Vil ikke føde!

[Anonym bruker]

Hadde andre time hos jordmor i dag og snakket om fødsel. For min del ønsker jeg keisersnitt, og det er et sterkt ønske hos meg! Orker ikke tanken på revning og evt andre komplikasjoner. Er ingen god opplevelse hvis man engster seg heller? Vet et keisersnitt også kan medføre komp.men likevel. Lett å gråte når du føler at du må argumentere i vei, og at løsningen er en angst gruppe. Jeg øsnker å bli tatt på alvor:-( er 21+0) er det andre som har opplevd noe liknende?

[Gjest]

sånn har jeg det også...har født 3 ganger før..så jeg vet hva jeg går til! Men vet det er jæ**** vondt! Men barnet må jo ut! Har tenkt å føde på normal måte,men skal prøve vannfødsel..jeg er bare 19+0..

[Anonym bruker]

Ja,ut på de:-)Dersom jeg ikke får keisersnitt, skal jeg iallefall kjøre på m modningsakupunktur siste måned. Tatt akupunktur for å bli gravid (tok 8 behandlinger), brukte det mot kvalme, og det var helt rått! Var ikke kvalm resten av 1 trimester. Nå går jeg dit pga begynnende bekkensmerter, og det er alt mye bedre. Kan anbefales, og blir løsning for meg hvis keg må føde på normalt vis:-)

[Solskinnsjenta]

Det er klart at du skal taes alvorlig. Men jeg vil gi deg et tips: Slutt å lese fødselshistorier. Jeg har merket at de fleste som legges her inne er de som har hatt en mer eller mindre problematisk fødsel. Og det hjelper ikke deg som er redd!

 

Neste gang du skal snakke med lege/jordmor om dette, prøv å høre etter hva de faktisk sier om keisersnitt og vanlig fødsel. Ikke tenk på det som propaganda, eller at de vil "overbevise" deg til å føde vanlig, men som rene fakta.

Finn ut så mye du kan - fakta, ikke myter - om keisersnitt og vanlig fødsel, og sett dem opp mot hverandre.

Spør om komplikasjoner, rekonvalesenstid, revning, operasjonsarr, smertestillende, ALT som du lurer på.

 

Når du får skrevet ned fakta er det lettere å forholde seg til det, og du kan gjøre et veloverveid valg som ikke er basert på angst.

 

Lykke til.

Håper at du klarer å komme over angsten din, uansett hvilken type fødsel du ender opp med å velge!

 

[Gjest]

vil anbefale forumet fødselsangst her inne på BIM; der kan du møte folk i samme situasjon =)

 

masse lykke til, HI=)

[Anonym bruker]

Jeg synes det er greit å høre meningene til de som har opplevd begge deler, de vet hva de snakker om.

Ellers må jeg si at det er synn at jenter som ikke har født barn før må gå å grue seg slik. Mange gruer seg mest til det å revne. Jeg revnet noe voldsomt men det gjorde ikke vondt, litt ubehagelig bare. Jeg var så bedøvd av at det var slikt et press der nede. Jeg hadde ikke noe form for smertelindring og gruet meg slik som deg hi. Når du revner, noe som er vanlig fra naturen av, så blir vi jo sydd og da får vi bedøvelse. Jeg gruer meg mer for tannlegen, selv om det ikke er verre.

Og til hi: du skrev andre komplikasjoner: det kan skje like mye komplikasjoner under en keisersnitt.

Det er meningen fra naturen av at vi skal føde, derfor går det som regel bra. Det er fælt å gå å grue seg slik i 9 måneder, men så er det også en prosess for å bli sterk til dagen kommer. Jeg gikk i meg selv og tenkte skal jeg pingle ut bare fordi jeg har angst? Hva om ungen har godt av å bli født på normalt vis, er det da egoistisk å tenke på meg selv fremfor ungen? Nå fikk jeg en unge alikevel som er ekstremt plaget med allergier , men jeg er glad jeg vet at jeg gjorde hva jeg kunne. Nå skal jeg føde igjen, og det er greit å tenke på: folk gjør det igjen! Ei venninne spurte meg her om dagen: Ja du skal vel ikke føde om igjen????? Og da jeg sa at jeg faktisk skulle det, det ,sa hun: Ja da kan alle føde!!!!!!!!!!!!!!! Jeg mener at man må ta i mot den hjelpen man får, gå i terapi o.l.. Ikke bestem deg for at du skal ta den enkleste løsningen! Om du prøver å føde, er du så stolt over deg selv i ettertid...

Det er self.annerledes for de som ikke kan føde, pga. at hodet er for stort for bekkenet , skjeft bekken o.l. Jeg hadde faktisk nok så skjeft bekken også men det gikk så utrolig bra alikevel.

Ønsker deg all lykke og håper du kommer frem til det som måtte bli best for både deg og ungen din!!

[prøvekluten+3små]

vil bare si at jeg tror det er helt normalt for en førstegangs å grue seg litt...jeg hadde det på samma viset da jeg fikk min første,men det er utrolig som du vokser med oppgaven..jeg var livende redd for å føde helt i starten,og tenkte at det MÅÅ bare ordne seg på et vis med keisersnitt,for dette turte jeg ikke tenke tanken på engang!

 

men etterhvert som svangerskapet gikk var det akkurat som jeg vente meg til tanken,selv om det virket så fjernt for meg at jeg faktisk skulle føde et barn..hadde trodd jeg skulle være hysterisk når jeg skjønte det var i gang,men faktisk så var jeg helt rolig og avbalansert da det skjedde...det er jo naturlig og ligger jo i oss kvinner som de sier..og var akkurat som instinktet tok over på en måte.

 

jeg syns ikke du ska høre på alle de som forteller om hvor vondt det er og hva for en gruusom fødsel de hadde som tok år og dag:o) for det første har det med innstilliga til folk å gjøre,for det andre tror jeg de som forteller historiene sine her inne kanskje har en tendens til å få det til å høres fælere ut enn det egentli var og for det tredje,det finnes en masse bedøvelse som du kan få så du nesten ikke kjenner noenting.

 

jeg har født begge mine gutter uten smertestillere,rett og slett fordi jeg ikke rakk det,men etter å ha sett en epiduralnål på tv her om dagen,så er jeg ganske sikker på at det skal jeg ikke ha om sjansen byr seg denne gangen heller:o)

ergo: det er vondt,men ikke uutholdelig! er en grunn for at jeg hopper i det igjen! og sant som de sier,at når ungen er ute,så er og smertene;o)

 

lykke til:o)

[Gjest]

Jeg er heller ikke så keen på fødselen.. Jeg har prata med JM om det,og vi har kommet frem til at jeg skal ha en fødselsplan sånn at de og jeg har god peiling på hva som kommer til å skje. Er viktig å tenke litt lengre enn selve fødselen(selvom det er vanskelig) og se på hva som gagner en etter fødselen. Selv om angsten kan være helt forferdelig så(i hvertfall i mitt tilfelle) så tror jeg at man kanskje føler at man har gått glipp av noe ved å ikke føde vanlig..

Men i mitt tilfelle så skal jeg prøve å føde vanlig,men hvis jeg blir panisk/får noia,eller hvis fødselen drar ut,så kjører de meg inn i et annet rom og tar ks. Forhåpentligvis går det bra:)*tenke positivt*

[mamamaria]

Kjære deg,

 

For det første vil jeg anbefale deg vannfødsel!

Jeg har født 3 ganger, 1.gang revnet jeg, men merket ikke det engang. Selv om det høres sinnsykt vondt eller ekkelt ut, så tror jeg de fleste ikke merker det pga at du er 'opptatt' med selve fødselen og å få babyen ut.

Hvis du vil ha noen gode fødselshistorier, så kan jeg godt maile deg mine... ikke la deg skremme av fødselshistorier fra mødre som har holdt på i 30 timer eller noe.

Min første fødsel var gjort på 5 timer fra første ri.

Fødte 2 gutter i badekar senere og fødslene varte da kun 1,5 og 1 time. Revnet ikke og mistet nesten ikke blod. Var fantastiske fødsler.

Klart det er vondt å føde, ingen kan si det ikke er vondt, men som de fleste andre mødre, klarer du det sikkert :-))

 

Jeg synes du burde bli tatt på alvor av JM og lege, og at du ikke bare må bli presset til å føde normalt, men jeg forstår godt hvis de vil prøve å overbevise deg om at dette klarer du.

Keisersnitt er tross alt en operasjon, og de vil helst ikke utføre det hvis ikke de MÅ.

Og etter fødselen er du mye fortere på bena igjen etter vanlig fødsel enn etter keisersnitt.

 

Les masse om fordeler og ulemper.

Og jeg kan anbefale deg å prøve å slappe av (vet det er myyye lettere sagt enn gjort). Hvis du stresser og er kjemperedd så blir det nok ikke lettere fødsel nei, for da kan du ubevisst 'holde igjen' og da kan fødselen vare lenger :-((

 

Kanskje det finnes mødre som har vært like redde som deg, men som allikevel har født normalt... det kan være godt for deg å høre historier og snakke med andre som har vært redde (selv om jeg tror det er viktig at du hører gode fødselshistorier også - ikke bare høre fra mange andre mødre hvor redde de er og hvor skummelt det er å føde!)

 

Jeg skal få barn nr 4 i september. Jeg har aldri vært redd for å føde, siden jeg tenkte at dette har sååå mange gjort før meg, og hvis de klarer det så skal jeg jammen prøve å klare det også.

Nå har jeg vært heldig med kjappe fødsler, men jordmødrene som jeg har hatt under fødsel har rost meg masse fordi jeg har vært så konsentrert på fødselen og babyen og vært litt i min egen verden liksom og vært veldig fokusert og konsentrert når jeg skulle presse.

De sier at det hjelper til å få kjappe og greie fødsler... det blir ikke lettere å føde hvis man hyler og bare tenker på hvor vondt man har det (selv om det er veeeeeldig forståelig at det lett blir sånn).

 

Jeg har virkelig tro på at den fødende kvinnen kan styre en god del av fødselen selv.

Men som sagt... lett for meg å si det.

Håper virkelig for deg at alt kommer til å gå bra og at du får like greie fødsler som meg! (og like snille unger som meg ... hehe ;-) )

[Guldamedgull]

For noen utrolig flotte svar:))

Klem klem fra ei som sliter og jobber som bare det for å få det til:))

[Anonym bruker]

Tusen takk til deg og alle andre her for fine og trøstende svar! Det er godt å høre at det er mange med fine opplevelser også:-)

Stor klem!

[Vi fikk en Jente!]

Hei!

Jeg og er 1.gangs men jeg gruer meg faktisk ikke til fødselen.Klart det blir vondt...er jo en hel baby som skal ut!hehe...men jeg har jo valg det selv da.

Nei for å være litt alvorlig. Min mor har gjort dette 6 ganger og har gjort det på de fleste mulige måter. Til og med tvillingfødsel i seteleie! Høres jævlig ut? JA! Hun har blitt klippet, har revnet you name it....hun har gjort det! Men siste gangen måtte de ta keisersnitt og hun sier at det var det værste hun hadde vært med på i hele sitt liv.

Det at man revner eller blir klippet kjenner man vist ikke, for det er så mye annet som skjer samtidig.

Men det at man er i "full" narkose når babyen kommer til verden og ikke får den gledesrusen med det samme og at man ikke våkner får timer ut i babyens liv......DET er det værste som har skjedd min mor.

Hun sier også det, at etter babyen er kommet ut ved vanlig fødsel, har man så høyt adrenalin nivå i blodet at man føler seg helt oppe i skyene og smerter og blod er glemt og i tillegg har du babyen din i armene dine. Og de første minuttene av babyens liv går du ikke glipp av, du er der og ved full bevisthet.

Det eneste hun har bedt meg om å gjøre er å forberede meg, med pusting og avslapping, da går det greit vistnok.

Jeg prøver ikke å male fødselsbildet roserødt! for all del, jeg vet jo ikke selv hvordan det er.

Men siden hun har gjort dette flere ganger og overlevd hver gang, regner jeg med at hun vet hva hun snakker om!

Lykke til!

[Kummin&Lillesel]

Jeg kan godt forstå deg, jeg.

 

Har det litt på samme måten, men dog ikke helt likevel. Jeg er feks ikke redd for å revne, eller "andre komplikasjoner", men jeg er liiite glad i å ha publikum til mine smerter, jeg er LITE glad i å "verdensvante mennesker" med. Henger nok sammen med at jeg ble operert da jeg var 16. Klart, det var bare en "standardprosedyre", og "sånn gjør vi mange ganger pr år", osv. Men den der generaliseringa fra helsepersonell, den er jeg så lite interessert i.

 

Så, min ting ligger i at jeg på mange måter liksom kunne tenke meg å føde i et rom helt alene :-P Men det vil jeg jo ikke likevel. For, jeg vil jo ikke miste kompetansen som ligger i en jordmor. Jeg er bare ikke interessert i "nå har du kommet hit i fødselen, og da vil du som alle andre fødende kvinner sette pris på dette". Jeg er nok rett og slett bare redd for å bli generalisert.

 

Det er kanskje en merkelig form for fødselsangst, og jeg har den heldigvis ikke så sterkt at jeg gruer meg virkelig til fødselen - men det gjør jo at alternativet - KS - ikke blir noe alternativ - for der er man prisgitt disse damene i rekonvalesens-perioden. Så jeg må liksom utholde det hele enten før eller etter fødselen er gjennomført. (Og så HATER jeg tanken på at folk skal skjære i meg - særlig når jeg er våken.. De legger jo ikke folk i narkose for planlagte keisersnitt..)

 

Jeg skal ikke råde deg til hverken det ene eller det andre. Men jeg har tidligere slitt med litt mer seriøs angst (altså, jeg mener i forhold til min egen fødselsangst, ikke i forhold til din!), og angstgrupper og terapi HJELPER. Tro meg - om ikke hadde jeg ikke hatt kjæreste og barn i magen i dag. Så det kan faktisk hjelpe.

 

Men, jeg vil også si - at du må få lov til å gi uttrykk for dine følelser og redsler, og kanskje møtes på veien med en "fødselsplan" eller noe slikt.

 

Det kan jo hende, at vi alle sammen med småbitende fødselsangst, ender opp med å ha helt fantastiske fødsler. Der det for meg viste seg at jeg takler jordmødre (og ikke vil sparke dem i magen, sånn jeg drømmer jeg gjør hver natt), og du ikke revner eller opplever andre komplikasjoner.

 

Jeg håper i alle fall det. For i utgangspunktet ser jeg ikke noe "feil" i å føde vanlig - når det tross alt er "natures way".

[SusyQ]

Må bare skyte inn at det er stor forskjell på hastekeisersnitt som din mor tydligvis tok og et planlagt snitt. Er nemlig kun hastesnitt som gjøres i full narkose, og det sier mange at kan være traumatisk, særlig når en er mentalt innstilt på å føde vaginalt. I et planlagt snitt er du imidlertid kun bedøvet med spinalbedøvelse fra livet og ned. Du er våken under hele fødselen (med et teppe foran magen), mannen din eller en annen ledsager kan være tilstede hele tiden og du får lagt barnet opp på brystet så snart det er ute.

 

Så vaginal fødsel trenger absolutt ikke være et mareritt, men det trenger jommen ikke keisersnitt heller. Fordeler og ulemper med begge.

 

Dersom du HI lurer på noe mer om keisersnitt kan du titte på denne tråden her inne på Keisersnittdebattsidene

http://www.barnimagen.com/forum/thread/9089501

 

Her inne finner du også mange kvinner som har født både vaginalt og med keisersnitt, andre som er i tvil om hva de skal gjøre, som har angst osv.

 

Vil uansett anbefale deg å ta en prat med jordmor på sykehuset der du har fødeplass. De kan være ganske fleksible for kvinner med fødselsangst. Det viktigste er at du opplever en best mulig svangerskap og fødsel, enten det blir på den ene eller andre måten.

 

Lykke til :-)

 

[Propellmamma til 2]

Jeg var fryktelig nervøs forrige gang, tenkte på det hele tiden. Men når jeg nærmet meg termin ville jeg bare føde og få babyen ut!! Jeg ble liksom bare klar for det...

Er litt engstelig denne gangen også, hadde en tøff fødsel forrige gang, men roer meg med at angsten forsvinner nok igjen i takt med størrelsen på magen ;-) Og hvor lei man blir av å gå gravid....

[Anonym bruker]

Hei! KJære deg--- er du redd for å føde, så sier jeg deg bare en ting: Stå på krava, og krev keisersnitt! Det er faktisk ikke noe som helst problem for sykehuset å skaffe deg det, det er bare så synd at mange i helsevesenet har føde-dilla. Har ei mor som er jm, så vet hva jeg snakker om... det er liksom feigt å ta KS, men vettu hva? DRIT I DET! Bare si det som det er; at du forlanger KS, basta bom! INGENTING Å diskutere! Jeg fødte vaginalt med nr 1 og kan godt forstå at folk gruer seg! Tror det er fortrenging som gjør at jeg tørr å gjenta det.. med nr.2 ble det KS pga komplikasjoner, og det kan jeg si; det var utrolig mye lettere! Hvis du er slank, tror jeg ikke du trenger å engste deg så mye for komplikasjoner, er du veldig stor, er det større fare på ferde..