å leve med en psykisk syk mann..

[Gjest Hellokitty03+09+13+13]

samboeren min har store psykiske problemer... han sover stort sett fra fredags kveld til søndags kveld... kunn oppe ett par timer i døgnet.. han har lite samvær med venner, han kommer seg opp på jobb. han jobber fra 7 til 6 og når han kommer hjem setter han seg i godstolen med dataen og blir sittende der helt til han legger seg. han sover i stolen hver kveld og deltar ikke i det daglige. hverken med hus arbeid eller datteren våres... dette sliter veldig på for min del. men han nekter og få hjelp... til høsten begynner jeg i full jobb. er redd jeg kommer til og måtte begynne på anti depressive igjen.( har hatt depresjoner i 3 år men vert frisk siden aug.06) jeg har ansvar for hele huset, matlaging og alt annet som må gjøres.. vil flytte til en leilighet pga jeg ikke orker og holde hele huset rent helt alene, men han vil ikke. han vil ha stor plass rundt seg sier han... huff vet ikke hva jeg ska gjøre, elsker han jo men han sliter meg ut. han spiser ikke før han får servert maten i fanget, han behandler meg som en slave føler jeg.. han går på anti depressive, d har han gjordt i 5 år, men han vil ikke gå og snakke om problemene sine... så hva skal jeg gjøre?? noen som har erfaringer????

[Anonym bruker]

Ingen råd fra denne kanten, men ville bare si jeg kjenner meg igjen... Bare det at samboeren min ikke har gått på anti dep. men tror nok han burde det. Dessuten er det ikke han som har et problem, det er meg; ifølge ham ihvertfall...

[Far til tre]

Jeg har for så vidt heller ikke peiling, og det er jo noe som heter "i gode og onde dager". Det er jo det. Du skriver at du elsker ham. Ok. Men du sier også at han behandler deg som en slave. Han bidrar ikke med noe praktisk. Han later ikke til å være noen god far. Jeg vet ikke, jeg. Er det verdt å bruke kjærligheten din på den måten, øyabuen? Det er lett for meg å si, jeg er ikke i dine sko, men dette virker ikke særlig sunt for deg. Og det virker ikke som om datteren din kommer til å vokse opp med særlig gode minner om faren sin heller.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Huff det hørtes ikke godt ut. Han må du snakke orntrlig. Du må si at nå er dette alvor, om du vil være en del av denne familien må du delta. Du selv kommer til å slite deg ut åog være ulykkelig, det er ikke verdt det.

[Gjest Hellokitty03+09+13+13]

ja dette gikk som det gikk... vi har gått fra hverandre....

[Anonym bruker]

 

 

Heia...

Har lest innlegget ditt...Har dere flere barn??

Jeg er selv gravid, er i 3 mnd. Kjæresten min har diagnosen manisk dpressiv, så jeg vet hva du prater om..det er et helvette å leve med slike....vi bor ikke sammen, jeg føler jeg er alene med svangerskapet, men tro du meg, jeg nyter det, jeg kan slappe av og nyte, og vet at jeg har det best nå, jeg orker ikke ha en som skal kontrollerer hele veien og lyge om ting...

 

Så jeg vet at du også vil klare det her, du er ikke alene...