VET IKKE HVA JEG SKAL GJØRE!

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten i 5,5 år, og sammen har vi en datter på snart 3 år. Samboeren min er ingen enkel mann å leve sammen med, men det er sikkert ikke jeg heller. I alle fall ikke i følge han. Vi krangler ganske ofte, og da går det som regel i ting jeg sier- eller gjør feil. Altså ting som går på meg som person. Vet at jeg kan være ganske sta, og jeg har bestemte meninger, men i våre diskusjoner er ALLTID jeg som legger meg flat og "kommer krypende" for at vi skal bli venner igjen. Jeg orker ikke krangle.

 

Hjemme er det stort sett jeg som gjør det meste. Jeg vasker, støvsuger, vasker og bretter klær, tar meg av alt stell med datteren vår osv. Han er veldig flink til å lage mat. Det skal han ha for:) Syntes dette egentlig er greit, selv om jeg skulle ønske han kunne rydde opp litt etter seg. Han er ekstremt rotete av seg. Jeg er mer den strukturerte og "ordentlige"typen! Uansett forventer han at det skal være sånn som vi har det..han er nok veldig bortskjemt hjemme i fra.

 

Føler at det ikke er noen ting som skal til for at det blir bråk. Nylig var vi ute å reiste. Jeg kicket litt på alt for mye alkohol før middagen den siste kvelden (har veldig mange vonde og dårlige erfaringer med det!), og det endte med at han forsvant i villt sinne og ble borte. Jeg fikk bbeskjed om å komme meg til helvete ut av hans liv osv. De andre som var sammen med oss syntes dette var ganske uakseptabelt. I tilegg var det jeg som sa minst i den situasjonen. Dagen etter var han like sur. Nå er han ganske blid, og det sklir vel over denne gangen også som alle de andre gangene. Vi hadde også bestemt oss for å flytte fra hverandre for noen måneder siden, men det har altså ikke skjedd. Ting har egentlig fungert ganske greit siden da. Men nå er jeg jo så i tvil igjen om hva jeg skal gjøre. Føler jeg "bygger" meg opp når vi har det ok, for så å bli dyttet ned i møkka igjen når en ny krangel oppstår. Får helt angst bare på tanken om å skulle bli alene med datteren vår, at vi ikke skal på ferie sammen etc. Har også vært til samtalen på familievernkontoret alene..han nekter å bli med på sånne ting.

 

Noen som kan kommemed noen innspill til meg? Noen gode råd, anbefalinger, hvem jeg kan snakke med/ få tips hos osv? Hadde blitt veldig glad for det. Jeg innser jo at noe må gjøres..og det har jeg jo også skjønt lenge, men dette er så vanskelig.

[shayan_jente_04.04.]

Huff da! høres ikke helt bra det her, men det er på en måte opp til deg dette, HVA VIL DU VIDERE? VIL DU FORTSETTE MED HAN ELLER VIL DU GŨFRA HAN?

Jeg var selv 17 år da jeg fikk min 1. unge , og alerede etter 6 mnd etter at barnet var født så var jeg aleneforsørger.

Jeg trodde aldri at jeg skulle klare meg, elene med dattern vår og uten ham, men fant ut at livet begynte å blomstre u5ten ham ( han var voldelig mot meg ) , jeg kunne gjøre som jeg ville uten at han idioten satt der og kommenterte hvert eneste skritt jeg tok.

Jeg kunne få mamma til å sitte barnevakt og ta meg en kveld med venner osv.....

Så kjære anonym, dette må være en avgjørelse som du må ta selv, det er ingen i hele verden som kan hjelpe deg med samlivet.

Du må finne ut om han er til å forandre eller ikke ( det var ikke exn min ), og du må finne ut hva som er det beste for barnet ditt.

Tro meg, diu trur at du ikke kommer til å klare deg uten han, men der tar du feil, vi kvinner er mer selvstendige uten mannfolka, de bremser oss opp på mange måter......

Så tro på deg selv, og gå etter det som er best for deg og barnet ditt!

Jeg møtte en flott fyr etter at det ble slutte med exn min ( noen mnd etter ) det var kjærlighet etter første blikk ( jeg som trodde at exn min var mitt livs kjærlighet ) , i dag etter ca 6 år fra bruddet med exn min har jeg og den fyrn som jeg møtte da 2 flotte barn sammen på 3 år og en bebi på 5 uker + datter min fra mitt tidligere forhold. I dag har vi vært gift i snart 4 år og stor trives ( han ser på dattern min fra det tidligere forholdet som sin egen datter ).

Vi oxo er uenige om ting, men det er ting som vi blir enuge om og som sikkert de fleste par ar.

Så mitt råd til deg er at du skal se dømme forholdet deres og finne ut hva som er best!

 

Ønsker deg masse lykke, og vet at du vil klare deg helt fint uansett åssen valg du tar!

 

 

Lykke til!

 

klem

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg å gå inn på alenemor forum og spørr til råds der. Der inne er det alltid noen som har gått gjennom det samme som deg, og som kan gi deg råd etter fra sin egen erfaring.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Det var godt å høre at livet kan bli bra uten disse mannfolka:) Og takk for råd og tips. Tar gjerne i mot flere også