innen 1 år tror jeg at jeg er alenemor

[Anonym bruker]

og det er vondt å kjenne på, men jeg greier ikke mer;

han prioriterer jobben forran oss og er sjeldent hjemme med ungene når de er syke

han klager hele tiden på meg, rotet mitt og mine feil og mangler

har aldri lyst på sex med han mer, han har lyst men ikke jeg, så det blir liksom pliktløp fra min side og det gidder jeg ikke lengre

jeg sliter med angstanfall innimellom, han mener det er bare å ta seg sammen

vi har ingen drømmer sammen og ingen planer, det mener han er å "sveve" for mye og liker heller at vi føttene planta på jorda

bor altfor trangt men han mener vi ikke har råd til noe større, leiligheten her står på han, tror ikke han vil kjøpe noe sammen med meg selv om vi er gift

han gjør ingenting her hjemme annet enn å ligge på sofaen når han kommer hjem

jobber fra 8 til 18 nesten hver dag pluss lørdager

vil aldri dra på ferie sammen

og jeg kunne gått i det uendelige...jeg er så sliten og i dag har det toppet seg ettersom jeg er hjemme igjen med syk unge enda det egentlig var hans tur...

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Skjønner deg godt! Lykke til med avgjørelsen!

[Anonym bruker]

Hvor lenge har du bodd i leiligheten med ham, og hvor gamle er ungene deres? Finnes regler som går på at man har rett på en viss prosent av boligen til ektefelle/samboer dersom man har bodd sammen lenge nok, og har barn sammen. Lurer på om det er fem år det er snakk om. Det må du sjekke opp i, så kan han sitte med skjegget i postkassa når han innser at det ikke var så mye vits i å vegre seg for å kjøpe noe sammen med deg. For alt dere vet kan du ha rett på halve kjøpesummen av leiligheten, enten ved at han kjøper deg ut, eller at han selger, og gir deg halve kjøpesummen.

[blond]

Visstnok er det slik at når damer gjør det slutt har de tenkt på det lenge og det har vært mentalt slutt lenge før de faktisk gjør det slutt. For menn kommer dette visstnok som en stor overraskelse for mange, da de trodde at de hadde det bra i forholdet.

 

Har du snakket med mannen din? Kanskje han tror det er ok for deg å ha det slik? Kanskje han har alt han drømmer om, borsett fra at han skulle ønske at du var mer vennlig?

 

Jeg tror det er lurt av deg å "innkalle" til samtale. La han få vite hvordan du har det uten at du klager eller anklager, bare fortell det på en enkel måte slik at det når inn til han. La han få vite at du savner tid sammen med han, fellesskap og drømmer. Fortell han at du mister lysten på han og hvorfor. Vær mer åpen mot han slik at han skjønner situasjonen. Gi også han mulighet til å fortelle hvordan han har det.

 

Jeg tror også at du bør fortelle han mer om hvordan det er for deg å ha angst, og kanskje finne fram til faglitteratur eller en forklarende artikkel slik at han skjønner at det ikke bare er å ta seg sammen. Hadde det vært så enkelt hadde du vel ikke hatt angst??

 

Håper dette var til litt hjelp. Ønsker deg lykke til! Ikke gi opp, men gi dere/han tid og tålmodighet, men ikke glem å stille realistiske krav!

[Anonym bruker]

Jeg er ikke enig med personen over her. Jeg tror det lureste du kan gjøre med mannen din er ikke å si hvorfor det han gjør er galt, men heller komme med eksempler, og så komme med forslag på løsninger til begge to.

 

Du sier ingenting om hvor mye du jobber, eller hvordan ting er fordelt. For alt vi vet jobber du en dag i uka, og unngår å fortelle oss de tingene som setter deg i et dårlig lys. jeg kritiserer deg ikke, sier bare at dette bare er en side av saken.

 

I et forhold er det aller, aller, aller viktigste kommunikasjon. For å få noe annet til å fungere må dere kunne kommunisere skikkelig først. jobb med det, og ta resten etter hvert. Spør ham om det er noe som plager ham, vis litt trygghet, slik at du kan peke tilbake på din oppførsel senere som noe positivt, om han skulle ville "angripe deg" i kampens hete.

 

Sånt som dette er aldri lett, men du må for guds skyld ikke unnlate å gjøre noe med dette før det går for langt. Da vil du ikke klare å stoppe, og han vil føle at han blir anklaget for hele verdens problemer.

 

Innimellom hjelper det å prøve å se ting fra hans perspektiv også.