Dere som er postitive til 50/50 - jeg trenger oppmuntring!

[Lisa + knoll&tott i magen:-D]

Jeg har alltid vært negativ til delt bosted (50/50), også før jeg selv fikk barn. Jeg flyttet fra pappan til barnet mitt da barnet var 15 mnd, han krevde at vi skulle ha barnet like mye. Barnet vårt er veldig tillitsfullt og trygt, så kan vel ikke si annet enn at det har gått greit, bortsett fra vært veldig klengete på meg første døgn når kommer fra faren. Nå har jeg fått hovedomsorg, men samværet er nesten 50%. Det river inni meg når jeg tenker på det, synes det er helt forferdelig. "Problemet" er at vi begge er veldig oppegående personer, derfor har jeg bare måttet gi meg, siden det er værre for barnet med foreldre i konflikt (sannsynlig resultat av en eventuell rettsak), enn uansett samværsordning. Vi har ikke fullt en uke hos hver enda, men det legges jo opp til at det skal bli det etter hvert.

For å ikke drukne meg selv i mine negative følelser for denne ordninga trenger jeg derfor noen oppmuntrende ord fra dere som sitter med positive erfaringer med den....

 

[*-*]

Min samboer har to barn som bor annenhver uke hos oss, det fungerer veldig fint. Det er en jente og en gutt i skolealder og foreldrene har hatt delt omsorg siden de gikk fra hverandre for en fem år siden. Vi bor i nærheten av hverandre og bytter hver mandag, så barna går fra det ene hjemmet om morgenen og hjem til det andre etter skolen. Alle samarbeider bra, og barna sier de er veldig glade for å få bo hos begge foreldrene.

Selv om det er rart for foreldrene å ikke skulle ha barnet sitt hele tiden, så tror jeg også delt foreldreomsorg er en ressurs i lengden hvis foreldrene samarbeider bra.. Begge foreldrene får like god kontakt med barnet, kjenner venner, skole og fritidsaktiviteter, man unngår snåle helgepappaforhold med macdonalds og tivoli og mamma får mulighet til å ha et liv utenom barnet. Selv om man som mor egentlig vil være sammen med barnet sitt hele tiden, så er det også tungt og ensomt å være alenemor. Jeg kjenner flere mødre som sier de setter pris på delt foreldreomsorg når de først har vent seg til det.

Det viktigste er uansett at barna har det bra, og hos oss fungerer det over all forventning. Jeg syns det stadig blir skrevet mye negativt og skremmende om delt foreldreomsorg på disse sidene, men det trenger altså ikke være slik, iallfall ikke hvis man er gode venner og bor i nærheten av hverandre. Det er klart det er utfordringer underveis, men hos oss er både foreldre, steforeldre og barn godt fornøyde med løsningen - barna er glade og har hverdager med begge foreldrene. Jeg tenker at dette egentlig kanskje gjør det lettere å være steforeldre også, man får en naturlig rolle som omsorgsperson og blir godt kjent med barna. Jeg tror det kanskje ville vært verre for meg med stebarn jeg ikke følte jeg kjente som kom en annenhver helg, og hvor far og barn savnet hverandre sånn at samværet blir eksluderende og overintenst. Nå har barna to familier hvor alle er inkludert.

Vi har ikke så mye kontakt med barna de ukene de ikke er hos oss, mor ringer heller ikke når de er her. Barna må få falle til ro og kose seg der de er. De savner stort sett ikke den andre forelderen heller med mindre det er noe spesielt, de vet de sees neste uke. Tror nok foreldrene i blant savner mer:)

 

[Muffeladden]

Har to barn på 5 og 7 år, og har delt samvær med min ex. Har bare positive erfaringer med dette. Men eg tror at det er en forutsetning at foreldrene samarbeider godt. Vi feirer fødselsdager sammen, går på foreldremøte, fotballtrening og alt som har med ungene å gjøre. Sier ikke at en må dele alt dette for at det skal fungere godt, men eg tror at en må kunne snakke ordentlig sammen. Var skeptisk da vi skulle gå over til denne ordningen (hadde vanlig samvær før) men ungene stortrives, og tross alt ønsker som oftes barna å tilbringe like mye tid sammen med far som med mor.

[freebird]

Stedøtrene mine bor her 50 % og de stortrives! De sier selv at de synes synd på andre de kjenner som ser pappa'n sin mindre enn halvparten, det er jo det vanligste...

 

Minstejenta var under 1 år da vi begynte å ha henne hos oss, innen hun var 2 år hadde vi trappet opp til 50/50. Hun har alltid vært veldig tillitsfull og trygg, de eneste gangene hun har vært lei seg er når moren har vært ustabil. Barna plukker det kjapt opp og blir utrygge. Jeg husker at biomor også sa til oss at barna klenget veldig til henne da de nettopp var tilbake hos henne, men det gjorde de med faren sin når de kom hit også. ;o) Det er jo vanlig når man har vært borte fra hverandre en stund, det trenger ikke bety at barnet ditt savner deg noe mer enn faren sin.

 

Jeg har fått barn selv nå og selv om det river meg i sjelen å tenke på å bare se henne halvparten av tiden, så vet jeg veldig godt at hun ville få det helt fint med å bo 50/50 hos faren og meg om vi skulle gå fra hverandre. Fortsett å jobb for et godt samarbeid med faren, da får barnet ditt det aller best! Og selv om du savner h*n så er det veldig godt for barnet å få like god kontakt med begge foreldrene!

 

Ønsker deg masse lykke til, det er uansett tøft å være uten barna sine!

[Gjest]

Hei. Slenger meg på den andre her..

 

Vi har også en 50/50 ordning med min manns datter og hennes mor.. Jeg, som stemor synes det er en kjempefin ordning. Vi rekker å få god kontakt, hun får etablere sin egen vennekrets i nærmiljøet i tillegg til skolevenner og naboene til moren.. Hun får bli ordentlig kjent med sin lillebror og ikke minst hun og jeg får et godt forhold.

 

Og hun har veldig godt av å være sammen med faren sin. Jeg ser at pappaen har det godt når han har henne her! Og den følelsen er gjensidig.

 

Men det forutsetter at mor og far klarer å samarbeide godt. Ellers blir det slitsomt for barnet.