Flere barn??

[Anonym bruker]

Er i det dårlig forhold nå, det har vært dårlig i 2 år og nå kan det ikke fortsette sånn av hensyn til barnet vårt på 2 år.

jeg har fryktelig lyst at barnet vårt skal få søsken og hadde det ikke vært for at forholdet er så dårlig så ville jeg hatt flerer barn nå.

Så tenker jeg.. er det ikke bedre å ha to barn med samme mann, en å forholde seg til osv.. Er det noen adre som har tenkt samme tanke og gjennomført dette? Vet det ikke er noe sunn fornuft i dette overhodet, men likevel..??

[Anonym bruker]

Jeg lever i et forhold som skulle vært over nesten før det startet. Vi har vært sammen i 8 år, samboere i 6 år og har to barn sammen. Jeg angrer ikke på at jeg har fått barn, men jeg angrer på at jeg ble sammen med samboeren min... Men jeg prøver å holde ut, og håper på at det etter hvert skal bli bedre. Samboeren min sliter med overvekt og arbeidsledighet, men skal til høsten ta slankeoperasjon, noe jeg håper vil forandre litt. Da er det kanskje lettere for han å få jobb, og forhåentligvis vil han bli en mann som tar i et tak hjemme. Viss ikke ting endrer seg, vet jeg ikke om jeg klarer å leve i forholdet lenger...

[Anonym bruker]

Oj det hørtes ikke lurt ut. Hvis du går fra barnefaren og møter din livskjærlighet. Vil det jo være naturlig at han ønsker barn med deg. Og at dere sammen lager et kjærlighetsbarn og det barnet vil jo være en søster el. bror på lik linje som et helsøsken for barnet du har fra før. Barn knytter ikke kjærlighet til merkelapper. halv eller hel de er fortsatt søsken.

[Anonym bruker]

dere har jo allerede et barn fra før så jeg ser det som du gjør..

 

 

[Anonym bruker]

Vil vel bare si at det er kjempekoselig med barn. Men er forholdet dårlig så blir det iallefall ikke bedre med flere barn! Da blir det bare striere i hverdagen og strikken blir enda mere tøyd. Tror jeg ville tenkt meg om en gang til ja....)

[Smart, sjarmerende og spesiell]

Hei! Jeg har gjort som du tenker. Forholdet ble dårligere efter at vi giftet oss, og svært meget dårligere efter at vi fikk vår sønn, som var et vanskelig barn. Far var mest mulig hjemmefra og dyrket egne interesser samt arbeidet, og stort sett gretten når han var hjemme, ga meg minimalt med avlastning og klaget mye. Jeg holdt på å forlate ham mange ganger. Nå er vi rett over 30, og jeg ønsket meg minst ett barn til. Lysten på evt. å finne en annen mann var definitivt milelangt unna (drittlei av alle menn føltes det som), og jeg gikk ut i fra at det ville ta for lang tid å evt. finne en annen jeg kunne tenke meg å slå meg til ro med, til at det fremdeles ville være aktuelt å produsere (halv) søsken. Ble derfor planlagt gravid på ny da vår sønn var ca 1,5 år.

I løpet av neste graviditet kom vi meget nærmere hverandre, og jeg har nå en datter på ca halvåret og en flott mann som gir meg mye støtte og hjelp og er en engasjert pappa for de to små.

Jeg bestemte meg for at et barn til for meg var viktigere enn forholdet til (ny eller gammel) barnefar, og at jeg gjerne kunne bli alenemor, men at jeg da ville ha minst to barn med samme mann, så det ble minst mulig tull i tilværelsen. Jeg visste at min mann var en engasjert og god far fra barnet var blitt noe større (over 1 år), selv om forholdet oss imellom var dårlig, og regnet med at han ville fortsette med det selv om vi skiltes. Det skal sies at jeg har god økonomi (det minker stressfaktorene), og er vant til å klare meg alene.

Jeg angrer selvfølgelig ikke