som om jeg blir umyndiggjort overfor mitt eget barn.

 

Jeg kommer aldri til å klare å ta dette mennesket inn i varmen. Det går bare ikke. Faren har så lite penger at staten må betale bidrag for han. Han klarer ikke det selv en gang. Jeg har ALLE utgifter, jeg har ALT arbeidet. Han er student og får 7300 fra lånekassen i mnd. Lån+stipend PLUSS forsørgerstipend, som han ikke gir oss. Og han tjener ca 6000 ved siden av. Så han har 13500 i mnd. Dette er alikevel for lite for at han skal måtte betale bidrag. Jeg får 600 fra staten som skal dekke hans del. Synes bare det er helt utrolig at en far kan være en far uten NOE ansvar. Også skal de alikevel ha like mye rett på barnet.

 

Fatter ikke at det er mulig. Han har kremen av kremen. Skal liksom ha henne annenhver helligdag, og se henne og levere henne. Har henne ikke om nettene, hun er for liten enda. Jeg bare føler at alt er SÅ urettferdig. Her sliter vi økonomisk, også kan han bare hente ungen og ha henne litt og levere henne igjen. Huff...

 

I allefall takler jeg ikke tanken på at en annen jente skal dulle og kose med min jente. Jeg er bare et menneske, jeg kan ikke være rasjonell og fornuftig alltid. For det er jeg virkelig, er alltid så snuuusfornuftig og ordentlig av meg, men akkurat her klikker jeg. Takler det ikke. Gråter og har mareritt om det. Det har gått 2 mnd siden vi gikk fra hverandre, flyttet fra hverandre. Solgte leiligheten osv. Og nå skal jeg liksom opp i alt dette takle at en på 17, snart 18 skal leke mamma for ungen min.

 

Jeg får helt angst og gråter. Jeg har jo ikke noe imot jenta sånn, men jeg vil overhodet ikke dele det kjæreste jeg har med henne. Uten at jeg eller barnet har noe vi skulle sagt.

 

Barnefar bor hjemme, har ingen boutgifter, strøm etc. Alikevel betaler han ingenting. Jeg får bare nok av hele greia og føler meg SÅ alene her i verden. Hvordan skal jeg takle dette med 17åringen ? Hvordan skal jeg forholde meg til henne, hvordan skal jeg takle at hun skal styre med min unge. Er det noen som klarer å se det mennesklige i dette og ikke bare si: du må jo huske at bla bla. Er det noen som forstår at selv om man alltid bør tenke så fornuftig og være så perfekt, så klarer man det bare ikke alltid. I denne situasjonen klarer jeg det ikke. Jeg får bare helt vondt inni meg og kunne ønske jeg kunne flyktet fra det hele

 

Mener det når jeg sier at jeg har det skikkelig vondt, jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Håper virkelig at det er noen der ute som forstår meg også, og som klarer å se at følelser noen ganger kan være sterkere enn fornuften. Huff er så lei meg jeg :'(

[M by M]

Om faren til dattra mi hadde kommet med ei på 17, hadde jeg nok rygga krafitg ja! (nå er han 34, så det skjer nok ikke, men om jeg var deg da..)En 17 åring er et barn i mine øyne. Men...jeg hadde nok prøvd å stole på at faren tar seg mest og godt av henne når han har ungen. Og om dere gikk fra hverandre for 2 mnd siden, er vel forholdet til henne ganske nytt og det er vanlig å holde nye kjærester unna ungen en stund til man vet det går. Det er ihvertfall det mest ansvarlige å gjøre. Skjønner at dette er skikkelig kjipt for deg. Du er vel ikke ferdig med han og bruddet enda en gang siden det er så kort tid siden? Sånt tar tid og når en finner en ny så fort, blir bare vondt værre... Men alvorlig talt, om ikke denne 17-åringen er sykt verpesjuk og voksen i hodet sitt, blir hun nok ganske fort lei av å være ste-mor og at kjæresten hennes har forpliktelser og må være hjemme i helger og sånn pga ungen. Så det er sikkert kortvarende skulle jeg tro.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk, jeg er superenig i alt du sier, har også tenkt mitt om at en på 17 holder ut som reservemor over lengre tid...tror nemlig ikke jeg heller ! Og ja det er vondt, det er utrolig tøft, 2 mnd er jo ingenting mot de 5 årene vi bodde sammen. Det er en enorm omstilling og utrolig vondt da at han går så fort videre. Skjønner ingenting jeg, men utrolig godt å få innlegg som dine hvor man rett og slett blir fortstått og får trøst og mehold. Det får meg til å føle meg bedre faktisk, at det ikke bare er meg som hadde rygget litt som du sa. Igjen takk

[Anonym bruker]

jeg forstår deg!! eksen min fikk ny dame 2 uker etter at vi satte nedelig strek for forholdet vårt (flyttet fra hverandre, men prøvde å få det til å fungere) blir så kvalm at jeg må kaste opp når han forteller at hun har vært alene med sønnen min (10 mnd)hvis han måtte en kort tur på jobben eller noe. hun er også mye yngre, og jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. prøver å tenke at det er HAN som er idiot her, og at sånne trøste-egoet-hans-forhold pleier å gå rett i vasken rimelig fort. etter et brudd er det jo sånn at mannen finner en ny, mens kvinner finner seg selv. og innen den tid, når han sitter der, ensom og forlatt, har du funnet en knall fyr og ofrer ikke han en tanke... lykke til!

[Anonym bruker]

forstår deg veldig godt! faren til sønnen min, 4 mnd, har også en ny samboer. hun er eldre enn han da, men jeg HATER tanken på at hun skal leke mor for MiN sønn. hun blander seg i alt. har ikke begynt med overnatting ennå, men blir helt på gråten av å tenke på at hun en dag skal legge skatten min

[Anonym bruker]

Jeg kan godt skjønne deg:) Og dette må du ha hjelp til å hanskes med. Kanskje du kan snu situasjonen? Si tl dge selv, ungen overnatter jo ikke enda, og da blir det ingen leggesituasjoner eller de mer intime situasjonene man får med et barn. Ungjenta kan godt bli lei etter en stund av pass og binding, men like gjerne kan hun jo ende opp som stermor for ungen din. Og da er det faktisk greiere at dere har et noenlunde ok forhold enn at dere hater hverandre.

Ring familievernkontoret og be om en samtaletime for deg selv:) Dette er følelser du må få bearbeidet, og det bør du begynne med snarest!

Lykke til!!

 

Klem fra ei som er stemor, og som takker ydmykt for at hun får lov til å låne ungen til mamman og pappan.