Et skikkelig syteinnlegg....

[Anonym bruker]

Ja, nå sitter jeg her og føler meg jævlig og deprimert.. Sendte nettopp avgårde samboeren min og datteren min på besøk som jeg egentlig skulle være med på. Men jeg har ikke overskudd. Har bare lyst til å sove. Sitter her med skikkelig dårlig samvittighet ovenfor de to som betyr mest for meg i hele verden. Jeg føler at jeg har ingenting å gi dem. tårene triller. Nå har jeg ca 5 uker igjen til termin og er så fryktelig sliten. Det føles nesten som jeg lever i en boble. Alene. Vil så gjerne engasjere meg i det som foregår utenfor men klarer ikke.

Jeg vil være glad og sprudlende. Det er jo meg! Vil glede meg til den nye tilværelsen som tobarns mor, men er mest redd...

Jeg håper denne "tilstanden" går over snart, så jeg kan bli meg igjen.

Er den noen andre der ute som føler det på samme måte?

Eller kanskje du bare har noen trøstende ord og komme med...

Jeg klarer ikke å prate med noen om dette, og velger også å være anonym her.

[stima]

Uff da...Men du kan vel prate med samboeren din om det vel? Det er jo så vondt å ikke få sagt det man går å bærer på..Du er vel ikke redd han skal synes at du syter?-håper ikke det!

Noen veninner da?

[Anonym bruker]

Det er litt vanskelig å prate med ham om det... Jeg har jo forsåvidt prøvd, men han er ikke så fllink med følelser... Venner har jeg mange av, men jeg har trekt meg litt vekk fra de. Jeg er kjent for å være ei glad jente og vil ikke at de skal tro noe annet. Høres sikkert helt rart ut..

 

[En velsignet kvinne]

Eg trur dette er hormonene som er litt ekle med deg! Det går heilt sikkert over om ikkje så lenge! Ta vare på deg sjølv. Eg synes ikkje du skal ha dårleg samvittighet. Du ber på ein flott liten baby, og nå er det fars tid til å ta seg mykje av storesøster! Prøv å sov/ slapp av. Ikkje tenk på alt praktisk som kanskje ikkje er i orden. Babyen treng ikkje alt mulig av utstyr og mengder av klær den første tida. Les ei god bok, om du liker det, eller finn på andre ting. Det er kanskje litt godt å få vera litt åleine for tida?! Du kan jo prøve å skrive ned følelesane dine/ tankane dine. Det er god eigenterapi, og kanskje vil samboaren din forstå deg betre då! Lykke til!!!!

[Vårbebis]

Hei,anonym..

Måtte lese innlegget ditt flere ganga.. va som eg skulle ha skrevet det sjøl...kjenne meg bare SÅ igjen i det du skriv! Har sjøl ett par uke til termin, og har hatt flere tilfella i det siste kor eg bare e søkksliten, orke ingenting, vil ingenting.. "gjemme meg bort", for eg vil ikke vise omgivelsan kor sliten og lei eg e.. Vil gjøre det beste for mannen, og i huset, men finn ingen overskudd til det.. kan sitte å bare være lei meg, tåran bare trilleog trille..

Men når fornuften "tar over", greie eg å tillate meg sjøl å ha det sånn.. det e litt godt.. bare ta det med ro, tenke på seg sjøl, og ikke sette noen krav til seg sjøl.. trur det e litt viktig! Å gå høygravid e en 24 timers jobb i seg sjøl.. det kreve masse.. og da har man ikke overskudd til så mye mer! Trur omgivelsan forstår det.. Føle og sjøl at man sett venna tilsides mange ganga, og bruke lite tid på dæm no, men trur det må være sånn! Man får heller komme sterkere tilbake seinere..

Iallfall, lykke til vidre, og håpe du greie å legge bort den dårlige samvittigheta (vet det ikke e lett...), og at du kan greie å nyte tida litt..

Ta vare på deg sjøl...

[Keiko&Sivert Nikolai<3]

Heisann!<

Har ingen gode å råd å komme me, men nån trøstanes ord har eg;)

Hørtes ikkje ut som at du hadde d nåkka greit akkurat no, men en ting skal du vite, du skla ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke kan delta så mye som før!

Du må gjøre d som du føler er best for barnet, fordi d e d som e best for heile familien egentli;)

Eg trur at vi alle har både gode og dårlige dager.

Åg den samvittigheta har lett for å ta overhånd av og til når man e gravid.

Vi leve nok alle litt i våres egen verden fortia, og d hadde jo hvert litt rart vesst vi ikkje hadde gjort d, vi har jo trossalt et liv inni oss:)

Eg trur alle gravide e litt redd på en eller anna måte, og d e bare sunt sei jordmora mi, hun sier også at de som er redd og som tenker på konsekvenser osv, har lettere å takle problemer hvis de skulle oppstå

Sjøl e eg litt redd sia eg e førstegangsfødene, og snart alenemor, og alt e nytt og ukjent, og da e d ikkje rart om man e litt urolig;)

 

Stooooooor trøsteklem:)

[Anonym bruker]

Takk for svar fra dere:)

Det er godt å vite at man ikke er alene der ute. Og med litt oppmuntring føler jeg meg faktisk mye bedre i dag.

Jeg har også pratet med samboeren min om hvordan jeg føler det, og hva han kan gjøre for å hjelpe. Håper det har trengt inn:)