til dåkker som skal bli singelmødre

[frøsa]

eg lure så på korsn d føles.her sett eg med verdens beste mann,som skal støtte meg når fødseln starte,og være der underveis,og forhåpentligvis etterpå til evig tid.allikavel e eg LIVREDD.tenke så på dåkker om d føles grusomt,og om dåkker e redd og ensom.har dåkker nån som skal være hos dåkker når d nærme seg,som kan støtte og hjelpe?eller e d eg som e pingla?eg beundre dåkker ihvertfall.lykke til alle sammen,håpe alt går bra både før,under og etter fødseln.

[Singelmamma og banden]

Er alene med to barn fra før. Var fullstendig klar over da jeg valgte å beholde babyen at svangerskapet og fødselen går jeg gjennom alene, og tiden etterpå har jeg neppe allverden med avlastning. Pappaen vil gjerne være på banen, men vil ha test først så han er sikker på det er sin. Finnes ikke tvil om det for meg, men han har nå funnet ut dette da. Han ser for seg vanlig samvær når barnet blir større. frem til da har jeg tilbudt en åpen dør-løsning, slik at han får se babyen mest mulig. Vi er helt enige der, skulle gjerne sett mer, men blir praktisk vanskelig pga reisevei, tidligere barn på begge sider, og jobb. Fra før har jeg så godt som null samvær/avlastning på de to eldste. Men det fungerer fint, og jeg har ikke følt dette som noen byrde hele svangerskapet, for å være ærlig så gleder jeg meg veldig, selv om jeg vet at det kommer til å bli tøft. Det som er tøft nå er dagene på overtid og at jeg må krangle alene med helsevesenet ang termin og oppfølging, og slike tanker kan jeg jo ikke dele med barna mine eller så mange andre.

 

Men jeg vil tro at det er MYE tøffere for de som blir forlatt i svangerskapet eller like etter fødsel, eller føler seg alene i et forhold. Jeg har gått inn i dette med åpne øyne og vet hva jeg har å forholde meg til. Det har vært mitt valg, ingen har valgt for meg. Og jeg føler at vi er ca en vanlig familie, bare med en voksen i stedet for to. Og jeg slipper å krangle med en annen ang ansvarsfordeling i hjemmet, barneoppdragelse etc. Egentlig synes jeg at jeg har det ganske godt, selv om jeg er alene :-) Jeg har prøvd den andre versjonen også, og det var i grunnen mye verre. Men så falt jeg nok også for feil mann... ;-)

[frøsa]

godt å høre at du ser lyst på d.og eg e enig med deg at mange som e i dårlige forhold kanskje e mykkje meir ensom og aleina.kanskje førr at eg e så frøktelig redd for fødseln,at eg ikkje ser d førr meg å våkne aleina med rier,livredd,og skulle ordne alt sjøl.men alt har jo med innstillinga å gjøre.ønske deg alt godt,og at samarbeidet med pappaen kommer til å fungere.

[Singelmamma og banden]

Det tror jeg nok det kommer til å gjøre. Det er jo ikke noe vondt blod mellom oss, vi hadde liksom bare aldri tid til å treffes og skled fra hverandre. Mulig ordner det seg mellom oss igjen også? Sistnevnte er vel tvilsomt siden ingen av oss kan flytte av hensyn til de andre barna (jeg har to alene, han har ett med delt omsorg), men å være venner når det er barn med i bildet er jo heller ikke akkurat så dumt ;-)

 

Og fødselen din går helt sikkert bra! Det er j... vondt, men det er er verdt det!

[Ane**]

Har det egentlig helt fint

Hender jo jeg føler ting er trist, men det er mer på barnet sine vegne, som blir satt til verden med en far som viste seg å ikke være helt "stabil"...

 

Har ei datter fra før også som jeg har vært aleine med mesteparten av tiden, så vet jo hva jeg går til sånn sett...

Tror det kommer til å gå helt fint jeg, ringer x-kona til pappa når fødselen er i gang, så blir hu med meg...

 

Og for å være helt ærlig når det kommer til det å føle seg ensom osv som du spør om... Noen ganger når jeg leser inlegg her om mannfolk som er utro, folk som føler seg alene, krangler i forholdet, osv osv så er jeg nesten litt glad jeg er aleine noen ganger... Har liksom aldri de bekymringene der...