HAN har mistet lysten!! Og jeg blir både knust og forbanna inni meg!!

[Moi 30 -termin 2.juli]

(Dette var egentlig et svar på et annet innlegg, men jeg trenger å høre jeg ikke er alene, samt tips og råd, så jeg klipper og limer og starter en ny debatt...

 

Min mann har mistet lysten nå i 3.trimester(33 uker nå). Vi har ikke hatt seksuellt samvær(hverken sex eller kos med seksuelle undertoner) på 3,5uke nå. Jeg er i bedre form enn noensinne, og ser menn liker det de ser når de ser på meg, men mannen min tenner altså ikke..

 

Jeg gjør alt jeg kan for å ikke tenke på det, onanerer så mye jeg orker for å unngå i størst mulig grad å bli kåt i nærheten av ham, og har sagt til han at han "har rattet", men for meg virker det altså som om han ikke en gang prøver å kjenne om han muligens kunne bli litt lysten.

 

Har også sagt at om vi koser(kliner) og det ikke blir mer, så er det ok, det viktigste for meg er at vi bare kan i det minste være litt nære og glad i hverandre, men han følger ikke opp på den heller, men det har jeg forstått er fordi han er redd for å gjøre vondt verre..

 

Han er veldig glad i meg og magen; stryker, masserer, kjenner på magen. Han er også tydelig veldig lykkelig over situasjonen og gleder seg veldig. Føler at vi er to sammen om graviditeten! Vi står i en meget stressende situasjon nå, med husovertagelse 1mnd før termin, og han må jobbe livsshiten av seg før guttungen kommer, med maling og flytting, men dette tar han med et smil og glede! Dog inni seg jobber han hardt med planlegging og forberedelser, slikt som distanserer en fra seksuelle tanker og følelser.

 

Tenker derfor at jeg nå må være sterk og god og gjøre alt jeg overhode kan for å respektere at han ikke har lyst -uansett grunn- og heller ikke tvinge han til å svare på hvorfor han ikke har lyst.

 

Dette er bare en kort periode i våre liv. Vi jenter har en tendens til å forvente i pose og sekk og gjerne mere til, mens mannen bare skal forstå uten å blunke eller spør, våre egne feil/rarieteter..

 

Det viktigste for meg er altså at han er en super mann, som er veldig glad i meg og snill mot meg, han bryr seg og deltar i svangerskapet, har er i det hele tatt en meget bra person!

 

Det er tøft og sårende og jeg gråter en del, men prøver å være mest mulig upåvirket ovenfor han, og sier heller fra når det blir for ille, at det er ikke allle dager jeg takler like godt at han ikke har lyst. Da stryker han meg på ryggen, og lar meg være litt trist(så sant jeg ikke utnytter det og lar det skje for ofte...).

 

KONKLUSJONEN MIN: vi jenter får benytte sjansen til å gi litt tilbake i en slik situasjon, med å respektere, og gi rom og tid.

 

Og så må vi dele sinne og frustrasjon med hverandre så vi blir sterkere og bedre kjærester for vår mann!

 

Jeg er sååå glad for å lese at jeg ikke er alene om dette!!!!

 

 

[Anonym bruker]

Sånn som du beskriver situasjonen din er det akkurat som å lese om meg selv:) Vi har sex litt oftere enn dere, men det er drastisk forandring fra det det har vært. Har hatt sex nesten hver dag fram til 3.tri.

For min kjæreste er det mest tanken på at ungen er så stor, ligger med hodet der nede og det at slimpropp og vannavgang ikke er sååå langt unna lengre.. Skjønner det godt! I tillegg jober han så mye og står opp klokken seks hver arbeidsdag,,klart han er sliten..

Men jeg har dager der jeg fint takler at det ikke blir noe sex, men andre dager der jeg reagerer med sinne og gråter osv..

 

Som du sier; dette er en kort periode av livene våre, men også en veldig følelsesvingende periode der små ting fort blir stooooore og sårende.

Men da er du og jeg heldige som har så fine gutter som koser,stryker og er delaktige:) Ikke rart vi vil ha dem oftere...sukk!

Godt å lese innlegget ditt;

 

[Moi 30 -termin 2.juli]

Takker for forståelse!

 

Det er veldig viktig for meg nå for å holde ut, at jeg kan se at jeg ikke er alene om dette.. Trodde i førsten det var snakk om litt mindre sex(vi har dessuten stor forskjell i apetitt fra før), men forstår nå at det kanskje ikke blir noe mer aktivitet på den fronten før etter fødsel++. Må nok belage meg på 3-4mnd -eller kanskje mer- uten.. *sukk*

 

Jeg er flink til å ha sex med meg selv. Det hjelper litt -tar toppene liksom- men det er noe blir noe helt annet, og av og til blir jeg bare trist av det..

[Anonym bruker]

Hei igjen:)

Vet hva du mener når du sier du kan bli trist av å kose med deg selv...

Jeg løser det også på den måten om dagene for å knekke det fysiske behovet for sex.. Hender je begynner å gråte når jeg får orgasme, for da savner jeg han så fælt!

Men allikevel, takk for at man har muligheten for å kose med seg selv ..det er jo faktisk deilig det også..

[Anonym bruker]

Jeg er mann jeg er 38 år og gift

vi har 3 barn det siste barnet har et handicap.

min kone er sex død .det har hun vært i 3 år nå.

Jeg får formaninger av mine venner både kviner og menn, "du må bryte ut "

Nei jeg velger å bli på det grunnlag at jeg elsker min kone og mine barn over alt på denne jord.

men savnet etter fysisk kontakt og nærhet er mildt sagt skrikende.

frustrrasjons nivået er pasert koke punktet.

hun sier at hun innimellom har lyst men at unger regninger hus med mer altid ligger i tankene hennes som en sperre for henne.

jeg tenker innimellom oftere og oftereat jeg kommer til å klikke snart .

jeg føler jeg blir kaldere og kaldere innvendig.

klarer ikke glede meg over de små ting lengre.

jeg har prøvd ferier. hoteller svitter turer inn og utland

blomster mat hus arbeid ++++++++ alt det andre en handyman kan gjøre "for det er det jeg er."

hun sier da " ÅÅÅ du skal ha betalt nå"

hun gikk en periode til psykolog men fant ut at det måtte være alle de andre det var oe gale med .ikludert meg siden jeg fikk besked om at mine drifter og tanker var å regne som normale.

jeg gråter innvendig sakte men sikkert dør jeg føler jeg

innimellom når jeg sitter på mc og skal på treff og paserer rød feltet på alle gir i forbannelsen over et misserabelt ekteskap og intet betyr noe tenker jeg det får briste eller bære men jeg har ikke død enda .

sikkert fordi jeg er for glad i livet og mine mennesker i mitt liv.

hilsen en som faktisk prøver å være seriøs her inne.

 

 

 

[Moi 30 -termin 2.juli]

 

Hei du.. Jeg har ikke sett svaret ditt før nå..

 

Jeg føler så med deg at jeg nesten begynte gråte her..

 

Jeg syns du skal si til henne at du må ta et valg, for dette makter du ikke mer. Så får HUN se om hun faktsik vil ha deg! For meg høres det rett og slett ut som om hun er ego og ikke gidder prøve, og bare tenker det er alle andres problem og ingenting hun behøver gjøre noe med! Et fungerende sexliv er ALDRI GRATIS!!

 

Een annen ting: barn som har foreldre som piner seg gjennom et ødelagt samliv pga dem, føler dette på kroppen og blir ulykkelige av skyldfølelse de ikke hverken forstår eller kan forklare for andre!! Det er alltid bedre å være en LYKKELIG forelder for sine barn, dette er et like stort ansvar som alt annet i foreldrerollen!!

 

Vil gjerne snakke mer med deg, ta gjerne kontakt!!

[Fridulf]

For en bra mann du er. Blir glad når jeg leser om sånne ekte mannfolk.

Stor klem!

[Anonym bruker]

Til mann 38. Jeg levde i et slikt forhold i bare to år, vi hadde ikke felles barn,men hun hadde et barn fra tidligere som jeg knyttet sterke bånd til og fremdeles har kontakt med. Min erfaring var at ingen ting jeg gjorde var godt nok, jeg ble vant til å tenke at jeg var en dårlig mann helt til jeg en dag tenkte: Dette er ikke kvinnen jeg vil ha som mor til mine barn. Vi gikk gjennom et stygt brudd og hadde det vondt begge to, men jeg angrer ikke. Det var en lettelse å bli kvitt henne og hennes evige hakking og evne til å se det ting fra en ond side. Nå er jeg jeg gift på ny og frydes!