Når er det nok?

[Gjest Knøttet 02.07]

Mannen min og jeg har vært sammen i litt over 5 år og har to små barn. En konflikt om alkoholbruk/festing hos ham har fulgt oss så og si fra start. Det fungerer mye bedre nå enn før, og det er aldri så ille at jeg syns jeg kan ta kofferten og dra, det er aldri "utilgivelig" det han gjør, men mange små dråper er i ferd med å bli stor elv. Han prioriterer alltid kamerater/naboer/"gutte-kvelder" fremfor meg, jeg føler meg som en som bare er der og tar meg av ungene. Jeg syns det er frykteligf ubehagelig å se ham beruset, han byr meg rett og slett imot da og det er vondt å føle det for en man egentlig elsker. Jeg er redd han en dag skal komme full hjem så ungene ser ham, jeg er redd han skal fortsette å drikke som en 18-åring frem til han blir gammel, jeg stoler ikke på at han kommer tidlig hjem selvom han lover det for det har han brutt så mange ganger. Han står aldri opp med ungene i helger (minsten står opp før kl 6), og han drikker alltid mer enn gjestene osv. Hvis vi har hyggelig besøk som drar hjem kl 23, må han videre ut til en kamerat eller noe; aldri nok å bli sittende hos meg og nyte at vi har tid sammen. Merker at det ofte kverner en tanke om brudd i hodet mitt. Vet at han vil se på det som et utilgivelig svik hvis jeg går fra ham, da tror jeg at jeg har en uvenn for livet og barnefordeling ville blitt et mareritt tror jeg. Jeg ønsker ikke å ødelegge familien vår, men jeg strever veldig for å holde den samlet og tenker ofte "skal det virkelig være sånn, er dette livet mitt.."? Hva gjør man.. Går man fra hverandre selvom man ikke er utro, slår eller er psykopat liksom.. Det fungerer jo dette her, og barna har det bra. Det er det viktigste for meg, at de er lykkelige og trygge. Men de senser nok min uro og det bekymrer meg. De er 1 og 4 år gamle.

[Anonym bruker]

Jeg mener at ethvert forhold med barn fortjener en "siste sjans" i form av parterapi før man avslutter det. Egentlig er det synd at det i det hele tatt skal gå så langt før man søker hjelp.

 

Vi sliter litt på grunn av det har skjedd veldig mye det siste året. Vi blir slitne og tar det desverre ut på hverandre.. Vi vurderer ikke seriøst å gå fra hverandre, men vi vil heller ikke ha det slik som nå. Familielivet skal jo være noe man gleder seg over:-)

 

Dersom mannen din ikke ønsker å gå i terapi hadde jeg gått fra han...man kan ikke kaste bort det korte livet sitt på å ikke ha det bra og heller ikke ha noe ønske om å gjøre noe med det...