Til dere som har mistet noen og drar til graven...

[Gjest]

Jeg bare lurer, hva slags forhold har dere til graven og hva gjør dere når dere er der?

 

Jeg lurer fordi jeg har liksom ikke noe forhold til det.

Når jeg er der blir jeg liksom stående å sparke i gresset litt før jeg går igjen...

Vet faktisk ikke hvordan jeg skal forholde meg til hverken stein eller situasjon?!

[♥ Piadi m/2 nydelige jenter♥]

Ja sånn føler jeg det også, er bare en stein. Jeg har bedre "kontakt" andre steder. Har vel noe med følelsen man får når man tenker på noen. Og når man står foran graven så er det litt tvungent.. Men nå har ikke jeg en mamma, pappa eller barn begravd da heldigvis.

[manonym]

Jeg går en del til grava til farmora mi (desverre en stund siden nå noe jeg har veldig dårlig samvittighet for..). Da har jeg som oftest med blomster, fjerner gamle blomster og rydder litt. Så sitter jeg der en liten stund, har kanskje en "samtale" inni meg selv hvor jeg forteller om hva som foregår i livet mitt. Jeg synst det er veldig trygt og godt.=)

[Gjest]

Jeg har heller ikke noe forhold til det. Er med familien til graver på vedkommendes bursdag og til jul og føler egentlig ikek at jeg har noe utbytte av det...Står litt som du og sparker i gresset...Venter på at bestemor skal grine seg ferdig, så vi kan kjøre hjem. Når jeg blir familieoverhode skal steinene klare seg selv, mine minner endrer seg ikke og forholdet til den som er død endres heller ikke om jeg legger aldri så dyre blomster ved steinen...

[MammaDilla]

Det kommer litt an på hvem som ligger i graven. Jeg har en nær venn liggende i en grav. Foreldrene valgte å avbilde han på gravsteinen. Siden jeg var på båreandakt og i begravelse så har jeg fått et slags forhold til gravplassen. Men vet ikke helt hva jeg tenker når jeg er der.. Minnes vel bare barndommen og alt det fine vi opplevde. Tenker ikke så mye på at han ligger noen meter under der jeg står, for det blir bare rart og ekkelt..

[Gjest]

Det er rart det der...

Forøvrig har vi jo vært og hentet steinen på et av hennes favorittsteder slik at selv den skal kunne relateres til henne, men det er fremdeles bare e stein, med fancy skrift og søt liten pippipp på toppen...

[Circe]

Jeg er vel sånn som deg, tillab. Var på graven til Pappa i dag. Det er så rart liksom. Får ikke noe forhold til det i det hele tatt. Syns det er lettere å forholde meg til ting jeg har etter han, bilder osv.. Graven er så unaturlig på ett vis. Jeg blir rett og slett kvalm av å være der. Det igjen får meg til å føle meg ille. Men det kanskje endrer seg etterhvert...

[Stjerne37]

Jeg blir trist når jeg er på pappas gravsten jeg,sørgmodig på en måte.Blir så lei meg for alt pappan min går glipp av med oss barn og barnebarn og med mamma.Ellers kan jeg gå ditt hvis jeg er lei meg fra før,føler jeg får litt kontakt med pappa og han gir meg råd.Høres kanskje sprøtt ut,men sånn er det.Ellers så pynter jeg med blomster.Har harr mange samtaler med pappa inni meg mens jeg står og kikker på gravstenen hans.

[Bellen^2]

Jeg pleier å besøke graven til bestemor og bestefar. Den er ikke så langt unna, ca 20 min med bil, men det blir med et par turer i året. Når jeg er der pleier jeg å rydde litt rundt gravstenen, tenne et lys på vinteren, og sende dem noen tanker. Forteller litt om hva som har skjedd i livet mitt og takke for stundene vi fikk sammen. Sier det ikke høyt da, men inni hodet mitt:) Jeg synes det er veldig fredelig og fint der.

[Gjest]

Når jeg er på pappa sin grav pleier jeg å stelle den når jeg er der.Plukke bort vissne blomster og sånt.tenne lys og sette nye blomster der.På pappas gravstein har vi bilde av en hjort som står i en solnedgang ved en skog.Det er slik pappa levde livet.Fiske og jakt var livet hans.så når jeg er på grava føler jeg vel egentlig at pappa er ute i naturen en plass ikke " i grava".Vanskelig å forklare .Men jeg liker iallefall å stelle blomstrene slik der ser pent ut.Det tristeste jeg ser er glemte graver.....

[Gjest]

Pleier å fortelle pappa hva han har gått glipp av siden sist.Sier det ikke høyt da .Bare inne i hodet mitt :0)

[Gjest]

Nå var mamma enebarn og foreldrene hennes er der og steller graven flere ganger i uken, så den biten tør jeg ikke røre engang, bestemor vet hvordan hun vil ha det...

 

Ser at flere av dere prater med dem i tankene deres, jeg har liksom ikke tatt med "friheten" til å gjøre det heller jeg, i frykt for å virke litt smårar:p

Men da er jeg jo ikke det da;) Hehe...

 

Men som jeg ser flere av dere sier, det er ikke der man nødvendigvis får best kontakt, føler det sånn jeg også, andre ting som jeg forbinder mye mer med mamma:)

 

Tusen mange takk for gode svar:)

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Det tok ganske lang tid før jeg fikk et forhold til gravsteinen til mamma. Tidligere så jeg mer på bilder og tingene hennes, favorittbøker og sånn. Hun døde da jeg var 12, og først i de siste 5-6 årene (jeg er 33) har jeg hatt et forhold til stedet, og synes det er fint å dra dit. Jeg tar med blomster, tenner gjerne et lys og forteller (høyt faktisk, men det er aldri noen andre der ;-) litt om hva som har skjedd.

 

Savnet henne veldig da jeg gikk gravid, så da var jeg der en del og delte mine tanker og følelser. Var der sist med Mia og vi hadde med en blomsterbukett hver. Synes det er trist at hun aldri fikk oppleve å være mormor, og at Mia aldri får møte henne, men jeg skal sørge for at hun vet hvem mormoren sin var.

 

Rart at jeg har levd lengre uten mamma enn jeg gjorde med henne, og likevel har hun så stor plass i livet mitt. Jeg lurer fælt på hva hun synes om de avgjørelsene jeg har tatt i livet, og den personen jeg har blitt. Lurer på om hun er stolt av meg. Sånne ting tenker jeg en del på hver gang jeg er der. Selv om det blir noen tårer underveis så har alltid en god følelse hver gang jeg drar derifra :-)