føler meg som en dritt...:(:(

[Anonym bruker]

barnet var ikke planlagt.. fant det ikke ut før i uke 11.. mannen min elsker barn.. ble gravid på sprøyten faktisk.. er ikke mange dagene igjen nå.. vært et langt og jævlig svangerskap . men det har vært trygt.. fordi det har fortsatt vært oss.. jeg ønsker ikke dette barnet på noen måte, trodde alt ville bedre seg.. trodde at når jeg kjente spark ble det bedre, at når jeg fikk vendt meg til det, han vil jo så gjerne han elsker jo barn..

men det har bare blitt verre.. sitter i rullestol som følge av bekkenløsning.. spyr fortsatt.. er massivt plaget med migrene fra fr av.. føler jeg er for ung (22), er ikke ferdig med min utdannelse og ville generelt vente litt.. hater tanken på at det ksal komme et barn, unnskyld at jeg skriver her , jeg føler meg helt jævlig..

prøver å glede meg, prøver å tenke på koselige ting men det eneste jeg klarer å tenke på er at dette skulle vi aldri ha gjort.. er så lei meg for at jeg føler det sånn..

kommer alltid til å være snill med barnet. sånn at det er sagt. har mye erfaring fra småsøsken o.l men jeg er bare så nedbrutt.. sliter endel psykisk etter misbruk i barndommen som ikke hjelper på.. vil ikke dette og nå er det for sent.. tør ikke si dette til mannen min

hva skal jeg gjøre?!?!

[*Milla74*]

uff da, dette var massive greier!

Jeg vil anbefale deg å snakke med mannen din om dette.Han skal jo være din viktigste støttespiller, og det er viktig at han får vite hvordan du har det/tenker/føler for at han skal få mulighet til å være den støtten han bør være!

Og videre bør du nok ta kontakt med en psykolog, både for å få bearbeidet traumene i barndommen, men også for å forebygge evt fødselsdepresjon, som det kan se ut som du har en høy risiko for å få.

Jeg kunne ønske jeg kunne lovt deg at alt vil bli bedre når babyen kommer, men detsverre er det ikke alle som føler det slik...

Uansett, snakk med noen om hvordan du har det!

Jeg ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk nellik.. jeg går til en nydelig og snill psykolog som har hjulpet meg mye.. men alt kom så plutselig..

hjelper litt med gode ord.. jeg var jo ikke forberedt.. er så redd for å gjøre noe galt osv.. uff.. vet ikke hva jeg skal si til mannen min jeg.. han er jo mer gravid enn meg....

[*Milla74*]

Hvis du har en god og snill mann skjønner han det nok. Det er tøft å blottlegge seg slik, men jeg tror det vil føre til at det blir lettere for deg.

Og han ønsker nok at du skal være en god mamma for babyen deres. Det er viktig at du har det bra for at du skal greie å sørge for at andre får det bra, vet du..

Det er mye hormoner ute og går også, jeg håper at ikke alle dagene dine føles så håpløs som idag, selv om jeg skjønner at dette ikke akkurat bare er hormoner.

[Anonym bruker]

hei igjen.. så snill du er!

nei, det er ikke hver dag.. men det er blitt så tungt nå.. så jeg blir jo så sliten.. uff.. jeg føler at jeg feiler på alle måter.. sur og mutt mot den snille mannen min, og en dårlig mor som ikke vil vedkjenne seg barnet sitt.. håper dette virkelig endrer seg.. skal snakke med mannen min.. er bare det å få gjort det.. uff.. termin om 10 dager.. med planlagt keisersnitt pga seteleie..

[Solskinnsjenta]

Uff dette var trist å lese.

Jeg forstår at du ikke har det lett akkurat nå. Man vil jo gjerne at en graviditet skal være positiv, og at barnet skal være ønsket og elsket.

Har du fortalt tankene dine til jordmor eller lege?

Det kan hjelpe å snakke med en objektiv tredjeperson, noen utenom familien.

Du har jo tydeligvis fått et veldig tøft svangerskap som kan bryte ned de aller fleste.

Når det gjelder å snakke med mannen din tror jeg at det kan gjøre det lettere for dere begge. Han ser jo at du har det vondt, og skjønner nok at det er noe som plager deg. Hvis du forteller hvorfor du har disse tankene kan han støtte deg. Han skjønner nok at ingen vil ha disse tankene hvis de kan velge.

Jeg håper uansett at du snakker med lege/jordmor. Svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon er alvorlig og skal taes alvorlig.

 

Trøsteklem til deg. Lykke til.

[Anonym bruker]

takk for forståelse.. føler meg jo helt fæl, jeg har jo fått så mye hjelp av både jordmor, lege og psykolog.. det er bare det siste lille som ikke klarer å slippe tak, vet ikke hvorfor.. men jeg savner moren min som er død.. herregud så syk jeg må høres ut.. godt å få luftet tankene sine i alle fall.. jeg har jo hatt oppturer, hvor jeg har vært glad, vi har handlet og bekkenet har vært fint, vi har gått turer og smilt, og snakket.. det er sånn jeg vil ha det nå og..

[Solskinnsjenta]

Det er bra at du har fått og får hjelp av helsepersonell!

Dette er ikke noe du skal måtte gå igjennom alene.

Jeg håper du klarer å fokusere på de positive tingene nå som alt er litt tungt. Du kan kanskje prøve å skrive et brev til din mor, der du får utløp for alle tanker og bekymringer. Skriv ned de tyngste tankene dine, de du nesten ikke tør å tenke for de så "ukorrekte". Når du har skrevet dem ned, så kan du brenne brevet.

Skriv så et nytt brev der du forteller om hvor fantastisk det er å bli mor, hvor mye du gleder deg til barnet kommer osv. Her kan du lyge så mye du vil. Det viktigste er at det er positivt om barnet og om morsrollen.

Dette siste brevet tar du vare på, og leser en gang om dagen.

Fortell barnet i magen at du er glad i det, og gleder deg til å møte det, selv om det ikke er slik du føler det akkurat nå.

 

Det du sier høyt, og det du gjør, kan noen ganger lure hjernen til å tro at virkeligheten er slik.

 

Dette er ingen mirakelkur for å fjerne negative tanker, men hvis du fokuserer på det positive, så får det større plass i livet ditt.

 

Igjen, lykke til.