dette går ikke bra......

[Anonym bruker]

jo større barna blir...til lenger vi er sammen....til mer vi utvikler oss.....så glir i fra hverandre......jeg er sliten og lei av alle kampene om forskjeller, forskjellig syn, forskjellig tro, forskjellig barneoppdragelse, verdier, normer og ja jeg kunne forstsette i de lange baner....

jeg inrømmer at jeg klarer ikke tilpasse meg hans forventinger...men er det egentlig meningen at jeg skal når han tok valget å bli med ei som er norsk?

han rakker ned p¨å hele familen min og inkludert meg....jeg er dom i hue, blåst osv. osv....

han slenger kommentarer til største ungen i huset som egentlig er rettet mot meg....og det er LAVMÅL!!!!

huff...veit ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig....er bare så lei, fustrert slitn og maktesløs.......kansje jeg psyker meg opp til den dagen jeg går fra han.....men gud som jeg gruer meg....ikke pga noen følesler for han for de har han kvalt for leeenge siden....men for ungene mine...jeg er redd hvordan situasjonen blir.....jeg vil ikke at han skal ha jentene alene....jeg vil ikke at han skal ta de med på ferie til sin familie....jeg vil ikke vil ikke vil ikke.............og det er virkelig ikke for å være jævlig...men fordi jeg er redd ungene ikke kommer hjem igjen.....

han bli irritert på meg for ett par år siden hvorfor ikke største kunne være hos hans søster i stockholm alene i en mnd slik at hun kunne lære dems språk......og jeg nekta.....nei da var jeg egoistisk syntes han! hvem pokkr lar vel barnet sitt være hos ei dame som er første gang barnet møter og andre gangen jeg hadde møtt..uansett om det hadde vært mora hans hadde jeg ikke gådd med på det!!!!

jeg synes han er så egoistisk! han reiser mye og det går utover meg og ungene! så nå sitter jeg her med 500kr til slutten av mnd til jeg får penger....ikke råd til ei sløyfe å sette på klærne til ungene på 17.mai en gang....enda mindre til å dra ut med dem......og hva sier han til det....."æsj hva f**** er vel 17.mai....er bare dere norske som er så blåste at dere bryr dere om sånnt" så da jeg spurte han om penger til å finne meg ei skjorte å ha på meg 17.mai på tilbud nei fikk jeg til svar det hadde vi ikke råd til...men han dro å klippte håret sitt istede.....noe jeg har villa gjort i 1,5år uten at jeg har tatt meg råd til det pga. hans pengeforbruk og at barna må komme forran meg....

 

han klarer også å si at jeg ikke er bra nok til ungene.....og om noe skjedde meg kom aldri min mor her i norge til å få ta vare på barna...men hans bror i sitt hjemland....for min mor er visstnok ikke egnet...(hun har 4 barn er gumor på 4 og har jobbet i barnehage i en mannsalder)

han sier også at han kun er sammen med meg pga at jeg er moren til ungene og at jeg ikke er verdt å være med han....og at i forhold til hans tankegang kan han ikke se meg engang.....ja og vanvittig mye anna som ikke egner seg på trykk en gang.......er sååååå leeei!!!!

hadde aldri trodd jeg skulle ende med en sånn mann og enda mindre sette mine barn til verden med en mann som er 10000ganger verre enn min egen far.......

huff...dette ble bare rot...men godt med en utblåsning...

[Mulatica]

HI, dette må du ikke finne deg i! Det er ikke greit å bli trakassert av sin egen mann på den måten, det er ikke greit å bli kalt for blåst, og det er ikke greit at du ikke får leve et greit liv.

 

Mitt tips er å ta kontakt med familierådgivningskontoret. Kanskje bare du først alene, uten at han vet om det, sånn at du kan få hjelp og støtte der. Og senere kan dere dra dit sammen for å finne ut hvordan dere skal løse dette, enten det blir å være sammen eller hver for dere. Men det livet du beskriver her fortjener ingen å leve.

 

Han kan ikke bestemme alt over barna. Sjekk på folkeregisteret om du har foreldreansvaret alene eller sammen med ham. Jeg trodde vi hadde sammen, men jeg hadde alene. Uansett kan han ikke skaffe pass til ungene uten din underskrift.

 

Du må selv bestemme hva du vil gjøre, men du bør gjøre noe, både for din og ungenes skyld. Ingen kan ha det bra når situasjonen er sånn. Lykke til!

[Anonym bruker]

føler med deg..

en av grunnene til at jeg ikke går fra mannen min er at jeg er kjempe redd for at han skal ha henne alene, og hva som vill skje med henne. håper virkelig du finner en løsning!

[kajak&Daniel]

Huff, dette var trist lesing. En ting som er sikkert er vel at det iallfall ikke kan fortsette slik det er nå! Han har jo ingen respekt for deg. Hvis han er så imot nordmenn, så hvorfor i all verden giftet han seg med ei norsk dame?? Hvis hans forventninger er at du skal oppføre deg annerledes enn nordmenn flest, så burde han jo heller ha funnet ei som er slik han ønsket i utgangspunktet. Når man gifter seg med en person, så må det jo være pga man liker den personen for den den er, ikke for den man håper å kunne forandre den til! Jeg skjønner at det er barna som gjør dette vanskelig, og jeg forstår jo frykten din. Men som Mulatica skrev, så må han han din underskrift for å få pass til de. Han ønsker jo sikkert å ta de med til hjemlandet på besøk, men det får være hans problem. Hadde han oppført seg slik at du hadde stolt på at ikke noe skulle skje, så hadde han jo sikkert fått det, så at han ikke får ta de med dit, kan han da skylde på seg selv for. Angående at eldste barnet ikke fikk være en måned hos søsteren hans, så er jo det ikke noe annet enn et urimelig krav fra han. Tror ikke det er mange foreldre som bare hadde sendt barna bort på besøk i en måneds tid. Og iallfall ikke til noen de ikke kjenner noe særlig!

At han bare er sammen med deg pga du er barn til ungene hans.... Du var jo tydeligvis verdt nok til at han valgte deg som mor til ungene sine da! Det er vel heller motsatt. For du fortjener MYE bedre enn dette her.Det blir sikkert ikke noe lettere å gå fra han om du venter.. Jo fortere jo bedre! Barna dine kan jo heller ikke ha det noe særlig bra når de ser hvordan faren deres behandler mora deres!

Du får kontakte familievernkontoret og få hjelp. Si fra til de om hva du frykter kan skje. Dere må jo komme fram til en løsning på dette, og du må komme deg unna han! Han gjør bare livet surt for deg og barna nå!

Lykke til!!!!

[Gjest]

Dette her er veldig trist. Vil han ikke barna har det bra på 17.mai sammen med andre unger?! Han er nok en ganske egoistisk man. Jeg håper at du finner en løsning ganske snart for barnas skyld. Stakkars deg som befinner deg i en sånn vanskelig situasjon. Håper du har folk som kan hjelpe deg og kan gi support.

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra min arabiske kjæreste for 6 mnd siden, vi har en sønn på 2 1/2 år. Han var akkurat som din mann, ingenting var bra nok, vennene mine og familien min var bare søppel i hans øyne++++

Jeg har hele omsorgen for gutten alene, xmannen min kontaktet fam.kontoret etter bruddet og han ønsket å se gutten nå og da. Han ser han ca 1-2 dager i uken nå. Han har ikke hadd han alene enda.

Du bør komme deg ut av dette forholdet, for barna sin del. Det er ikke bra om de vokser opp i et slikt forhold. Og mannen din kommer aldri til å forandre sitt syn, det kommer bare til å bli verre. Det er helt feil å holde sammen pga barna, og mange bruker det som en unnskyldning for å bli i forholdet fordi man ikke tørr å ta det steget å flytte. Det høres ut som at du har det jævlig nå. Det er vondt å bli alene, men det er for en stund, du kommer over det. Bedre det enn å være i forholdet å ha det vondt resten av livet.

Uansett så har barna krav på å se faren sin og han kan treffe dem. Ta kontakt med fam.kontoret å be om råd der.

[Happiness♡*en jente&en gutt*]

Jeg føler med deg

 

[Anonym bruker]

Når man blir sammen med noen, uansett om det er en fra samme kultur eller en annen, så må begge tilpasse seg. Derfor er det riktig at du skal tilpasse deg til han, men like mye skal han tilpasse seg til deg. Jeg vil påstå at det er feil dersom du mener at det bare er han som skal tilpasse seg fordi han valgte å bli sammen med ei som er norsk. Like mye valgte du å bli sammen med en som ikke er norsk. Det er derfor begge sitt ansvar å imøtegå hverandre.

 

Slik du skildrer situasjonen, virker det som om ingen av dere klarer å tilpasse seg den andre. I tillegg sier og gjør han ting som du absolutt ikke skal godta. Det virker som om han ikke har respekt for deg, din familie eller din kultur, og det kan du selvfølgelig ikke godta. I et sunt forhold skal man ha respekt for hverandre og hverandres verdier, det skal ikke bare gå en vei.

 

Jeg synes du bør foreslå at dere oppsøker et familievernskontor slik at dere først kan prøve å få hjelp. Det er jo lov å håpe at problemene skyldes at han ikke har forstått at også han må tilpasse seg. Hvis han ikke vil dette, bør du søke råd og hjelp om hvordan du kan komme deg ut av situasjonen. Dette virker ikke som en sunn situasjon for noen, og særlig ikke for barna, som fort blir den lidende parten her.

 

Lykke til. Håper situasjonen løser seg på en eller annen måte.

[Anonym bruker]

jeg synes synd på deg. Du må komme dei ut av forholdet, men også sikre at du får full omsorg for barna. En så egoistisk mann kan desverre finne på å ta barna, ikke for at han ønsker den daglige omsorgen selv, men fordi han ikke vil gi deg den seieren at du har dem. Ta kontakt med familierådgivingskontor og eventuelt krisesenter.

[Anonym bruker]

dette er meg HI igjen......

tusen takk for deres støtte.....det trengte jeg virkelig...og kommer nok til å trenge den i tiden fremover også......

 

 

jeg har prøvd mitt aller beste på å tilpasse meg han! jeg viser respekt når vi er med hans familie...når han er i tlf...når vi er med andre forlk...til og med når vi er med min familie.....jeg går ikke ut på kveldene....oppdaterer han alltid om hvor jeg er/hva jeg har gjort (dette pga. jeg må)

jeg har godtatt så vanvittig mye fra han og hans familie...men det sier bare stopp nå!

jeg har spurt han før hvorfor han ble sammen med meg når han vil endre allt med meg...da sier han fordi han vet at jeg er verdt å ta vare på om jeg blir som han ønsker...(men hvem er vel ikke det??) og at han ikke hadde verdier når han ble med meg....

 

da vi ble sammen var han en mann full av liv...vi gjorde mye sammen delte alle meninger og syn....han mente i flere år at han ikke var muslim...og at han aldri kunne bo i sitt hjmland mer pga dems religion og kultur for han var så forskjellig fra dem.....han forguda mamman min og jeg var det beste som hadde skjedd han....

me nå...ja nå har han funnet "allah" og snudd totalt om på flisa....godtar ikke vennene mine...de han sier jeg ikke får være med kan jeg ikke møte for han finner det ut....jeg vet ikke hvem han kjenner.....

han mener at jeg ikke bare skal gjøre allt husarbeidet...men jeg skal ELSKE det....og sånn er jeg bare ikke....jeg gjør det for det må gjøres...men ingen kan tvinge meg til å elske det....

han vil bli sett sammen med meg minst mulig....og har selv sagt at grunnen til at det tok 3år fra første til andre møte med hans familie var pga. han skjemmtes over min "oppførsel"(hvilken oppførsel kan man ha når man bare kan sitte i sofan og ikke si noe fordi man ikke forstår hverandre?og hva kan jeg ha gjort feil når det eneste jeg har gjort er husarbeid når vi har vert med dem?)

og her om dagen sa han selv at han skulle hatt ei dame slik som dama til broren hans er.......(hva faen er det å si da???) hun kan nesten ikke norsk....og vet ingenting om livet utenom klær, husarbeid og det broren hans velger å la henne vite......veeeel sånn er ikke jeg!!

han sa også etter jeg fant ut at han hadde vert på møtesider på nett at han ikke hadde vert utro...men skulle aldri hatt dårlig samvittighet om han hadde vert det.......

han orker aldri høre på hva jeg vil fortelle...for det er jo bare uten mening...og tydelig kommer fra en helt blåst person.....

 

huff....nå skriver jeg sikkert bare om igjen det jeg skrev sist...men huff jeg er så fustrert at jeg klarer ikke tenke på hva jeg skrev sist....

 

vi sover i hver ende av senga nå......han kommer ikke i nerheten av meg...ingen antydninger....og tro meg jeg er glad

i nerheten av han heller lenger!

han har gjort sååå mye kvalme at det er til å spy av!!!

han mener jeg er ondskapsfull og full av jævelskap siden jeg i det hele tatt tenker å gå ifra han.......og mener at jeg kun gjør det for å kunne fly over hver mann på gata.....(jæddi.....så logisk)

 

sist jeg skreiv...da følte jeg allt litt sårt...men i de siste dagene har jeg virkelig begynt å utvikkle sinne og likegyldighet for han på en og samme gang.........sinnt for måten han har vert mot meg i sååå lang tid....og likegyldighet ovenfor hva han driver med.....hadde han enda bare vert utro og forelska seg i henne...kansje han hadde gidd slipp på meg da......ja jeg skulle faktisk ønske det!

 

jeg er utslitt...og begynner å miste gleden med allt....for jeg får jo ikke gjort noe.....uten at han skal bli forbanna eller bruke det mot meg på en eller anna måte.....

 

jeg skal begynne å jobbe igjen til høsten...men tviler at jeg får meg noen jobb.....for jeg får ikke lov å jobbe:

i byen....

som stuepike

vasking

nattvakt

hjemmehjelp

hotell ovehode

++++++++

 

grunn: alle som jobber sånn er det som begynner på H

 

så hvor enkelt er det da når man ikke har noen utannelse for at jeg møtte han da jeg gikk på vgs.......og ikke har allt for mye arbeidserfaring pga. jeg har vert hjemme med barna......

 

FAAAAEN ALTSÅ!!!!!!!!!

[#Ariadne#]

vil bare ønske deg masse lykke til!!!

 

 

[Anonym bruker]

Bare for deg å stikke. Det er jo ikke til å lure på om du kommer til å få det bedre uten... Du er så utrolig mye bedre enn ham! Ingen vits i å ofre noe mer for en som ikke gir noe igjen.

Lykke Til!!!

[Mulatica]

HI, når du skriver det ned så ser du vel at det ikke er greit å leve på den måten? Jeg syns det kommer enda tydeligere fram hva du bør gjøre, både for barnas og din egen del. Håper sinnet ditt kan gi deg litt ekstra styrke sånn at du får gjort noe med denne situasjonen. Lykke til!

[heidere]

Husk at du bare har dette livet, og at årene går fort. Ikke la et valg du tok for lenge siden ødelegge livsgleden din. Det er ikke for sent å skaffe deg det livet du ønsker, og jo før du gjør det jo flere år vil du kunne leve som du selv vil. Hvorfor gå på akkord med deg selv for å tilfredsstille noen som ikke engang virker som han vil deg vel?

Han fortjener deg ikke, og du fortjener mye bedre enn han, og det kan du få. Alene, eller med en annen vil du selv kunne bestemme over din egen hverdag og økonomi. Det er faktisk en selvfølge at du skal kunne det. Du kommer til å bli så mye sterkere uten, det vil også gagne barna dine.

[Anonym bruker]

Må være en fæl situasjon å være. La merke til en ting i beskrivelsene dine, det du forteller om er LANGT FRA hva en muslimsk mann skal være. Vet ikke akkurat hvor langt du vil komme overfor han med å påpeke det da men... Det med husarbeid er heller ikke korrekt, for det første så hjalp til og med Profeten til med husarbeidet! For en muslimsk mann er det heller ingenting i veien med å være gift med en kristen kvinne. Høres ut som om han FØRST og fremst bør se på sin egen oppførsel og korrigere det som trengs der slik at han kan oppføre seg som en ANSTENDIG muslimsk mann skal gjøre for det du forteller om i hans oppførsel er så langt fra Islam som det kan få blitt (kanskje det hjelper om du kan bruke "hans" argumenter). Du kan også minne ham på at Gud (Allah) har sagt at selv om en mann misliker noe med sin kone så skal han overse det, det kan være ting med henne som han ikke ser som Gud (Allah) synes er veldig bra!

 

På en måte høres det nesten ut som om han kanskje har så dårlig samvittighet for sine egne feil (da spesielt i forhold til det han vet han har forsømt når det gjelder religion) at han angriper den som er nærmest som da dessverre er deg.

 

Bruker han religion som unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk så er det verste type! Men, er du overhodet interessert i å få litt bedre forhold enn det dere har nå så er en mulighet å få andre inn i situasjonen? Gjerne muslimer som han forhåpentligvis da vil høre litt mer på som også kan snakke ham til rette og forstå hva han gjør galt?

 

Uansett, er en forferdelig situasjon å sitte i - håper du finner en løsning som både du og barna kan leve med!

 

 

[Anonym bruker]

Uff, jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver,HI!

Mannen min er ikke muslim, da, men ellers. Vi er fortsatt gift, men det er bare pgr av oppholdstillatelsen hans. I fjor sommer endte det med at jeg og babyen dro på krisesenter, hvor vi bodde i to måneder. Da jeg flyttet hjem gikk jeg med frykt hele tiden, da han kunne være voldelig også. Leiligheten var min, så han hadde flyttet ut. Jeg skiftet alt av låser, men turde nesten ikke gå utenfor døra. I januar begynte vi forsiktig med samvær, og vi var mer og mer sammen. Han var veldig forandret, lignet "seg selv" igjen slik han var i begynnelsen. Men sakte, men sikkert, nesten uten at jeg har merket det har det glidd tilbake til gamle mønstre. Nå har jeg satt foten ned, og har minst mulig med ham å gjøre. Er kjempe vanskelig,har så mange minner, drømmer og håp, som gikk i dass!! Hjemlandet hans er spesielt sårt for meg, har levd store deler av livet mitt der, da foreldrene mine jobbet der. Nå føler jeg det kjempesårt, Huset vårt (mannen og mitt) der, lyden, lukten, hundene våre, familien, vennene... Men dette er jo liksom hans nå, og miljøet i hjembyen "vår" der er såpass lite at "alle" vet hvem jeg er.... Blir kanskje bedre om noen år... Har jo i alle tilfeller ikke tenkt å dra dit med det første...er bare sårt å tenke på.

Det verste er at at hele utdannelsen min, og jobben min bygger på hjemlandet hans. Jobber innenfor bistand, og akkurat nå med å evaluere et kvinneprosjekt der... Kan liksom ikke begrave meg i jobben heller, for å slippe og tenke på det... Ja, ja tiden leger alle sår....

 

Er som du sier så sint, så sint som jeg ikke trodde var mulig!

 

[Mulatica]

Uff, dette høres ikke bra ut HI. Men det er bra at du er sterk og klarer å tenke på deg selv og barnet ditt. Jeg vil bare si at mannen din bør søke oppholdstillatelse på grunnlag av barnet, hvis han har samvær. Det er mulig å få familiegjenforening med barn, det har min samboer (enda vi bor sammen). Hvis dere ikke bor sammen kan han risikere å miste oppholdstillatelsen sin selv om dere fortsatt er gift. Og da slipper du å ta det ansvaret også.

[Gjest]

Hei!

 

Jeg kommer fra asia og gift med en nordmann her. Jeg elsker mannen min og det har jeg gjort fra den første gangen vi møtte hverandre.

 

Men det har vært en periode jeg var deprimert pga svigerinnen min. Hun var alene da og var veldig sjalu på meg fordi broren hennes har blitt glad i meg.Svigermoren min mente at han kunne ha funnet noe bedre enn meg og det blikket hun ga meg den første dagen jeg trafff henne kan jeg aldri glemme fordi jeg følte meg som en søppel. Svigerinnen min såret meg på mange måter. Men fordi jeg skjønte familien var viktig for mannen min prøvde jeg å skape et positivt inntrykk men en dag klikka det for meg og jeg orket ikke mer og så reiste jeg til hjemlandet mitt. Det er da jeg skjønte at jeg elsket mannen min og at det er ikke rettferdig at jeg ble sint på han pga hva andre gjorde. Men det tok ett år før jeg ble overbevist at mannen min elsket meg også.

 

Nå har svigerinnen min forandret seg (hun er gift nå)og er veldig snill mot meg og svigerforeldrene mine er glad i meg.

 

Men det finnes noen nordmenn som ikke tolererer invandrere og jeg opplever rasisme av og til. Men nå har jeg lært at jeg kan ikke bli sint på mannen min fordi noen psykisk syke nordmenn sier eller gjør noe for å såre meg.

 

Jeg lurer på om det er tilfelle med mannen din. Kansje det er andre nordmenn som har såret han!

 

Når en mann som ikke har vært religiøs før finner plutselig ut at det er verdifullt har noe å gjøre med at han føler han har mistet sin verdi,tror jeg. Vet ikke om han er villig til å ha en samtale med deg men det er vert å finne ut hvorfor han har forandret seg plutselig. Det høres ut som om han har vært veldig glad i deg en gang.

 

Det er lettere å bli sint men da tenker vi bare det negative og ser ikke sannheten. Det gjorde jeg i hvert fall da jeg ble veldig sint. Håper dere finner ut grunnen for denne konflikten fordi dere elsket hverandre en gang. Lykke til:)